Hanan Benammar i forestillingen «Ways of seeing» av Pia Maria Roll, Marius von der Fehr, Hanan Benammar og Sara Baban, på Black Box teater, 2018



Av redaksjonen

Internasjonaliseringen av det norske kunstlivet handler ikke bare om at norske kunstnere kommer seg ut og får internasjonale karrierer. Like viktig er hvordan det lokale kunstlivet endrer seg gjennom at utenlandske kunstnere etablerer seg i Norge og tilfører nye perspektiver og måter å tenke og arbeide på. Vi har snakket med seks kunstnere fra forskjellige land som har bosatt seg i Norge, om deres erfaringer og tanker om å arbeide som kunstner i og fra Norge. Intervjuer med: Enrique Roura, Tatiana Lozano, Hanan Benammar, Karen Nikgol, Stefan Schrøder og Victoria Duffee.

Fra Norsk kunstårbok 2019


Hanan Benammar kom fra Paris til Norge i 2011 som utvekslingsstudent ved Kunstakademiet i Oslo, der hun tok sin master i 2012. Hun har siden den tid hatt utstillinger og vist performance i en rekke land. I Norge er hun blant annet kjent som initiativtaker til Vandaler kunstforening og til årlige vintersolvervsprosjekter siden 2012. Hennes egne installasjoner og performance-arbeider bygger ofte på langvarige prosesser basert på alt fra botanikk og geopolitikk til antropologi og sosiologi. Høsten 2018 fikk Benammar sammen med Pia Maria Roll, Sara Baban og Marius von der Fehr mye oppmerksomhet i etterkant av stykket Ways of Seeing på Black Box teater. Stykket undersøker de høyreorienterte nettverkene som ifølge kunstnerne er i ferd med å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn.

Your first plan was to return to Paris after a year in Oslo as an exchange student. Can you explain why you decided to live in Norway?

I never really decided to stay in Oslo. After I graduated, I studied part-time for two years in The Netherlands, so I travelled quite a bit, at least twice a month. I also took care of my father in Paris until he passed away in 2016. After that, I decided to stay in Oslo exclusively and to get more involved locally.

Do you work primarily within a local or international network, or both?

I work both locally and internationally. Both are very important to me. My network essentially extends across Norway, Netherlands, France and Algeria, even though I have exhibited and performed beyond these four countries. Most of my projects are based on travelling and fieldwork in desert areas. Even though my network is extremely important for developing my practice, the inspiration and the gathering of materials for my work is based on all sorts of encounters, discussions and research outside art contexts.

Do you find that the opportunities to maintain and develop an international network from Norway are as good as from traditionally more ‘central’ places?

I feel that at present, Norway is still quite isolated from the international scene, so it really requires a lot of effort to maintain connections abroad. It’s challenging but it has worked for me so far. There have been a lot of good and important initiatives lately that I think have helped artists based in Norway to reach international audiences.

Do you find that with your background you generally have a different view of the Norwegian art public and Norwegian cultural life than other artists in Norway?

It is impossible not to have a different relationship to Norway than most Norwegians have because I didn’t grow up here. Although I must say, especially after graduating from the art academy, I have had the chance to encounter many artists, cultural workers and activists that all have very different backgrounds and voices, which have enriched my experience of living here and have certainly influenced my art practice.

Is this something you thematize in your art?

I do think it is reflected in my work, especially in my latest collective projects such as Karnevalet: en interkulturell protest and Ways of Seeing, which was made in collaboration with Pia Maria Roll, Marius von der Fehr and Sara Baban. I am interested in concepts surrounding the multitude – multiple identities, pluriversal narratives and diversity within diversity – as modes of resistance against generalisations, categorizations and all stereotypical representations of the ‘multicultural’ and ‘foreign’. My work is built on the inescapable personal experience of being categorized, and I would like to offer people alternative ways of looking at and relating to each other.

Are there any special features of Norwegian art life you want to highlight?

I feel that the diversity of Norwegian society is not represented well enough within the institutional art scene, not to mention the diversity and complexity of the world we live in. There is a lot of focus on the ’Norwegian art scene,’ but it is predefined according to outdated criteria, such as the privileged white body, which do not correspond to the society we live in or to audience demand. Those who don’t fit in with these criteria are usually only included to fill in the gaps when convenient, which gives a superficial impression of diversity.

