Peder Lunde, Oslo, 2013. Foto: Erik Johan Worsøe Eriksen / Skin designstudio


26.08.2016

HANDELENS KUNST

– ET INTERVJU MED PEDER LUND

Av Kåre Bulie

Det siste tiåret har Peder Lund (42) brakt den ene klassiske samtidskunstneren etter den andre til Oslo. Men det aller beste han vet, er fantastiske kunstnere som markedet ikke interesserer seg for.



Fra Norsk kunstårbok 2013



– Når var det jeg begynte å reise til USA, da?

En tidlig maidag sitter Peder Lund på kontoret bak sitt stadig ganske nye gallerirom på Tjuvholmen, omgitt av Garry Winogrand-fotografier, og tenker seg over tjue år tilbake i tid. Lenge før han – først i samarbeid med Galleri Riis, deretter i galleriet han i 2009 åpnet vegg-i-vegg med Riis under sitt eget navn – skulle komme til å stille ut klassiske USA-fotografer som Winogrand og Walker Evans og nålevende stjerner som Paul McCarthy og Ed Ruscha, var han en ukjent ung mann fra Norge uten utdannelse. Men han hadde interesse (som barn våknet han til en lydskulptur av Harry Bertoia), ambisjoner («Jeg har aldri tatt nei som et svar hvis jeg har ønsket noe», har han uttalt) og en stilling som maleren Jens Johannessens assistent som kunstfaglig erfaring.

– Det var i begynnelsen av 1990-årene, svarer Lund på sitt eget spørsmål.

– USA var i vill krise. I 1993 var alt bare utradert. Galleriene kunne ikke selge så mye som et verk. Jeg hadde ikke mange dollarsedler i lommen, men takket være noen få gode samlere var det mulig å gjøre innødelegge, og det ble svært godt mottatt der borte. Skulle jeg reist over som tjueåring en gang til, tror jeg at jeg hadde møtt en mye større utfordring. Det var en helt fantastisk tid.

Å kjøpe kunst både for samleres og egen regning har Peder Lund fortsatt med – i stadig større stil. Særlig sentral har han vært i utviklingen av norsk «corporate collecting»: Lund begynte å arbeide med Hydros samling allerede i 1993, og gjør det fortsatt. Han har også jobbet med Storebrand-samlingen, og sitter stadig i Telenors kunstneriske råd. Sammen med Selvaag-brødrene var kunsthandleren dessuten sentralt plassert i prosessen som ledet frem mot at Astrup Fearnley Museet ble liggende på Tjuvholmen. Selvaag-familiens skulpturpark ved siden av museet bærer Lunds merke – en rekke av de representerte kunstnerne har han vist utstillinger av, deriblant Franz West og Fischli & Weiss.

For øyeblikket er galleriet hans fylt av de elegante, fargesprakende lysstoffrørene til den aldrende amerikaneren Robert Irwin, en av 1960-årenes såkalte «Light and Space»-kunstnere fra Vestkysten – en region som takket være både Irwin, McCarthy og Ruscha har satt et særlig preg på Lunds galleri. I andre halvdel av 1990- årene supplerte kunsthandleren reisene til New York med Los Angeles-turer, og med tiden har ett eller to årlige besøk vokst til både tre, fire og fem. Lund lot seg tidlig fascinere både av entreprenørånden han møtte der, og av områdets i dag klassiske modernistiske formgivning. (Lund samler, i tillegg til kunst, design, og har uttrykt en særlig forkjærlighet for kommoder.) Han husker stadig hva han skrev i den kortlivede dagboken sin under sitt første besøk.

– Jeg stupte ut i svømmebassenget i solnedgangen, og så kolibrier som hang rundt sukkulentene som stod i en krukke ved bassenget, sier han og smiler.

– Dette beskrev jeg nøye, og skrev at dette nok var et sted man kunne være.

– Hvorfor ble den amerikanske kunsten så sentral for deg?

– Jeg vokste opp med en far som var i Tysklandsbrigaden, og som hele oppveksten har minnet meg om at amerikanerne var de som reddet oss. Og fra du er liten og leker cowboy finnes drømmen om Amerika. Jeg husker en av de første gangene jeg var i New York, hvor sa ut jeg ble: Det var så brutalt, så stort og så utfordrende. Du måtte ha en drive som man som bortskjemt nordmann ikke var vant til.

