Office for Contemporary Art opplever stor oppslutning om sine egne produksjoner, men kritiseres for å nedprioritere sin rolle som nasjonal samarbeidspartner. Er institusjonen i stand til å håndtere sine mangfoldige oppgaver på en tilfredsstillende måte?
Fra Norsk kunstårbok 2010
Norwegian Office for Contemporary Art (NOCA) ble opprettet på initiativ fra Utenriksdepartementet (UD) og Kirke– og kulturdepartementet (KKD) i 2001. Stiftelsen NOCA ble etablert for å «øke og profesjonalisere norsk deltakelse i internasjonalt samarbeid på billedkunstområdet». I 2002 ble den internasjonalt anerkjente kuratoren Ute Meta Bauer ansatt som direktør, og stiftelsen etablerte seg i lokaler i Kunstnernes Hus. OCA har i dag institusjonelt monopol på internasjonaliseringen av billedkunstfeltet, og ettersom KKD og UD er stiftelsens oppdragsgivere, involverer mandatet både et ansvar for virksomhet på hjemmebane og i utlandet. Kort tid etter etableringen skiftet stiftelsen navn til Office for Contemporary Art Norway (OCA), blant annet for å gjøre eg til en mer attraktiv samarbeidspartner internasjonalt. Navneskiftet fra NOCA til OCA peker på et dilemma som har preget OCA siden oppstarten. Hvordan kan man best mulig balansere de nasjonale forpliktelsene som stiftelsen har, og samtidig bli en internasjonal aktør?
OCAs hovedoppgaver er mangfoldige. De skal legge til rette for enkeltkunstneres behov i forhold til internasjonalt arbeid, sørge for en best mulig norsk deltakelse ved større internasjonale billedkunstmønstringer, presentere norsk samtidskunst i utlandet og hente inn impulser til det norske kunstmiljøet, sørge for besøk av kuratorer og kunstnere fra utlandet, samt informere, gi ut publikasjoner og holde seminarer. OCA skal dessuten bistå Utenriksdepartementet med annen internasjonal virksomhet på billedkunstfeltet og ta over arbeidet knyttet til departementets internasjonale tilskuddsordninger til norske billedkunstnere.
I tillegg har OCA ansvar for atelierprogrammer i utlandet og i Norge. Flere av OCAs hovedoppgaver er nedfelt i vedtektene,1 men mandatet gir også rom for en viss tolkning. Institusjonens direktør er både kunstnerisk og administrativ leder, og det er i stor grad opp til denne, i samarbeid med styret, å bestemme strategier og prioriteringer for virksomheten. OCAs første direktør, Ute Meta Bauer, formulerte OCAs «grunndilemma» slik i et intervju med Norsk Kunstårbok i 2004:
Jeg foretrekker å si at jeg arbeider for en postnasjonal institusjon og slik har mulighet til å gå ut over de nasjonale begrensningene. Det er en konflikt mellom påleggene som ligger i en nasjonal finansiering, og det å jobbe innenfor et internasjonalt felt. Vi har et nasjonalt mandat, og det er vanskelig å opprettholde en diskursiv plattform som går ut over det.2
Marta Kuzma overtok direktørstillingen i 2005 og var fra september 2009 i gang med sin andre åremålsperiode. Den nåværende direktøren har fortsatt i det sporet som ble lagt av Bauer, og stiftelsen har gjennomgå en institusjonaliseringsprosess som gjør at OCA i dag fremstår som en vital formidlingsinstitusjon, med en markant subjektiv stemme. Kulturdepartementet er institusjonens hovedfinansieringskilde og er ansvarlig for den mest omfattende økningen i bevilgninger.3 Totalt sett har den offentlige støtten til OCA blitt omtrent tredoblet siden 2005.
I 2008 flyttet OCA inn i nye og større lokaler i Nedre Gate 7 på Grünerløkka. Lokalene gir mulighet for å arrangere egne utstillinger, og de siste par årene har den utadrettede virksomheten økt betraktelig, blant annet med to større utstillinger, «Whatever Happened To Sex in Scandinavia», som er del av direktørens eget forskningsprosjekt, og en retrospektiv utstilling med den modernistiske indiske kunstneren Nasreen Mohamedi, «Notes & Reflections on Indian Modernism (Part 1)», samt et omfattende seminarprogram som trekker et stadig større publikum. Egenprogrammeringen i form av seminarer, foredrag og utstillinger opptar store deler av OCAs ressurser, og institusjonens diskursive program holder en svært høy faglig profil. Direktøren mener at flyttingen til egne lokaler i Nedre Gate har styrket OCAs arbeid på alle plattformer.