Fortunately there are a lot of organisations, artist-run spaces and individual actors in Norway who are aware of these issues, so things are moving in the right direction both in cultural life and in society at large. The alternative music scene and the artist-run spaces have been especially effective in lifting and strengthening this movement.


Enrique Roura og installasjonen #MyImmigrantLife#RemoteProximities i Galleri NEUF, Oslo, 2018. Foto: Enrique Roura

Enrique Roura kom til Norge i 2010 som utvekslingsstudent til arkitekturavdelingen ved NTNU. I løpet av oppholdet deltok han på et kurs på Kunstakademiet i Trondheim, og noen år senere kom han tilbake for begynne på kunstakademiets MFA-program, hvor han gikk ut i 2016. I sitt arbeid kombinerer Roura sin arkitekturbakgrunn med ideer om steder, kulturer og individer. Hans siste prosjekt var # MyImmigrantLife # RemoteProximities i Gallery Neuf i Oslo i 2018.

Why did you come to Norway, and why did you choose to stay?

I came to Norway because I wanted to experience some sort of opposite reality/culture/society to my own, and while I was here I kind of fell in love with the Scandinavian art school system, which is very different from how it is in Mexico.

My ‘decision’ to stay has very much been conditioned by the Norwegian government. For an artist coming from outside the European Union, it is hard to be granted a residence permit. Unless you fall in love and get married with someone with economic stability, you have two options. Either you find a job with at least an 80% working week, and basically don’t work as an artist. Or you become self-employed, with the conditions that you will have to earn a certain amount of money through your company. This means that if you get a part time job, most likely your residence permit will not be renewed. Despite the strict regulations and sometimes absurd conditions, I have managed to navigate the rules, but again always with some uncertainty about the future, and the anxiety of not knowing if I will be allowed to stay.
The decision to stay was motivated by the access to opportunities, networks and infrastructure. Since my graduation I have had access to economic support from the state, grants and funding. Together with a bit of luck at being in the right place at the right time, it has allowed me to have a studio in a professional artist collective (RAKE arbeidsfellesskap), which has opened up a local network. The art community in Trondheim is thriving and accessible, its scale allows an inclusive and cooperative environment.

Do you work primarily within a local or international network, or both?

I would say both. The local network in Trondheim has been crucial for my career up till now, but since the Art Academy is becoming more international, the local network is becoming more international too. Also, I have had the chance to take part in a few residencies outside Norway, which has allowed me to expand my network a little.
Do you find that the opportunities to maintain and develop an international network from Norway are as good as from traditionally more ‘central’ places?

I think opportunities are different depending on where you come from. Free education is a very important factor for developing and maintaining the internationalization of networks, but only people from the Schengen area are really free to take part in that over time. Only established artists have the possibility to live solely by their art income within the conditions that the state decides. This means that the internationalization of the network is basically European.

I know that the city of Berlin has some opportunities for non-EU artists to become established there. In Norway the immigration rules are made for people with ‘normal jobs.’ The alternative and fragile economy of artists doesn’t fit in this system.

Do you find that with your background you generally have a different view of the Norwegian art public and Norwegian cultural life than other artists in Norway? Is this something you could possibly thematize in your art?

I truly believe that coming from a different culture is one of the main axes that builds my perspective on life, and this manifests in my art practice. Coming from abroad will always add another layer to your perspective on life, but also the fact that I have come so far allows me to see my own culture from another point of view. Changing your perspective of things gives you the opportunity to understand them differently, to see the bigger picture. Therefore the import and export of artists is crucial for the development of artistic/cultural knowledge.

What do you experience as the best and worst aspects of Norwegian art life?

Norwegian art life is a fertile arena for development. The great advantage of Norwegian art life is the generous system of grants and funding. One of the disadvantages is that the art market is very limited.


Tatiana Lozano utenfor sitt visningssted Palmera i Bergen. Foto: Samuel Brzeski

Tatiana Lozano kom fra Colombia til Bergen i 2012 for å ta sin mastergrad i kunst ved Fakultetet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen, der hun nå deltar i masterprogrammet i kuratorpraksis. I 2015 var Lozano med på å etablere FELT galleri, og i 2018 grunnla hun –palmera–,der hun jobber for å skape dialog mellom den lokale kunstscenen og nasjonale / internasjonale kunstnere gjennom forskjellige prosjekter, utstillinger og samarbeid med kunstnere, visningssteder og institusjoner.

When I came all the way across the Atlantic to study I didn’t imagine I would spend the next seven years of my life here! I decided to stay, I would say, through a mixture of chance, accident, a lot of resistance and Bergen conquering my heart.