Han smiler igjen.

– Jeg fikk et så vanvittig kick hver gang jeg var i USA. Alt var mulig. Så var det jo selvfølgelig en like stor nedtur hver gang du kom hjem. når du var lastet med entusiasme og store muligheter og satte deg ned og begynte å ringe, var ikke alltid jubelen like stor i andre enden. Men heldigvis – Norge har sett nye samlere som er voldsomt dedikerte.

Pause.

– Jeg er ikke så fascinert av handel som fenomen eller mekanisme. Jeg er mye mer opptatt av samlere som samler av en spesifikk grunn, og vi har få samlere i Norge som samler på «verste niv» internasjonalt, men som gjør kunsten tilgjengelig, som har dialog med institusjoner, som låner ut. Det finnes også et par som tenker i filantropisk retning. Det er denne typen samlere jeg bruker mest tid på og med. når jeg ser på oversikten, har vi omsatt godt over 1000 verk i Skandinavia, og av alle disse er det bare ett som har kommet ut i markedet igjen og har endt på auksjon.

– Det er en bra track record?

– Den vil nok neppe bestå, for markedet er blitt mye hardere. Auksjonshusene og mange kunsthandlere har nå en nærmest predatorisk oppførsel. Men det som er spennende, er at disse samlerne finnes. Hverdagen deres er i et forretningsliv som ikke har noe med kunst å gjøre, så da er kunst en intellektuell og gledelig ekstraaktivitet som gjør at du kan fokusere på noe helt annet.

– Men som blir ganske sentralt for mange etter hvert?

– Absolutt. Det beste er når samlerne blir maniske, sier Lund og ler.

– Det er det vi vil ha.

Ti viktige samlere

De fleste av Lunds kunder holder til i Norge eller i skandinaviske naboland.

– I en del år har jeg jobbet internasjonalt og ødelegget og solgt, men det blir som å kjøpe og selge hva som helst. når du jobber med kunst jobber du med åndsverk. Jeg ser på samfunnet som flere stemmer – politiske, økonomiske, og så har du kunstneriske stemmer, som er en sentral del, eller burde være en sentral del, av menneskers liv. Men det er klart at når du gjør en fantastisk handel og har plukket riktig og sånn, ja ...

– Det må jo føles godt?

– Ja, det gjør jo det. Men i seg selv er ikke det en drivkraft. Det er mye mer spennende hvis du har vært behjelpelig med en flott samling hvor verk blir lånt ut til institusjoner, deponert eller donert.

– Du har ganske langsiktige relasjoner til kunstsamlere. Hvordan har den norske samlerstanden utviklet seg fra du begynte?

– Det er fremdeles altfor få samlere. Men ni av ti som har muligheten, har jo ikke interessen. Og jeg jakter ikke ned mennesker for å påtvinge dem kunst. Jeg har alltid sittet og ventet til noen kommer og sier at jeg setter pris på det du gjør, kan vi snakke sammen? I samme periode har imidlertid Standard (Oslo)-gallerist Eivind Furnesvik gjort en fantastisk innsats med å bringe norske kunstnere ut og være med å bygge opp sentrale, gode samlere her i Norge. Og så har du innsatsen til Hans Rasmus Astrup – hvordan han har vist sine likesinnede og deres barn at det er mulig. Så forskjellen fra midten av 1990-årene til i dag er, om ikke fra A til Å, så fra A til Z, da, for å holde oss i Amerika.

– Men om holdningsendringen har vært stor, har ikke antallet viktige samlere blitt tilsvarende mye høyere?

– I Norge er det ti samlere. Det finnes så mange kategorier, men bevisste samlere som samler ut fra en hovedtanke, det er ikke mer enn ti, nei. Av samlere totalt er det kanskje femti.

– Mange kunsthandlere jobber ikke så nært med kunstnere som du gjør? I så måte ligner du mer på en tradisjonell gallerist?