De nye lokalene er tilrettelagt med tanke på et mer omfattende offentlig program og har bidratt til økende aktivitet og et større publikum. Dette har styrket OCAs evne til å etablere nettverk med internasjonale organisasjoner for å fremme norsk kunstnerisk virksomhet, samtidig som OCA har økt oppslutningen omkring samtidskunst og diskursen om denne i Norge, sier Marta Kuzma.
– Vi har støtte i departementet for at en dynamisk programmeringsaktivitet ikke bare øker en internasjonal interesse for den norske scenen, men at dette også gjør det mulig for norske kunstnere å komme i kontakt med internasjonale kontakter hjemme. OCA er en institusjon som må innstille sin internasjonale nysgjerrighet mot kuratorer, institusjoner og ulike kulturelle agenter, og det er viktig at OCA ikke utelukkende opererer som en «booking agent», men presenterer seg som en levedyktig og interessant institusjon.
Også OCAs forrige direktør mener at institusjonaliseringen av OCA er en naturlig utvikling.
– Vi etablerte bevisst OCA som et «kontor» da vi ville gi OCA den tiden det tar å bli en institusjon. Men i det lange løp er det riktig å diskutere kunstens rolle i nærvær av kunst. De fleste tilsvarende statsstøttede institusjonene, fra IASPIS til IFA Germany, har et eget rom der en kan vise kunst og holde arrangementer. Det var på tide at OCA tok dette steget, som gjør det tydeligere nasjonalt hva OCA gjør og ikke gjør. OCA har en direktør med en tidsbegrenset kontrakt, og det er viktig at hver direktør tydeliggjør sin strategi utad slik at den kan gjøres til gjenstand for debatt.
At en institusjon som OCA bør jobbe for å tydeliggjøre sin strategi utad, ble også påpekt i rapporten Kunstnerens beste venn – en evaluering av Office for Contemporary Art Norway fra 2004. Evalueringsrapporten ble skrevet av Odd Are Berkaak på oppdrag av KKD i forkant av at OCA ble etablert som en fast stiftelse i 2005, og peker på en del viktige utfordringer knyttet til OCAs virksomhet. Berkaak foreslo blant annet at man utformet en tydelig strategi og målformuleringer da dette både ville «fremme transparens i forvaltningen» og tydeliggjøre bildet av OCA som aktør (Berkaak 2004:53). I løpet av de åtte årene som stiftelsen har eksistert, har OCA tidvis mottatt kritikk fra det nasjonale kunstfeltet, blant annet for manglende tydelighet i institusjonens prioriteringer og varierende kommunikasjons- og samarbeidsvilje. Direktør Marta Kuzma har i liten grad vært synlig i de ulike debattene som har foregå i den norske medieoffentligheten, blant annet på kunstkritikk.no, i Morgenbladet eller senest i høst, i Kunstforum og Klassekampen. OCAs formelle kanal for kommunikasjon av sin virksomhet, eventuelle strategier og mål er hovedsakelig institusjonens egen nettside. Her er blant annet OCAs ulike aktiviteter og støtteordninger tydelig beskrevet og tildelingene av prosjektmidlene, International Support, kunngjort. OCAs hovedmål er kort oppsummert, og vedtektene (fra 2005) og den aktuelle årsrapporten kan lastes ned. OCA har ikke tilgjengeliggjort noe strategidokument ut over dette, og dersom en ønsker en mer detaljert oversikt over institusjonens prioriteringer og målsettinger, må en ta kontakt med OCA.
En ledende internasjonal institusjon?
Direktør Marta Kuzma har store ambisjoner. Et hovedmål er å «videreføre og synliggjøre OCA som en ledende internasjonal offentlig institusjon med fokus på samtidskunst og kultur, og å støtte programmer og prosjekter på internasjonalt nivå, og å fortsette den internasjonale promoteringen av «en særegen formidlingsorientert modell som forener det visuelle og diskursive innenfor OCAs institusjonelle rammeverk, skape et større og bredere publikum for samtidskunst i Norge, sørge for at OCA tjener som instrument i utviklingen av en internasjonalt integrert kjerne av norske profesjonelle kunstnere, kuratorer og kritikere som evner å operere i det internasjonale feltet av samtidskunst og kultur, bli en viktig tilrettelegger og aktør i kunstfeltet på 03-området (Land i Sør) og stimulere til alternativ tenkning omkring norsk representasjon i utlandet»4.
– Min forestående direktørperiode må sees som en forlengelse av arbeidet jeg har gjort i mine første fire år, og handler først og fremst om å fortsette å bygge opp den faglige synligheten til OCA internasjonalt, slik at det kan bedre og øke tilstedeværelsen av norske kunstnere i utlandet. Vi har lykkes i å etablere et operativt budsjett og å gjøre OCA til en offentlig institusjon. Når dette nå er oppnådd, er det viktig å fortsette å dyrke nettverket av internasjonale institusjoner som ser på OCA som en relevant samarbeidspartner, og å styrke posisjoneringen av norske kunstnere internasjonalt, sier Kuzma. Dette involverer en målrettet lobbyvirksomhet mot departementene, politikere og den norske regjeringen for å oppnå et bærekraftig budsjett. Et viktig mål for OCA er å få til en økning i de internasjonale prosjektmidlene fra UD, International Support,5 for å kunne øke omfanget av og heve nivået på støtten til individuelle prosjekter.