Do you work primarily within a local or international network, or both?

Both. Inevitably the local comes first. In order to look outside, the awareness of where you are is quite relevant to establishing a conversation. –p a l m e r a– is an artist-run initiative involved in both the local and national art scene, open to looking outwards and being looked at. In this way, I’ve collaborated with other artist-run initiatives outside Norway. Besides, having a flexible program has allowed me to keep eyes and ears open when there are visitors doing residencies in Bergen, sometimes making room for their projects at –p a l m e r a–.

Do you have an art network in the country you come from, and is this important in your work?

A dormant network, I would say. I would love to reawaken those connections and I am working on it, but it is something that requires a lot of time, especially because I want to do it in a way that allows for an inplace exchange more than just bringing things to exhibit. There has been some participation by Colombian artists in Norway and there are quite a bunch of artists here that would be keen to do something in Colombia, but this is something that needs to be cooked slowly on a low heat!

Do you find that the opportunities to maintain and develop an international network from Norway are as good as from traditionally more ‘central’ places?

Geographically? That could be a factor but I wouldn’t take it as a point of comparison. I can say from experience that I have had the luxury of involvement in an international network for a number of reasons such as the gallery, my friends, the MFA program, the Curatorial practice program I’m currently attending ... and all those have their base in Norway, so to answer from that perspective, yes, there are equal possibilities if you will, but they also depend on your own approach; being curious, restless and outgoing are also components that have made it possible to experience these good opportunities.

Do you find that with your background you generally have a different view of the Norwegian art public and Norwegian cultural life than other artists in Norway? Is this something that you thematize in your art?

Sure. I mean, there will always be a sort of foreignness and tropicality, so the experience passes through a gaze that will try to adapt and understand the context, always with outsider eyes that make those experiences different. But, I wouldn’t put that down simply to the fact of coming from somewhere else. I feel my visions have blended with and within the contexts and I have grown and learned a lot allowing those visions to co-exist. In my work I navigate between an artistic and a curatorial practice in search of invisible and experiential narratives that may be found in the blend of different backgrounds and contexts.

Do you find that Norwegian art life has distinctive characteristics? If so, what are the advantages and/or disadvantages of these?

Ja! One of the first things that impressed me was a certain freedom and fearless exploration; perhaps less rigid than what I was used to during my BA in Bogotá. Parallel to it and outside art school, I really treasure how art production isn’t vitiated by the need to sell.

One of the things that puzzles me at times, is how exhibiting is sometimes seen as a matter of building up a CV, rather than really enjoying the practice and taking chances. Artistic quality cannot be measured by how many exhibitions you’ll have in a year. This also counts for me, so slowing down and letting things unfold gradually is something I’m trying to implement within this year’s program.

There is something to be said about how immigration rules affect the life of foreign artists. A big part of my artistic life here, on top of all the joy, has been to find ways to climb rocky walls made by rules and requirements that are impossible to fulfil, even for Norwegian artists. I did reach the point of having to leave my life here at two weeks’ notice. Let’s say I’m here by a miracle, which of course still has a deadline.


Karen Nikgol og bilde fra forestillingen Satyricon på Blackbox teater, 2016.

Karen Nikgol kom som flyktning med sin familie til Norge fra Iran i 1988. Han er utdannet i England og Norge, og tok sin master på Kunstakademiet i Bergen. Han er medstifter av det kunstnerdrevne visningsstedet Noplace i Oslo, og arbeider som billedkunstner, scenekunstner og kurator. Hans siste større prosjekt var forestillingen Satyricon på Black Box Teater i 2016. Hans neste prosjekt Ghetto Justice, har premiere på Black Box Teater i september 2019.

Arbeider du først og fremst innenfor et lokalt eller et internasjonalt nettverk, eller begge deler?

Begge deler. I Norge har jeg jobbet mest med scenekunst i gallerier, samt større produksjoner innenfor teaterrommet. Disse har både vært solo- og samarbeidsprosjekter. I utlandet har jeg vært på lengre residensopphold og vist sceniske arbeider, men også hatt soloprosjekter i Italia, Spania og USA.

Har du et nettverk innen kunst i det landet du kommer fra, og er dette viktig i ditt arbeid?