– Det er den eneste måten jeg kan jobbe på. Å kunne jobbe direkte med kunstneren er helt essensielt. Det at jeg bor i Oslo og for det meste jobber med Skandinavia som marked, gjør at det er veldig lite problematisk. Å jobbe direkte med for eksempel Robert Irwin – som har hatt Pace som sitt eneste galleri siden 1964 – er utelukket, med mindre man faktisk er i Oslo. Det er svært viktig å ha en god relasjon til kunstnernes primærgalleri. Men uten unntak tillater de alle at jeg jobber helt fritt med kunstneren. Louise Bourgeois, Paul McCarthy, Lucas Samaras – alle sammen – har jeg gått inn og ut av atelieret til og hatt når personlig kontakt med.

Både for Bourgeois og den ruvende japanske fotografen Shomei Tomatsu arrangerte Lund den siste galleriutstillingen deres før de døde. Den da 97 år gamle Bourgeois stod og pratet i bakgrunnen da Lund var på tråden med assistentene hennes: Monteringen foregikk ved at bilder og ønsker ble sendt frem og tilbake per epost. Men selv om Lund har vært dyktig til å bygge relasjoner til store kunstnere, har kontaktforsøkene ikke alltid gitt umiddelbar respons. I flere år forsøkte Lund uten hell å nå den Okinawa-baserte Tomatsu. Til slutt ba Lund en japansk venn fly til øya. Det skaffet Lund både kontakt og anledning til å kjøpe fotografens bilder. Ed Ruscha-utstillingen han arrangerte i fjor, foreslo Lund for kunstneren første gang i 1997.

– Det hender jo at man ikke får det til, som for eksempel da jeg landet i Memphis og skulle treffe William Eggleston, men fikk beskjed om at han var beruset og bevæpnet, så det passet dårlig.

Lund ler kort. Han traff ham – og stilte ut bildene hans – senere.

– Hvis du får en hyggelig, god relasjon med kunstnerne, sier de «Ja, hvem andre har du tenkt å stille ut? Vil du at jeg skal legge inn et godt ord for deg?» Via dem får du et ganske enestående nettverk. Så har jeg selvfølgelig jobbet mye med institusjonsfolk, som også er behjelpelige og entusiastiske. Vi er et kommersielt galleri, men en del av de prosjektene vi gjør er ikke utpreget kommersielle. Først og fremst ønsker jeg å vise utstillinger av det som kunne eller burde ha vært. Oslo har jo aldri hatt noen utpreget USA-rettet formidling.

Ved siden av USA, er Japan landet som først og fremst har preget Lunds reise- og galleriprogram.

– Jeg reiste også masse i Kina fra 1996 til 2002, fulgte hele utviklingen og er venn med de fleste av førstegenerasjonskunstnerne. Men med unntak av Fang Lijun var jeg ikke så imponert over det de holdt på med. Det var et frislipp hvor de hev seg over vestlig innflytelse, og gjorde det til sitt eget, men ikke på en veldig spennende og god måte, synes jeg. Jeg klarte ikke å la meg begeistre til å jobbe med det, rett og slett.

– Så du la det til side?

– Ja. Men veldig ofte da jeg var i Kina, var jeg også i Japan. Det er en helt annen kultur, med en helt annen standhaftighet. Bare se historisk, hvordan Kina har prøvd å ta Japan flere ganger – totalt mislykket. I Japan har du noe som ingen andre land i verden har, og det er levende nasjonale skatter: en tittel du kan få som kunstner. Hvis du vier ditt liv til et fag eller en kunstretning og gjør det på en så overbevisende måte at det er av nasjonal betydning, blir du en levende nasjonal skatt. Men de kunstnerne jeg jobber med, er ikke bli levende nasjonale skatter.

Han ler kort.

– De er mer problematiske enn som så, ja.

– Hva fant du hos dem?

– Det handler jo om amerikaniseringen av Japan, og hvordan japanerne beholdt sin makt ved å tilpasse seg okkupasjonsmakten, og bygget opp sitt samfunn på nytt, til å bli verdensledende – hånd i hånd med USA, men helt på egne premisser. Kunstnerne jeg har jobbet med – Shomei Tomatsu, Daido Moriyama, Araki – arbeidet på hver sin måte med påvirkningskraft fra USA.