– OCA har utviklet en selvstendig stemme og fått et offentlig ansikt, noe som er nødvendig for å bli en troverdig aktør og samarbeidspartner i det internasjonale kunstfeltet, sier redaktør av kunstkritikk.no, Jonas Ekeberg. Han var ansatt som kurator i OCA i perioden 2002 til 2004, og han hilser «nye OCA» hjertelig velkommen.
– Etableringen av OCA innebar en radikal forandring i det norske samtidskunstfeltet, og utviklingen institusjonen har gjennomgått de senere år, har motvirket at den har bli et bakgårdsfenomen. OCA har i dag en sterk attraksjonskraft og holder en høy profil med et imponerende formidlingsprogram, sier Ekeberg. At OCA har utviklet en selvstendig plattform ved å være en aktiv produsent, er ifølge Ekeberg en forutsetning for å få tillit internasjonalt.
– I det globale kunstfeltet er konkurransen hard, og en institusjon som har preg av å være et nasjonalt profileringskontor, er ikke en attraktiv samarbeidspartner, sier Ekeberg. Han tror at en eventuell svekket selvstendighet ville ha gått ut over OCAs status og dermed dens evne til å bygge internasjonale plattformer og nettverk som kan komme norske kunstaktører til gode.
Kunsthistoriker og -kritiker Ina Blom mener at OCA i dag er en av de mest vitale kunstinstitusjonene i Norge.
– OCA fremstår på mange måter som et folkeuniversitet for samtidskunst, og har satt Norge på kartet som et interessant sted for utenlandske kuratorer og kunstnere å komme til. Fullsatte saler på nesten alle arrangementer viser at institusjonen har blitt et sentralt sted for offentlig kunstdiskusjon, og at det er vesentlig at OCA fungerer på nettopp denne måten, sier Ina Blom.
– Virksomheten drives i tråd med mandatet: Å fremme Norge og norsk kunst internasjonalt. Det har vist seg at det ikke er nok å sende norske kunstnere ut i verden i UDs regi – det er vel så viktig at et internasjonalt miljø kommer hit og opplever at det skjer spennende ting her, sier Blom.
At OCA har erfart større interesse og oppslutning både nasjonalt og internasjonalt, kan tidligere underdirektør i OCA, Jørn Mortensen, bekrefte. Han sluttet i september 2009 etter to år i stillingen, og forteller om en økende internasjonal interesse for Norge og det norske kunstmiljøet i løpet av sin periode i OCA.
Han mener at utfordringen til OCA i dag er å finne balansen mellom egne aktiviteter og fordelingen av støtte.
– OCA har en mer omfattende egenprogrammering enn for fem år siden, sier Mortensen, og oppsummerer med at det i dag er et misforhold mellom OCAs ambisjoner og de ressursmessige rammevilkårene.
– OCA er i dag en markant institusjon, på linje med, om ikke forbi, svenske IASPIS, som frem til nå har vært mer kjent internasjonalt. OCAs relative frihet fra departementene har muliggjort utviklingen av en institusjon med en tydelig kunstfaglig stemme. Mortensen hevder i likhet med Jonas Ekeberg at utviklingen av det kulturpolitiske klimaet i Norden har gjort at OCA har fått utvikle seg friere enn sine nordiske søsterorganisasjoner.
– Den høyrepopulistiske bølgen har gjort at man ønsker å svekke den kunstfaglige ekspertisen, og man fratar slike institusjoner muligheten til å utvikle seg, slik at deres aktivitet i større grad begrenser seg til å delegere prosjektstøtte, sier Jonas Ekeberg.
Direktør i nederlandske Mondriaan Foundation, Gitta Luiten, mener at OCA og Mondriaan godt kan sammenlignes, både hva formål og finansiering angår. Stiftelsen støtter nasjonale og internasjonale institusjoner, og var blant annet en av hovedsponsorene for Bergen Biennial Conference (2009), som ble arrangert av Bergen Kunsthall og Bergen kommune.