Jeg kjente den avdøde iranske filmskaperen Abbas Kiarostami gjennom min far. Nå har jeg ikke noe nettverk i Iran, og det er heller ikke viktig for arbeidet mitt. De kunstneriske mulighetene i Iran er svært begrenset. Landet er under religiøs sensur, og man kan ikke vise spesifikke situasjoner eller deler av kroppen som er assosiert med det seksuelle. Arbeidet mitt kan være erotisk, så det vil være vanskelig for meg å jobbe der.

Opplever du at det er like gode muligheter for å beholde og utvikle et internasjonalt nettverk fra Norge som fra tradisjonelt mer «sentrale» steder?

Nei. Kunstmiljøet i Norge er gjennomkorrupt og basert utelukkende på bekjentskap. Om man ikke kjenner de rette folkene og stiller ut på de riktige stedene, er det vanskelig å opprettholde et internasjonalt nettverk fra Norge.

Opplever du at du med din bakgrunn har et annet blikk på norsk kunstoffentlighet og norsk kulturliv generelt enn andre kunstnere i Norge? Er dette noe du eventuelt tematiserer i din kunst?

Ja. Om man er utenlandsk, vil man alltid være det i nordmenns øyne. Enten er man en utenlandsk kunstner som lager utenlandsk kunst, eller så er man en utenlandsk kunstner som tar avstand fra sitt opphav. Fellesnevneren er at man er utlending. Det fører til et brutalt utenforskap som er umulig å unnslippe, men samtidig skaper det et annet syn på både kunsten og miljøet som ikke eter opp seg selv, men som ser fra et annet ståsted.

Hvordan opplever du det norske kunstmiljøet generelt?

For det første er det et lukket miljø. Med det mener jeg at enkelte kunstnere med spesifikke uttrykk trekkes fram og favoriseres i lange perioder, mens alt annet holdes skjult i en magisk boks til trendsetterne mener det er på tide å dra det ut. Dette fører til et homogent og konformt miljø, der det samme uttrykket presenteres for det samme publikummet igjen og igjen. Det er som å se et TV-program som kun viser det samme trynet på loop.

En annen karakteristikk er rasisme. Oslos kunstmiljø er fylt av omvendt rasisme. Kunstnere som tar tak i sitt opphav, gjerne med temaer som undertrykkelse og identitet, blir skjøvet fram i søkelyset. Dette er ekstremt farlig fordi man ender med å skape identiteter som er fanget i sine egne offerbilder. I tillegg er det som om det opprettholder balansen mellom det norske og det utenlandske: Vi føler oss tilfredse når vi opplever utlendinger som er utlendinger og som ikke bryter med offerbildet av å være flyktning eller undertrykt. Oss og dem opprettholdes. Det fører til at kunstnere som er utenlandske og som har opplevd undertrykkelse, men som ikke vil tjene penger på det eller lage kunst av det, blir utelatt og sett på som ekstreme.

Et konkret eksempel på omvendt rasisme er dette: En av landets største kunstnettsider lagde en sak om den amerikanske kunstneren Dana Schutz som på Whitneybiennalen i 2017 viste et maleri av afroamerikaneren Emmett Till som ble lynsjet til døde i 1955. Deler av det afroamerikanske miljøet krevde maleriet sensurert, fjernet og i beste fall brent, noe som ligner nazismens virkemidler. Nettsiden framstilte kravet om sensur som positivt, og dro fram en av få kunstnere i Norge med afrikansk bakgrunn til å kommentere dette. Vedkommende var hverken maler eller kunsthistoriker, men ble spurt om å kommentere fordi hun hadde afrikanske røtter. Dette er «racial profiling», omvendt rasisme.


Victoria Duffee og hennes Talismans, 2017

Victoria Duffee kom fra New York til Oslo i 2016, og tok sin Master i tekstilkunst på KHiO i 2018. Samme år etablerte hun kunstmagasinet Vi ser på kunst sammen med Andreas Breivik. Magasinet har ambisjon om å skape en mer uhøytidelig måte å snakke om og diskutere kunst på. Duffee arbeider hovedsakelig med veggtekstiler og mindre metallarbeider. Hennes siste prosjekter var en smykkelansering på F5 Concept Store i Oslo og en gruppeutstilling i Los Angeles-galleriet 00 LA.

Why did you come to Norway, and why did you choose to stay in the country?

Strangers ask me this a lot ... sometimes with a twinge of suspicion. It’s not my favourite question. Every time I say that I’m from New York City people look confused and ask, well, how do you like it heereeee? Is it so hard to imagine that Norway is a land of opportunity?

