Nordisk kunstsenter, Dalsåsen


18.08.2016

KURATORER PÅ VERDENSOMSEILING – EN SAMTALE MELLOM GEIR HARALDSETH OG KAROLIN TAMPERE

Av Geir Haraldseth og Karolin Tampere


To kuratorer som har vært gjester på en rekke residensprogrammer verden over samtaler om sine erfaringer om hva som utgjør et vellykket residensopphold.


Fra Norsk kunstårbok 2010




GH: Artist in residence-programmer er en forholdsvis etablert form for kunstnere, og ideen er enkel nok. Man tilbyr en kunstner eller en gruppe kunstnere studio, bolig og stipend over en tidsperiode for å kunne jobbe konsentrert og fokusert uten forstyrrelser. I tillegg skal kunstneren være en slags sosial katalysator for et miljø enten kny et til et sted eller en institusjon. På nittitallet eksploderte denne formen for filantropi, og man begynte å inkludere kuratorer i samme struktur. Spesielt OCA i Norge har vært på hugget med å fremme kuratorer på noenlunde lik linje med kunstnere. Er det slik at residensopplegg som fungerer for kunstnere, også fungerer for kuratorer?

KT: Jo tydeligere og mer konkret bakgrunnen for et residensprogram er formulert fra vertskapets side, jo mer vellykket vil oppholdet være. Det gjelder for både kunstnere og kuratorer. Folk har individuelle behov, og det som passer én kunstner, er kanskje helt pyton for en annen. Det samme må få lov å gjelde for kuratorer. Flest mulig møter og visittkort trenger ikke å være det beste for et givende opphold. Men dersom grunnleggende ting som et engasjert vertskap, bosted, reisestøtte og stipend er på plass, kan man nok si at det kan fungere likt for kunstnere og kuratorer.

GH: Hvilke erfaringer har du gjort deg i forhold til residensopphold?

KT: Jeg velger å ta utgangspunkt i mine opphold sammen med Rakett, og det første residensprogrammet vi fikk delta på, var OCAs leilighet i Berlin Mitte. I 2005 lå leiligheten i samme bygård som Kunstwerke (KW), midt i det som den gang var smørøyet i galleri-Berlin. Selv om dette kun var en leilighet med reise-stipend – uten noe konkret vertskap eller program – hadde vi en innholdsrik og produktiv tid. Detteoppholdet ble et viktig grunnlag for flere av våre samarbeidsprosjekter i etterkant. På ISCP i New York var det annerledes, med muligheter for å etablere kontakter med kuratorer, kunstnere og institusjonsledere gjennom programmets nettverk. I tillegg til alle besøkende som kommer, er dette også et unikt sted for å bli kjent med rundt 25 kunstnere fra flere kontinenter, og å tilbringe tid med disse i en hverdags- og arbeidssituasjon. Det siste Artist residency-oppholdet vårt, ved Kunstnersenteret i Dale, var noe helt annet. Her fikk vi tildelt en «hytte» og et stort atelier, alt omkranset av fjell og skog. På denne plassen ble det naturlig for oss å jobbe konsentrert med allerede igangsatte prosjekter, samtidig som vi fikk tråkket rundt oppe på fjelltoppene. Sistnevnte gjerne i samtale med noen av de andre gjestene fra blant annet Tyskland, Finland og Sverige.

GH: Her har du beskrevet tre veldig ulike opphold, både geografisk og innholdsmessig. Berlin og New York er kunstmetropoler på hver sin måte, mens Dale virker mer som et paradis med storslått natur og særegen arkitektur. De to storbyene tilbyr institusjoner, inspirasjon, informasjon, kontakter og så videre, mens Dale virker inspirasjonsbringende mer i retning av et stereotypisk ideal om «kunstneren i sitt atelier». Her er det interessant å vite hvordan en kurator kan jobbe med prosjekter uten at oppholdet reduseres til et glorifisert kontor.