– Bortsett fra at vi er større og har et langt mer omfattende budsjett enn OCA, opplever jeg at våre mål er omtrent tilsvarende. Vi skal arbeide for å stimulere billedkunst, design og kulturarv fra Nederland, og fremme den internasjonale oppmerksomheten omkring dette. Stiftelsens finansiering, som delvis kommer fra Kulturdepartementet og delvis fra Utenriksdepartementet, er også ganske lik OCAs, sier Luiten. Men i motsetning til OCA driver Mondriaan ikke kunstnerresidenser, og støtten til enkeltkunstneres prosjekter i utlandet går ikke direkte til kunstnerne, men via institusjonene der de skal vise sine arbeider. Mondriaan Foundation har dessuten valgt å ikke programmere utstillinger selv. Direktøren ser flere potensielle dilemmaer ved at de som støtteinstans også skulle produsere utstillinger.
– Vi kunne nok ha arrangert utstillinger, men jeg tror at det ville vært vanskelig å formidle utad hvorfor vi så dette som nødvendig. Dersom en skal ta initiativ til slike programmer, er det viktig at det tilfører noe til den eksisterende infrastrukturen, for å unngå at en kommer i en konkurransesituasjon med sine klienter så å si, sier Luiten. – Et annet potensielt problem når institusjoner som våre produserer sine egne utstillinger, er kvaliteten på det man produserer. Hva skjer med vår troverdighet som støtteinstans hvis utstillingen vi produserer ikke er bra? Direktøren har likevel forståelse for at OCA velger egenprogrammering i tråd med målet om å bli en synlig aktør internasjonalt.
– Så lenge man er veldig forsiktig med hva som programmeres, og at programmeringen skjer i tett tilknytning til de andre virkemidlene en har, kan nok dette motvirke en potensiell konkurransesituasjon. En må samtidig tydeliggjøre hvordan en forholder seg til, eller hvordan man skiller seg fra, øvrige utstillingsplattformer og aktører, sier Luiten.
– Hvordan kommuniserer dere med publikum og andre om hva dere gjør og hvorfor?
– På flere måte. Hvert fjerde år publiserer vi en strategiplan, og hvert år en detaljert rapport om vårt arbeid. Vi arrangerer debatter, «speed dates» og møter, som i fjor da vi hadde presentasjoner i alle landets regioner. Her fikk vi mulighet til å forklare våre strategier i en sammenheng der vi var åpne for diskusjon. For oss er dette en viktig måte å kommunisere med våre brukere på.
– OCAs første direktør har sagt i et intervju at hun foretrakk å si at hun arbeidet for en postnasjonal institusjon, for dermed å ha en mulighet til å gå ut over de nasjonale begrensningene. Hva tenker du om dette?
– Det forstår jeg meget godt, og jeg er enig i ideen som ligger bak. Vi nærmer oss også ofte grensene for hva en nasjonal finansieringskilde kan oppnå. Men dette er et vanskelig spørsmål. Vi er tross alt finansiert av nederlandske offentlige penger, og våre mål og budsjetter stammer fra det nasjonale. Hvis vi skulle bestemme oss for å bli fullstendig postnasjonale, hvem ville da følt ansvaret og betalt utgiftene? Så for oss er det ikke mulig å forlate det nasjonale som et kriterium, i alle fall ikke fullstendig. For øyeblikket må vi gjøre begge deler, sier Luiten.
Samarbeid lokalt
I motsetning til Mondriaan Foundation, som utelukkende støtter institusjoner der kunstnere viser sine arbeider, er det altså fremdeles «enkeltkunstneres behov for internasjonal nettverksbygging, samarbeid og prosjektdeltakelse» som fremheves i OCAs vedtekter. Og prosjektstøtten, International Support, som OCA har som et prioritert mål å øke, er tiltenkt norske kunstnere, kritikere og kuratorer som inviteres til prosjekter i utlandet. Hvordan OCA, med tilnærmet institusjonelt monopol på internasjonalisering av billedkunstfeltet, skal forholde seg til andre aktører nasjonalt er mer åpent for tolkning. I den nevnte evalueringsrapporten fra 2004 tilråder Berkaak at OCA også bør arbeide for å etablere institusjonelle samarbeid lokalt for å sikre kontinuiteten i arbeidet for en fruktbar internasjonalisering. Dette blir særlig viktig da OCA har «importert globaliseringsagenten», altså fått et internasjonalt navn i direktørstillingen.
En genuin globalisering krever at de aktørene som virker innenfor et felt, selv integreres på den større scenen, eller rettere sagt, at grensen mellom den lille og den store scenen ikke lenger virker som et hinder for pågående prosesser. Internasjonalisering betyr å omdanne et lokalt felt, ikke importere andre felt. Det er derfor avgjørende at de internasjonale aktørene settes i nær samhandling og dialog med de norske miljøene. Hvis så ikke skjer, vil det være en sjanse for at bestrebelsene ender med at det opprettes enkelte deldiskurser omkring disse personene som ikke slår rot i det bredere miljøet lokalt (Berkaak 2004: 9).