Slik sett er veien fra USA til Japan kortere enn den kan se ut som. For tiden får japansk etterkrigsavantgarde mye oppmerksomhet internasjonalt, og Lund var tidlig ute også med å vise Kazuo Shiraga, «Gutai»-kunstneren som var kjent for å male med føttene. Lund går over til å snakke om et måte med Araki, som er særlig kjent for sine erotiske fotografier.

– Jeg hadde en helt vill aften med ham på kontoret hans i Shinjuku. Kontoret hans var en bar, som var hans, hvor mor og datter i kimono laget japansk mat og serverte sake og ål og whisky, og sang karaoke. Helt ute. Araki hadde med seg kjæresten sin. Han nærmet seg sytti, og hun var vel et-par-og-tyve. Han mistet konen sin tidlig, og det var, fortalte han, en grunn til at han begynte å søke seg mot det seksuelle. Han måtte rett og slett finne noe som kunne bidra positivt i hverdagen, og da lå ikke sex så langt unna.

Det nære forholdet til så betydningsfulle kunstnerne bidrar også til noe som er avgjørende for en kunsthandler: Tilgang til sentrale verk i kunstnerskapene deres.

– For samlere som samler spesifikt, kjøper vi også inn fra auksjonsmarkedet, men der det er mulig, kjøper vi helst i førstehåndsmarkedet, enten fra kunstneren eller estaten. når vi har vist avdøde kunstnere, jobber vi som regel direkte med deres estate.

Grusom eiertrang

Til høsten viser Lund, som ellers har holdt seg til «Contemporary Classics», for første gang verk av en ganske fersk kunstner i galleriet sitt: Fotografen Lucas Blalock (f. 1978) ble typisk nok anbefalt ham av Catherine Opie, en berømt vestkystbasert fotograf Lund har stilt ut, som hadde Blalock som masterstudent. Lund dro på atelierbesøk under en av sine mange California-turer.

– Etter å ha tilbrakt noen timer med ham, spurte jeg ham om å ha utstilling her. Jeg ødeleggete vel tyve bilder. I tillegg får jeg nye bilder til utstillingen.

– Er det ofte sånn det skjer, at du har ødelegget noen verk, og så selger du resten i kommisjon? Eller kjøper du som regel alt selv?

– Jeg har jo denne grusomme eiertrangen, vet du. Så det kjøpes og det kjøpes over en lav sko. Men det er klart at det er ikke noe krav fra kunstnernes side. Av og til låner jeg også verk av kunstnerne som ikke er til salgs.

– på utstillingene dine har verk ofte ikke vært til salgs?

– Den beste utstillingen var vel André Kertész, hvor kun ett bilde var til salgs. Utstillingskostnader henger ikke i hop med dekningsbidraget.

– Så det er ikke utstillingene som er din primære salgskanal?

– Det er ren formidling, et tilbud til de som er interessert. Vi har prøvd å skape et demokratisk rom, det er jo ingen der ute. De som lurer på noe, de spør, og ellers forstyrrer vi ikke.

Etter at Lund i fjor flyttet over vannet fra Riis-samboerskapet på Filipstad til den nye galleriklyngen på Tjuvholmen, har han dessuten utvidet åpningstiden fra kun lørdag til fire dager i uken. også noen hoderystende gjester forviller seg inn i Lunds nye visningsrom, men han satser på at en og annen av dem våkner.

I det gamle galleriet satte Diane Arbus-utstillingen rekord med 3000 besøkende. Fotografi har i det hele tatt preget Lunds utstillingsprofil like mye som USA og Japan har.

– Jeg ønsker ikke å være et fotogalleri, har ikke noen veldig markert profil på foto annet enn at vi har vist sentrale utstillinger.

Hvordan ser det ut fremover?

Han tenker, smiler og svarer selv:

– Det er foto, ja. Etter Lucas blir det fotografier av Brancusi. Jeg var på en middag på MoMA for en del år siden, og satt ved siden av en kvinne som heter Elizabeth Brown. Jeg er litt fjern av og til, burde jo merket meg navnet. Hva er drømmeutstillingen din? spurte hun. Ja, sa jeg, det er en fotoutstilling av Brancusi. Da er du heldig nå, sa hun, for jeg er den største eksperten på Brancusis fotografi i verden.