KT: Det kan man si. Jeg tenker vel mer at det er et behov for steder som tilbyr og finansielt tilrettelegger opphold over tid, hvor også kuratorer kan arbeide med ideer, selvinitierte og researchbaserte prosjekter. Arbeid med utstillingsprosjekter krever også en fokusert og til tider isolert arbeidsro, på lik linje med kunstnerens «atelierbaserte» arbeid. Men hvordan trives du på OCAs nyeste residenstilbud i Capacete, Geir? Rio de Janeiro og Sao Paulo er utrolig forskjellig fra både New York og Berlin. Kulturelt selvfølgelig, men også når det gjelder hvordan forholdene ligger til rette for kunstproduksjon og visning, samt institusjons- og kulturpolitikken på stedet.

GH: Kunst er gjerne forbundet med elite, penger og så videre, så det å bevege seg fra den vestlige kunstverdenen til Brasil og en helt annen virkelighet blir en voldsom omveltning. Det var den omveltningen som var mest spennende for meg. Oppholdet mitt på ISCP var en fortsettelse av to års studier i New York, så der var jeg mer eller mindre i vante rutiner. Oppholdet i Berlin opplevde jeg som veldig lokalt, i og med at kunstverdenen i Berlin ligger veldig nær den norske og hva man ser i resten av Europa. Capacete er det mest spennende og givende oppholdet jeg har vært på til nå. Rio de Janeiro og Sao Paulo er jo også vidt forskjellige byer innenfor den brasilianske virkeligheten, og det er utrolig interessant å få et innblikk i hvordan de to byene fungerer når det gjelder museer og kultursentere, galleriscenen og mer uformelle kunstmiljøer. Helmut Batista som driver Capacete, kjenner det brasilianske miljøet og sørger for et skreddersydd program. Oppholdet har fungert veldig bra for meg, men jeg tror det er viktig å innse at det ikke finnes noen fasit for hvordan man skal legge opp et residensprogram.

KT: En balansert kombinasjon av alle disse ulike elementene synes jeg ville fungert optimalt. Men jeg heller mer mot langtidsopphold, gjerne flere opphold over en lengre periode hos spesifikke institusjoner. Hva med tre måneder i tre år? Det tror jeg ville trigget interessante prosjekter, samarbeid og utstillinger. Stop-over-residency-kulturen er litt utslitt. Jeg ser at slike opphold definitivt kan være en overlevelses-metode for en del kunstnere som får reist og opplever nye steder hvor forskjellige muligheter kan dukke opp. Men jeg er kritisk til baksiden av denne kulturen, hvor prosjekter blir formulert og produsert for å tilpasse seg vertskapets kriterier. Ofte ser man prosjekter uten noen som helst tilknytning til konteksten (eller landet) hvor kunstneren faktisk har vært lokalisert. Gjennom en langtidsmodell kan man kanskje unngå slike stipendsurfere og heller gå inn i en dialog over en lengre tid. Potensialet for interessant kunstproduksjon i tilknytning til et opphold virker også mer overbevisende i en slik struktur?

GH: Opphold som varer lenger, kan være mer interessante og bidra til større innsikt, men her kommer man kanskje inn på en definisjon av hva et residensopphold er? Kan man kalle OCAs «closed session» for et residensopphold når det kun varer en uke, eller kan man ha et residensopphold som varer i 24 timer? Ordet i seg selv betyr å bo, bolig, noe som ikke tilsier flyktighet.

KT: Men det å ankomme, jobbe i en måned, og så levere, synes jeg ofte kan være frustrerende. Man har kun få muligheten til å skrape litt i overflaten. Flere steder som har startet kuratorresidens, har hatt som kriterium at kuratoren skal være der i én til to måneder, møte mest mulig kunstnere som holder til på stedet, for så å lage en utstilling med utgangspunkt i disse, og gjerne inspirert av oppholdet. Fristen for å levere er gjerne kort. Det har vært formulert tydeligere krav for kuratorresidens enn hva jeg har se for kunstnere. Det kan virke som om det forventes mer håndfaste resultater fra kuratorene enn fra kunstnerne?