Gitt OCAs organisasjonsmodell med en direktør på toppen, hvis personlige nettverk er essensielt for virksomheten, kan det, i følge Berkaak, være fruktbart å jobbe for at OCAs virksomhet og nettverksbygging forankres bedre lokalt, slik at dette også kommer det nasjonale miljøet til gode. OCA ble etablert for å gi internasjonaliseringsprosessene større faglig tyngde, og erstatte eksporttanken med samarbeid og dialog. Men i hvilken grad preger dette idealet forholdet til andre nasjonale aktører som i likhet med OCA, ser på den globale kunstscenen som sitt arbeidsfelt? Norsk Kunstårbok har vært i kontakt med en rekke norske aktører med internasjonale ambisjoner. Felles for mange av dem er at de opplever at denne nettverksbyggingen har sviktet. Flere store prosjekter, der det kunne vært naturlig at OCA var inne på en eller annen måte, har måttet søke andre samarbeidspartnere, eller minimere sine prosjekter. Noen forteller at initiativ til mer omfattende samarbeid har bli avvist med den begrunnelse at OCA ønsker å prioritere egne prosjekter. Andre uttrykker mer positive erfaringer og er mer optimistiske med tanke på fremtidig samarbeid. Prosjektet «Afrika i Oslo» var et unikt samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalmuseet og flere andre institusjoner i 2008 og 2009. «Afrika i Oslo» sitt forsøk på å involvere OCA i prosjektet strandet, noe som i følge prosjektleder Marith Ann Hope fikk store konsekvenser for gjennomføringen. På tross av henvendelser fra arrangørene var OCA heller ikke inne, verken som samarbeidspartner eller med økonomisk støtte, da Bergen Kunsthall arrangerte en stort anlagt internasjonal biennalekonferanse i september 2009, med Mondriaan Foundation som en av hovedsponsorene. Heller ikke Momentum, Norges største internasjonale kunstbiennale, hadde i 2009 noe samarbeid med OCA.
Momentum i Moss var tidligere en av OCAs samarbeidspartnere i Norge, og OCA var blant annet med på å arrangere seminarer under biennalen og å koordinere besøk av internasjonal presse. I dag er Momentum blitt en del av den nye enheten Punkt Ø, med Dag Aak Sveinar som direktør. I følge Sveinar eksisterer det i dag ikke noe samarbeid mellom Momentum og OCA. Han forteller imidlertid om et godt og tett samarbeid med de nordiske ekvivalentene til OCA, som Finnish Fund for Art Exchange, FRAME (Finland), IASPIS (Sverige), Kunststyrelsen (Danmark) og Center for Icelandic Art, CIA (Island).
– Under arbeidet med Momentum 2009 ble vi møtt med stor velvillighet og god oppfølging av de andre nordiske støtteinstitusjonene, mens det ikke var noen respons fra OCA. Det eneste de bidro med var å sende en del OCA-besøkende innom festivalen, men dette var ikke noe formelt samarbeid.
– Hva tenker du om at OCA ikke prioriterer å samarbeide med Norges klart største internasjonale biennale?
– Jeg kan skjønne at OCA ønsker å bygge opp sin egen profil og sin egen autonomi, og jeg har stor respekt for den jobben de gjør når det gjelder sitt eget program. Men for oss er det et klart tap ikke å ha OCA med på laget. Når det gjelder å få spredd informasjon om Momentum til utlandet, fikk vi stor hjelp fra de norske ambassadene i utlandet, men deres agenda er jo begrenset til norgesfremme. OCA jobber mer kunstfaglig, men siden Momentum finner sted i Norge, faller vi ikke inn under OCAs faste støtteordninger til kunst i utlandet. Jeg mener likevel at det burde vært helt naturlig med et samarbeid. Det at vi ikke har kontakt har også fått uheldige praktiske konsekvenser, som under Venezia-biennalen i fjor, da vår presentasjon av Momentum foregikk på samme tid som OCAs Sverre Fehn-seminar. I det kaoset av arrangementer som finner sted rundt åpningen av Venezia-biennalen, er det viktig at den nasjonale tilstedeværelsen er koordinert og tydelig.
– Hva tror du er årsaken til at OCA ikke prioriterer å samarbeide med Momentum?
– Det virker på meg som om de fokuserer på sin egen produksjon, og på å bygge opp og pleie sitt eget nettverk, sier Aak Sveinar, som ikke har gitt opp å etablere et samarbeid med OCA.
– Vi er nå i oppstartfasen for Momentum 2011, og kommer til å jobbe intensivt mot ambassadene og de nordiske samarbeidspartnerne der vi allerede har etablert kontakt. I forhold til OCA må vi begynne på nytt, men vi har forståelse for at noen samarbeid tar lengre tid å bygge opp enn andre. Det har imidlertid vist seg at det går an å etablere et internasjonalt nettverk uten at OCA er involvert, sier Aak Sveinar etter et besøk i Washington D.C., der Punkt Ø nå planlegger flere utstillinger på bakgrunn av kontakter fra siste Momentum.