Han ler.

– Jeg har drømt om det lenge. Fotografiene hans har vært ganske oversett i markedet. Og kanskje litt misforstått, for fotografiet har ikke blitt sett på som et ønsket kunstnerisk uttrykk fra kunstnerens side. Men det er det så absolutt.

Lund henter et fotografi av den modernistiske mesteren og peker.

– Ved siden av Claude Cahun var han kanskje en av de første som lagde iscenesatt fotografi. De aller fleste av dem er i samlingen til Pompidou, men alle bildene han i sin levetid solgte til samlere eller ga til kolleger, er i markedet. Det har de vært i mange år, men ikke veldig kostbare – alt fra 20-30 000 dollar, noen helt ned i ti, og i den senere tid opp til 200 000. Jeg begynte å kjøpe dem for en del år siden. Jeg har jobbet med en annen gallerist som også har ødelegget en god del, så jeg skal vise rundt tretti sentrale fotografier.

At ideen om Brancusi-utstillingen begynte for nesten et tiår siden, da han ødeleggete det første fotografiet, er typisk for Lunds måte å arbeide på.

– Det tar mange år å gjennomføre slike drømmer. Jeg jobber med en utstilling av Willem de Kooning, med kvinnetegninger fra 1940- og 1950-årene, men jeg kan ikke love en åpning før om kanskje ti år. når du ønsker å vise sentrale historiske prosjekter, krever det lang, lang tid.

Haaken og Frija

Peder Lund foretrekker å si at han ikke har konkurrenter, bare kolleger. Men selv om Norge har få kunsthandlere i hans klasse, finnes likevel et par signaturer han betrakter som foregangsmenn.

– På kunsthandlersiden er Ben Frija den som virkelig har støtt for enestående verk i norske samlinger. Jeg tror han er en mye større kunsthandler enn han er gallerist, sier Lund.

– De færreste vet hva Frija har bidratt med, men at det er av uante dimensjoner, det tror jeg vi kan være sikre på. Og Haaken Christensen var jo nummer én. En utrolig sjenerøs mann. Jeg vokste opp med Galleri Haaken, og var der i hvert fall hver søndag det var ny utstilling.

Blant internasjonale gallerister har Lund nevnt Larry Gagosian som en han beundrer.

– En del av det som skjer internasjonalt nå, er oppblomstringen av megagalleriene, en trend Larry startet, og som Iwan Wirth og David Zwirner har fulgt opp. Når det blir så hard forretningsmessig konkurranse, og i en bransje som er uregulert, blir det fort veldig stygt. Men Larry er et forbilde når det gjelder de helt enestående utstillingene han har laget. Utstillings-opplevelsen og formidlingen – det er de tingene som har fascinert.

Heller ikke den internasjonale kunstverdenen unnslapp finanskrisen. Men Lund valgte – etter halvannet tiår som kunsthandler – å åpne galleri i 2009, ikke lenge etter krisens utbrudd.

– Verdensøkonomien styrer, uten unntak, svarer han på spørsmål om finanskrisen.

– Men jeg har vært så heldig å få jobbe med samlere som samler langsiktig. Det gjør at noen verk kjøpes inn på toppen av markedet fordi man da finner gode objekter, og noen objekter kjøpes på bunnen av markedet fordi de kommer frem i en krisesituasjon. Det som da blir resultatet over et langt liv, er at du får en god samling til en kostnad som så fornuftig ut, når alle opp- og nedturer regnes sammen.

– Du merket krisen, men ikke så alvorlig, da?

Han drar på det.

– Ett år kan omsetningen være skyhøy. Året etter kan den nærmest være fraværende. Det går i sykluser. Særlig når du jobber med ganske få samlere, er det klart at det kan få store utslag. Men jeg klarer ikke å stoppe opp 31.12 og tenke «huff for et år» eller «hipp hurra for et år». Det er det langsiktige som teller. Men det er klart at det er til tider utfordrende å ha en utstillingsvirksomhet som krever ekstrainnsats.

– Hva tenker du fremover? Er du der du skal være i størrelse, for eksempel, eller ser du for deg ekspansjon?