GH: Kuratorer produserer mer enn kun utstillinger, men om man godtar rammene rundt et spesifikt residensopphold, så må man pent levere. Jeg tror aldri jeg har blitt bedt om å levere noe så konkret, men da jeg var på ISCP, følte jeg hele tiden at jeg skulle komme med analyser rundt verk og historisere med en slags autoritet som kunstnerne i programmet ikke hadde. Det var litt pussig at jeg skulle sitte der og posisjonere meg med gullkorn fra kunsthistorien, når det jo egentlig er samtalen og utvekslingen som er mest spennende.

KT: Tror du bakgrunnen for å etablere et Artist residency har forandret seg i det siste? Hva er det egentlig man er med på ved å delta på og bidra til et residensopphold?

GH: Artist in Residency-programmer er for tiden preget av inflasjon og mye oppmerksomhet, som man ser når redaksjonen for Kunstårboka vil ha en samtale rundt fenomenet. Både ordet og meningen har vært utsatt for samme prosess som «kurator», «biennale» og «stedsspesifikk kunst», noe Miwon Kwon kaller for «discursive slippage». I Sao Paulo dukker det opp residenser i hytt og pine, med vidt forskjellige målsettinger, ressurser og tilknytning. Det er kanskje sunt og spennende, men inflasjon varer kun i en begrenset tid, og i kunstverdenen er det også knyttet til et backlash på kunstmarkedet.
Synes du det økonomiske aspektet er like viktig som det å besøke et nytt sted? Gjennom OCA får man i tillegg til et midlertidig hjem også penger til oppholdet, slik at man i teorien kan leve bedre enn hjemme, der man kanskje ikke har fast inntekt.

KT: Selvfølgelig er det en kjempemulighet og et privilegium å få et stipend for å oppholde seg i et midlertidig hjem på et helt annet sted i verden. Det er utrolig bra å bli gitt tid på denne måten, tid til å kunne dedikere seg totalt til egen kunstnerisk eller kuratorisk praksis.

GH: Men oppholdene er ikke alltid like gullkantede. Leiligheten i Berlin var fantastisk, men jeg var ikke på mitt rikeste da jeg var der. Men, utenom OCA, hvilke muligheter finnes det for norske kuratorer?

KT: Flere og flere steder begynner å åpne opp for utvidede gjesteordninger. Bergen kommune har leiligheter i både Berlin og New York for et bredt felt av kulturaktører. Det virker som om ting er på vei til å endre seg litt, at institusjoner også orienterer seg mot et større produksjonsfelt enn kun billedkunstnere. Å starte opp programmer og gi muligheten til et mer mangfoldig besøkssegment kan føre til at stedene og kunstinstitusjonene hurtigere utvikler seg over tid.

GH: Men om vi ser på ideen om «artist in residence», hvor en kunstner er tilknyttet en institusjon for en periode, som for eksempel Laurie Anderson, som jobbet sammen med NASA. Er dette noe som kunne vært fruktbart for kuratorer?

KT: Det ville vært interessant om større norske institusjoner, også utenfor kunstverdenen, hadde startet opp programmer der kunstnere eller kuratorer kunne bidra over lengre tid. Tenk om flere institusjoner kunne fått midler til å etablere forskningsstipender i tilknytning til ett eller flere langtidsprosjekter. Dette kunne bidra til å heve kompetansenivået på institusjonene, aktørene og publikum.
De Appel arts center i Amsterdam har et interessant samarbeid med FRAC (Fonds Regional d'Art Contemporain) i Dunkerque i Nord-Frankrike, hvor kuratorer hvert år kan søke på H+F Curatorial Grant med opphold på FRAC i Dunkerque. Man søker med et utstillingsprosjekt der man, på et eller annet vis, må ta utgangspunkt i samlingen til Han Nefkens, som delfiansierer stipendet. Et lignende prosjekt finnes også på Van Abbe Museum i Eindhoven, mens BAK i Utrecht inviterer kuratorer til sitt «research-in-residence»-program. Slike langtidsprosjekter tror jeg kunne vært interessante også for norske institusjoner. Apexart i NYC har en ganske artig residens-policy synes jeg. Kunstnere og kuratorer blir invitert for en måned, ikke for å jobbe med nettverks- eller kunstproduksjon, men med erfaringer de får gjennom møtet med byen og andre, ikke kunstrelaterte miljøer. De «får ikke lov» til å jobbe med kunst i løpet av oppholdet sitt. (Jeg tror de allikevel jobber med kunst i smug ...)