Marith Ann Hope var prosjektleder for «Mangfoldsåret 2008» ved Nasjonalmuseet, og tok sammen med kurator Gavin Jantjes initiativ til den store «Afrika i Oslo»-satsingen. Prosjektet gikk over to faser fra 2008 til 2009, der man i prosjektets første år arbeidet med utveksling mellom norske og afrikanske kuratorer og kunstinstitusjoner, mens de forskjellige utstillingene ble arrangert i februar 2009.
– I den første fasen av prosjektet ønsket vi å invitere de afrikanske kuratorene og kunstnerne til et seminar i Oslo. Dette forsøkte vi å få OCA med på, men de viste ingen interesse. Derfor sendte vi aldri noen søknad til OCA. Det innledende seminaret i 2008 ble i stedet gjennomført i samarbeid med organisasjonen Du Store Verden, sier Hope, og forteller at mye på grunn av den manglende støtten fra OCA hadde de ikke råd til å arrangere noe seminar i forbindelse med selve utstillingene i 2009.
– Vi ønsket et bredere samarbeid med OCA og inviterte dem derfor inn som en samarbeidspartner, noe som kunne gi OCA innflytelse over utformingen av hele prosjektet.
– Tror du det at OCA sa nei til dere hadde innvirkning på hvordan UD behandlet prosjektet videre?
– Den første fasen ble godt støttet av UD, men til utstillingene fikk vi ingenting. Vi var forespeilet støtte fra Norsk kulturråd, der saken var oppe flere ganger, men noen satte seg på bakbena. Og UD ville ikke gått inn hvis ikke Kulturrådet støttet. Samtidig ville ikke Oslo kommune støtte fordi Nasjonalmuseet var initiativtaker. Men jeg ønsker ikke å spekulere på om OCAs nei hadde noen innvirkning på denne prosessen.
– Generelt, tror du et nei fra OCA kan virke negativt når de videresender en søknad til UD?
– Det ligger vel i kortene at det blir sånn siden UD delfinansierer OCA og OCA er en faglig instans. Jeg vet om flere tilfeller der en videresending av OCA-søknader ikke har ført til noen ting. Her er det etter min mening litt uklare rollefordelinger mellom UD og OCA. I en tid da kunstverdenen åpner seg mot stadig nye områder, virker OCAs orientering mot de eksisterende kunstmetropolene veldig konservativ. UD virker ofte langt mer åpne for å gå nye veier enn det OCA er.
– Mener du at OCA generelt burde være mer opptatt av å samarbeide med norske kunstinstitusjoner?
– Ja, det mener jeg. For mange i norsk kunstliv er OCA mer eller mindre usynlig.
Maaretta Jaukkuri er kunstnerisk leder ved Kunstnernes Hus, som var en av institusjonene som deltok i «Afrika i Oslo»-prosjektet. Hun er enig med Hope i at OCAs manglende interesse trolig fikk uheldige konsekvenser for formidlingen og diskusjonen av prosjektet.
– «Afrika i Oslo» var den største mønstringen av afrikansk samtidskunst i Norge noensinne. Min erfaring fra Finland tilsier at det hadde vært naturlig at en institusjon som OCA, hadde støttet et slikt prosjekt. På KIASMA hadde vi et godt og fruktbart samarbeid med FRAME. OCA valgte i stedet å henvise oss videre til UD.
– OCA ble stiftet med mål om å «øke og profesjonalisere norsk deltakelse i internasjonalt samarbeid på billedkunstområdet». Mener du at de for å nå dette målet burde satse på et sterkere samarbeid med andre norske kunstinstitusjoner?
– Samarbeidet mellom institusjoner er veldig viktig i dag. Jeg tror at alle ville hatt nytte av det og at kontaktflatene ville bli mer nyanserte og bredere. Dialogen med den internasjonale scenen ville kanskje også bli mer levende.
På tross av negative erfaringer fra flere når det gjelder samarbeid med OCA, er det et uttalt håp blant institusjonene om at OCA i fremtiden vil spille en større rolle som partner og finansieringskilde i forhold til deres internasjonale prosjekter. Heller ikke Henie Onstad Kunstsenter, som de siste årene har vitalisert sin internasjonale satsing, har per i dag noe aktivt samarbeid med OCA, men Caroline Ugelstad og Tone Hansen ved senteret håper at dette kan endre seg.
– Uten mulighet til å kunne søke Norsk kulturråd om støtte til større produksjoner og med generelt store problemer med å få finansiell støtte til internasjonale prosjekter på samtidskunstfeltet, kunne OCA være en viktig støtteinstans og samarbeidspartner for oss på våre internasjonale satsninger, sier Caroline Ugelstad og Tone Hansen.