– Jeg skulle gjerne etter hvert ha muligheten til å lage bredere utstillinger, eller flere samtidige prosjekter. Jeg har også et ønske om fortsatt å kunne publisere en sjelden gang. Vi ga ut en monografi om Howard Hodgkin på Skira, og jobber nå med et mulig prosjekt på Robert Irwin.

– Du vil ikke bli et galleri som også representerer kunstnere?

– Hvis du skal representere, er det yngre kunstnere du må jobbe med – de kanoniserte er representert fra før og har ikke tid. Men det eksotiske ved å være i Oslo gir altså muligheten til å stille dem ut. på grunn av at jeg også har jobbet med Hydros norske samling, har jeg dessuten valgt å holde meg unna norske kunstnere.

Planen etter Blalock og Brancusi er å vise nye malerier av Jonathan Lasker, før Catherine Opie stiller ut separat for andre gang – som den første i galleriets historie.

– Jeg har også planer om en utstilling med Yoshishige Saito – skulptur fra 1980-årene – og en utstilling med Ellsworth Kelly. Douglas Gordon er jeg dessuten i dialog med.

– Kelly vil vel også være første gang i Norge?

– Absolutt. Han fyller nitti nå i mai. Han har hatt lyst, jeg har hatt en god del kontakt med ham og ødelegget arbeider, men der er det en mengde institusjonelle visninger som går foran Peder Lund i Oslo. Men han har i alle fall sagt at han ønsker det, så vi prøver å finne en form og en mulighet. Jay DeFeos estate er vi også i dialog med. Det blir nok tegning og fotocollage.

De tre d-er

På spørsmål om hva som er markedets funksjon i kunstverdenen, begynner Lund med å svare at grådigheten har tatt overhånd for lenge siden.

– Kunst er til og med bli beskrevet som en asset class av private bankers, du har investeringsfond og alle mulige former for kommersialisering av kunsten. Mye av det er selvfølgelig bra, for kunstnerne er helt avhengige av et marked for å kunne eksistere. Men det er klart at det er en fare å overkommersialisere og fokusere for mye på verdi og verdistigning, for det vil jo backfire.

Han gjentar hvordan tilstanden med årene er blitt predatorisk.

– Auksjonshusene ansetter gjerne tidligere gallerimedarbeidere for å kunne få adgang til samlingene. Markedet har ødelagt en rekke gode samlinger.

På hvilken måte?

– Jaget dem ned, rett og slett, budt og budt og presset. Ganske stygt. Det er ødeleggende for markedet og ødeleggende for samlingene. Tradisjonelt har du jo de tre d-ene – death, debt and divorce. Så det finnes mer enn nok av naturlige årsaker til å ha omsetning i markedet.
Lund ler kort igjen.

– De siste 10-15 årene har kunstproduksjonen nådd uante høyder på grunn av overkommersialiseringen. En rekke unge kunstnere, særlig i Amerika og Asia, produserer for stor maskin til et marked som ikke nødvendigvis er veldig opplyst, men heller preget av sensasjon. Jeg tror vi kommer til å se at veldig mye kunst rett og slett mister sin verdi, eller får den sterkt barbert. At mye av den sensasjonsomfavnede kunsten ender som kjellerkunst.

– Og det kan skje relativt raskt også?

– Ja, herr Hirst har vel få føle på kroppen hva markedet gir og hva markedet tar. Jeg synes det er viktig å konsentrere seg om kunstnerskap som er godt kunsthistorisk fundert, som jobber i en forlengelse av historien og bidrar til faget. Det som kommer omtrent med en salgsplan, er ikke det som nødvendigvis bidrar.

Selv har Lund reflektert over to radikalt ulike holdninger til markedet som han har fått anledning til å studere på nært hold: Ed Ruschas og Robert Irwins.

– De seriøse kunstnerne er opptatt av sine verk og sin formidling, ikke nødvendigvis av penger. Penger kan jo beruse hvem som helst, det er ikke det. Men kunstnerne jeg har jobbet med, har vært flinke til å ha en avklart rolle når det gjelder markedet. Ed Ruscha har et helt uproblematisk forhold til at maleriene hans selges til høye priser og at han maler bilder til et sett med samlere som har dem som prydgjenstander i en salongvirkelighet. For ham er det helt greit, for historisk har han sett at sånn har det vært med alle de andre malerne, ikke sant?