GH: Apexart har også en åpen søknad hvor man kan sende inn et utstillingsforslag som blir juryert. Her har man en institusjon som har sitt eget program og som bidrar med noe annet enn mange andre institusjoner.

KT: Ja, og juryen får kun prosjektbeskrivelsen å forholde seg til. Ingen navn eller CV-er er nevnt. Hva er de viktigste elementene for et vellykket gjesteopphold for deg?

GH: Jeg snakket litt om Capacete, som har vært det mest givende oppholdet jeg har vært på så langt. Jeg jobber best når det er en interesse for hva jeg holder på med som kurator, samtidig som det er utveksling og møter med institusjoner, folk og byen. Sånn sett tror jeg det er grenser for hvor stort et residenssted kan være for å tilby individuell behandling. Jeg synes det også er interessant med mer uoffisielle/ uorganiserte opphold.

KT: Ja, enig. Jeg tenker at slike nettverk er viktige som paralleller, en slags DIY residensprogram. I 2007/2008 initierte jeg sammen med kurator Camila Marambio en mobil residens-plattform i Chile, La Peluquería (trabajos de estética), hvor vi diskuterer og prøver ut ulike varianter av Artist residencies som idé. Ideen er at man selv skal etablere muligheter og knytte kontakter innenfor selvdefinerte nettverk, uavhengig av de kulturpolitiske agendaene som ofte preger etablerte residensprogrammer.


GH: Så langt har residensopphold handlet om å knytte kontakter, få sjansen til å snuse på nye verdener, men ikke vært direkte utstillingsrelatert. På ISCP har man åpent studio, noe mange kunstnere hadde problemer med fordi de ikke produserer sine arbeider i studio. Kuratorer har den samme utfordringen. Skal man lage en utstilling på et lite kontor? Eivind Furnesvik hadde sin utstilling på kuratorkontoret sitt, som en prolog til Standard. Jeg valgte å vise episoder av Jem and the Holograms og Sex og singelliv. Folk kom og satte seg ned og så litt på TV og slappet av før de stakk videre.

KT: Det hørtes ut som en god idé med TV-tilbud på Open Studios. Bra med en pause mellom tre i atelierbesøk ... Da Rakett var der i 2008, valgte vi å presentere «Savory Sessions» – fire dager med fire enkeltkunstner-presentasjoner av Michael Baers, Mor & Jerry, Johannes Høie og Kjetil Kausland. Vi hadde faktisk lyst til å bruke kontoret vært som et midlertidig utstillingssted. Siden vi ikke brukte rommet så mye selv, tenkte vi at det kunne fungere som et vindu for noen inviterte kunstnere i stedet. Istedenfor TV-pause inviterte vi til gratis lunsjpause med varm mat hver dag på kjøkkenet til ISCP.

GH: Det sosiale er utrolig viktig i disse oppholdene, og det er ofte man møter folk og starter prosjekter gjennom mer uformelle kanaler. Men de etablerte residensprogrammene fungerer jo som en valuta for kuratorer og kunstnere, så man kan ikke gi slipp på dem til fordel for kun uformelle kanaler. I alle fall ikke om man vil fungere som en del av kunstverdenen.


<< Tilbake / Back