Både Norsk senter for teknologi i musikk og kunst (NOTAM) og Lofoten International Art Festival (LIAF) har gode erfaringer fra tidligere samarbeid med OCA og tror det er naturlig at kontakten går litt i bølger, blant annet avhengig av prosjektenes karakter. Faglig leder Jøran Rudi forteller at NOTAM ble invitert av OCAs første direktør Ute Meta Bauer som samarbeidspartner i et lydkunstprosjekt, der NOTAM bidro med et seminar og bisto på den tekniske siden. Etter dette tok «gamle OCA» ikke initiativ til ytterligere samarbeid. I følge Rudi oppleves OCAs nåværende ledelse mer samarbeidsorientert, og det har vært utveksling om to prosjekter for 2010.
LIAF ble av Ute Meta Bauer omtalt som en av OCAs viktigste partnere, og OCA var med å arrangere et seminar under festivalen i 2004, og støttet deler av LIAF 06, mens OCAs bidrag til LIAF 08 begrenset seg til at de støttet en kurators reise til Lofoten. Kurator for LIAF 08, Rickard Borgstrøm, forteller at kontakten var langt tettere til andre nasjoners tilsvarende organer. Han er likevel optimistisk når det gjelder framtidige samarbeidsprosjekter mellom LIAF og OCA.
– OCA er en naturlig samarbeidspartner når det gjelder utveksling mellom norske og internasjonale aktører, både i form av seminarer og annet, men også ved å gi reisestøtte, slik at LIAF kan gjennomføre research og etablere kontakter internasjonalt, sier Borgstrøm.
– I min periode som kurator var det mer naturlig å samarbeide med andre organer enn OCA, på grunn av utvalget av kunstnere vi arbeidet med. Ellers tror jeg at dette dreier seg om et prinsipielt spørsmål om OCAs funksjon. Skal OCA fungere som en tilrettelegger for norske kunstnere og aktørers programaktivitet, eller skal OCA fungere som en selvstendig programmerende instans? I den tiden jeg har fulgt med, oppfatter jeg at det har vært en balanse mellom de to funksjonene.
Et uløst dilemma
Siden OCAs vedtekter ikke sier noe spesifikt om institusjonens oppgaver i forhold til internasjonaliseringen av andre norske kunstinstitusjoner, er det opp til direktørens skjønn å avgjøre dette. Som vi har sett over, mener flere at OCAs omfattende egenprogrammering kan ha gått på bekostning av dette samarbeidet. Selv om økningen i de statlige bevilgningene har vært betydelig, har den ikke økt i takt med institusjonens utvikling, der oppbyggingen av OCA og institusjonens egenaktivitet har tatt opp store ressurser.6 Dette tydeliggjør OCAs dobbeltrolle som støtteinstans og produsent, ettersom kostnader til begge formål i prinsippet tas fra den samme potten av frie midler som ikke er bundet opp i øremerket prosjektstøtte. Samarbeid lokalt blir et spørsmål om ressursprioritering, en problemstilling som OCA i liten grad ser ut til å forholde seg til. Dette kan bli et problem for mange institusjoner, siden OCA er den eneste offentlige kunstfaglige og kvalifiserte støtteinstansen på dette området. Som Caroline Ugelstad og Tone Hansen ved Henie Onstad Kunstsenter sier, er Norsk kulturråd ofte ikke et alternativ, da de ikke har mandat til å støtte institusjoner som allerede får overføringer fra Kulturdepartementet.
Direktør Marta Kuzma hevder likevel at kontakten med den norske samtidskunstscenen i det store og hele er mer omfattende nå enn tidligere.
– OCAs rolle overfor den nasjonale kunstscenen er å fange opp hvor de interessante impulsene er med tanke på individuelle kunstnerskap, men også kollektive produksjoner. Vi er kontinuerlig i dialog med andre aktører i det norske kulturfeltet, for å dele informasjon om aktiviteter og utvikle nye strategier for å promotere norsk samtidskunst, både i nasjonale og internasjonale kontekster. OCA organiserer offentlige programmer som bringer internasjonale kulturprodusenter til Norge. De besøkende presenterer sitt arbeid og sine ideer til et lokalt publikum, og noen holder gjesteforelesninger rundt om i landet. På denne måten etablerer de kontakter med norske kunstnere, kuratorer eller institusjoner, og i lys av dette har samarbeidet totalt sett økt.
På tross av dette er det altså en utbredt oppfattelse blant norske kunstinstitusjoner som ønsker å arbeide internasjonalt, at OCA ikke er en reell samarbeidspartner. Institusjonens ensidige fokus på egenproduksjon og egen nettverksbygging har skapt et vakuum både når det gjelder finansiering og samarbeid. Gode og viktige internasjonale prosjekter må skrinlegges eller minimeres fordi det ikke finnes finansiering, og det eksisterer per i dag ikke noe godt nasjonalt nettverk for samarbeid om internasjonale prosjekter. Samtidig har vi sett at det er bred enighet om at OCAs bidrag som produsent er viktig og nødvendig.