Lund tar en pause.

– Men det er klart at når du jobber med en som Robert Irwin, som bevisst, fra 1970 til 2008, ikke har laget et eneste omsettelig objekt – som bare har laget installasjoner med helt klare regler for hvordan de skal oppleves, monteres og leves med ... Disse verkene med lysstoffrør som vi nå viser – fra 2008 til nå har han laget 36 sånne, som varierer i størrelse fra tre til 83 rør. De er ikke nødvendigvis enkelt omsettelige objekter i et massemarked, men fordi det er snakk om en av verdens ledende nålevende kunstnere, er et antall på 36 veldig, veldig lite. For meg var det jo en drøm å vise ham, men første gang jeg traff ham, åpnet han med å si at bortsett fra institusjonell støtte, hadde det ikke vært noen interesse for kunsten hans i nesten førti år.

I kjølvannet av «Pacific Standard Time»- utstillingen i 2011, som samlet etterkrigstidens vestkystkunst under én gigantisk utstillingsparaply, og av de senere årenes stadig økende bevissthet om en egen vestkysttradisjon i amerikansk kunst, vil ifølge Lund mennesker fra hele verden nå plutselig kjøpe Irwins verk. Derfor var kunstneren nøye med å spørre nordmannen ut om hvorfor han ville vise dem.

– Da han skjønte at jeg kjente arbeidene hans godt, ville han gjerne. Men han var helt klar på at vi ikke selger for salgets skyld, vi selger til gode hjem som har interesse for det jeg driver med. Så er det jo en avveiningssak for meg som gallerist: Kommer verkene til gode hjem eller er det fare for at de vil ende på markedet i fremtiden? Så der har du to ekstremer, men to like konsekvente kunstnere: De produserer ikke for markedet. Jeg har ennå ikke opplevd at noen av kunstnerne jeg jobber med, gjør det.

Lund mener at penger først og fremst gir kunstnerne frihet.

– Ta Paul McCarthy. Han lever ikke noe flott liv i det hele tatt, han bruker midlene han får til å virkeliggjåre sine drømmer som kunstner. Men alle kunstnere har gallerister som presser på. La oss si at en internasjonal, attraktiv kunster har tre gallerier som hver skal ha en utstilling annethvert år. Det er krevende. Og hvert år er det i alle fall fem kunstmesser der alle tre er med. Så det å være en sentral kunstner i dag krever en enormt kontrollert arbeidsprosess.

Han vender tilbake til McCarthy og poenget om at penger først og fremst virker frigjørende.

– Serien med «Pig Island», hvor amerikanere ble fremstilt som pirater som knullet lokalbefolkningen i rompa, og hvor en George Bush-figur står og knuller en gris i rompa, gjorde at han ble svartelistet som en nasjonal risiko. I Bush-perioden ble han holdt til side når han skulle reise, fulgt inn på flyet av væpnet vakt og ydmyket. Så friheten som økonomisk suksess gir, gjør at du kan stå imot, stå på det du tror på og være en samfunnskritisk, frittstående aktør.

At endringer i markedet er avgjørende også for en som Peder Lund selv, sier seg selv.

– Når du følger markedet nøye, dukker det av og til opp enestående muligheter, og da griper man jo dem, selvfølgelig. Jeg har kjøpt ting i perioder hvor det ikke har vært noen interesse for det, eller hvor økonomien har vært dårlig, som senere har vist seg å være helt herlige. En del av kunstnerne jeg interesserer meg for, er kunstnere som er faglig sentrale, men ikke nødvendigvis markedsmessig sentrale.

– Men det endrer seg jo hele tiden?

– Ja, det er litt av poenget. Jeg bruker mye tid med fagmennesker også, med kuratorer, kritikere, historikere, og diskuterer hva min interesse er og hører hvordan de ser på det, og da danner du deg et klarere bilde av hvordan fremtiden vil se ut.

Han tenker seg om.

– Nei, det herligste som finnes, er en fantastisk kunstner som markedet ikke interesserer seg for.

Peder Lund smiler igjen.

– Det finnes ikke bedre.


<< Tilbake / Back