OCAs dilemma, som allerede ble påpekt av institusjonens første direktør Ute Meta Bauer, er ikke blitt noe mindre med årene. Påleggene som ligger i en nasjonal finansiering, er vanskelige å kombinere med å jobbe innenfor et internasjonalt felt, noe som også direktør for Mondriaan Foundation, Gitta Luiten, fremhever. Men som hun også sier, som offentlig institusjon er man nødt til å balansere de to. Med dagens finansielle rammer ville det innebære å begrense OCAs egenprogrammering drastisk. Dersom man ønsker at OCA skal fortsette med egenprogrammeringen på det nivået det er i dag, eller til og med utvide den, som OCA synes å ønske, er det så vidt vi kan se to veier å gå. Enten må institusjonen tilføres nye midler, kombinert med et utvidet mandat om å støtte nasjonal nettverksbygging og bli en reell samarbeidspartner, eller dette arbeidet må overføres til andre. En annen mulighet hadde vært å opprette en egen pott øremerket for internasjonalt arbeid hos Kulturrådet. I tilfelle måtte man også fire på Kulturrådets stivbente begrensninger for å gi støtte til virksomheter som allerede mottar støtte over statsbudsjettet.
Noter
1. OCA skal 1. Initiere og legge til rette for enkeltkunstneres behov for internasjonal nettverksbygging, samarbeid og prosjektdeltakelse, i tråd med de styringssignaler som gis fra departementene. 2. Sørge for norsk deltakelse på viktige biennaler, andre større faste internasjonale billedkunstmønstringer og kunstmesser, og fordele midler til norsk deltakelse ved disse. 3. Bidra til å presentere norsk samtidskunst i utlandet og innhente impulser til det norske kunstmiljøet fra utlandet, bl.a. gjennom atelierprogrammer i utlandet og i Norge, og stipendordninger. 4. Forberede og gjennomføre besøk av kunsteksperter fra utlandet. 5. Administrere en søknadsbasert støtteordning for norske kunstneres prosjekter i utlandet. 6. Informere, utgi publikasjoner og holde seminarer. 7. Stå i løpende kontakt med og bistå Utenriksdepartementet når det gjelder internasjonal virksomhet på billedkunstfeltet.
2. Intervjuet sammen med Sune Nordgren av Arve Rød og Marit Paasche i artikkelen «Innovasjon utenfra», i Norsk Kunstårbok 2004.
3. KKD (årlige overføringer)
2006: 6 092 000
2007: 7 824 000
2008: 8 659 000
2009: 10 540 000
UD (årlige overføringer)
2006: 3 300 000
2007: 4 100 000
2008: 4 500 000
2009: 4 900 000
UD (årlige overføringer, Land i sør)
2006: 850 000
2007: 1 100 000
2008: 1 980 000
2009: 3 000 000
4. Målene er definert i OCAs budsjettsøknad for 2010 til KKD, under «Institusjonens overordnede mål og strategier 2009-2010».
5. International Support OCA offers financial support enabling non-profit international institutions and international curators to place Norwegian artists, curators and critics within professional exhibitions and contexts. OCA accepts applications on four deadlines throughout the year: 15 February, 15 May, 15 September and 1 November. Applications are accepted from non-profit entities, and priority is given to exhibitions taking place in key international art institutions and project spaces. Support is also given to solo exhibitions and group exhibitions initiated by international curators including Norwegian artists, as well as to Norwegian art professionals organising exhibitions and projects abroad. Norwegian artists and international artists with permanent residence in Norway may also apply for support. (Hentet fra OCA sin hjemmeside: http://www.oca.no/about/about.shtml)
6. I OCAs årsrapport for 2008 er det ikke noen poster som synliggjør utgifter til egenprogrammering, men de totale utgiftene til prosjekter, biennaler, stipend har økt fra 6.5 mill. kroner i 2006 til nærmere 9 mill. kroner i 2008 (9 381 398). OCA hadde et negativt resultat i 2008, og OCA knytter selv dette til økonomiske utfordringer knyttet til flyttingen til Nedre Gate. I sin budsjettsøknad til KKD for 2010 er omsøkt beløp til programmering totalt 5 970 000. (Dette inkluderer 2 600 000 omsøkt UD og 500 000 ikke-offentlig finansiering.) I 2009 søkte OCA KKD om 1 500 000 til programmering for 2009. Til sammenligning var OCAs utgifter til offentlig programmering 89 273 i 2006 og 12 332 i 2005, ifølge årsrapporten for 2006.