I came here for love! Why else!? Then the love spread out like tendrils, I made friends, got accepted to grad school, started projects like Vi Ser På Kunst, got a dog, went to some cabins, and I stay for love! And for love of the game! But not for love of the matpakke!

Do you work primarily within a local or international network, or both?

I have been a part of the art scene in New York but in a small way. I was like a gallery bitch for years, so I met lots of artists and saw the lifecycle of various careers, that was some valuable experience and I know the landscape of the scene there. For now though, I’m focused on growing my career here in Oslo.

For me it was really important to go someplace where I can focus. In New York time moves at a different pace and it’s hard to sustain a practice if you don’t get commercial success right out of school. But I love to go home and rediscover what everybody is up to. When I meet new art people in NY now they call me Norwegian and treat me like I don’t get how fucked up the US is.

Do you find that the opportunities to maintain and develop an international network from Norway are as good as from traditionally more ‘central’ places?

There is WAYYY more opportunity to keep it international here. There is more money and time to travel because of the grant system, and the cost of shipping art is crazy, so organisations like OCA and Kulturrådet are helping a lot.

New York is prohibitively expensive for most people on earth. Most people who set out to become artists in the US get jobs to support themselves and have to work too much to make work. I realize now that that is only step one in becoming an artist, but it’s also the fall off point for a lot. I am so proud of my friends in NYC! They work hard – money, jobs – and they still manage to bust shit out! Shout out to Abby Lloyd @sassydude, Brigid Moore @bri_gid, and Thang Tran @romanticdinner, to name a FEW.

Do you find that with your background you generally have a different view of the Norwegian art public and Norwegian cultural life than other artists in Norway? Is this something that you thematize in your art?

My work always seems to carry something that is going on with me personally at the time of its creation. Looking at the works from 2016 and 17, I now recognize that I was reflecting on the change of environment that I was undertaking, and preparing to come undone in a sense. I didn’t realize at first, that it really meant a mixing of the “American ideas in Art” that lived inside my brain, with traditional Norwegian craft techniques and overall perspectives on art. I’m happy with the blend that I have, but I still feel really connected to bad and sad things in the US that Norwegian artists might not feel too connected to or preoccupied by.

Do you find that Norwegian art life has distinctive characteristics? If so, what are the advantages and/or disadvantages of these?

Everyone gets fired up about each other’s work and there is a lot of enthusiasm to engage in dialogues about artists and shows and everyone wants to know each others’ practice.

The bad thing is that it’s too white! I think if KHiO, and maybe also the preschools, did some community outreach to young people, and made the artist grant system more known, Norway would make better art. Now there is too much room for Nirvana-esque sad boy/bad boy vibes that feel dated and ignorant to the evils of the world. There need to be more spaces here to represent different perspectives and give better competition to the galleries that exist, but for that to happen more people with money should trust themselves and spend more money on art.

And finally, I really wish there were more cheap dim sum places or diners so artists could get together without having to entertain or sit around at a bar hungry all night.

Maybe it sounds like I am asking for Oslo to be more like New York by wanting more Chinese food, diversity, galleries, and art collectors. I don’t! I want Oslo to stay crafty and freaky and sassy in the face of money ... But maybe that is a magical combo that can help the art milieu grow at the same rate as the rest of the city.


Stefan Schrøder, Contributor, Tistedal, avløpsrøret, November 2014. Foto: Øystein Thorvaldsen

Stefan Schröder kom til Norge i anledning Kulturby Bergen 2000 da han som en av initiativtakerne bak kunstprosjektet Street Level i Nygårdsgaten hadde et kunstneropphold på USF. I 2001 deltok han på kunstsymposiet Mine i en nedlagt gruvebedrift i Folldal sammen med mange andre norske og utenlandske kunstnere. En av dem forelsket han seg i, og den samme høsten flyttet han til Oslo, der han har bodd siden. I 2011 etablerte han, sammen med Helen Eriksen og Ebba Moi, visningsrommet Tenthaus Oslo. Schröder jobber med fotografi, installasjon, tegning og maleri ved siden av større prosjekter i det offentlige rommet. Hans siste større kunstprosjekt var «A Moment of Trust» på Club Solo i Breda, Nederland, sammen med Moi/Eriksen fra Tenthaus Kunstnerkollektiv.

Grunnen til at jeg fremdeles er i Oslo, er at jeg har etablert meg her med familien min og at jeg etter hvert også oppdaget de gode rammevilkårene for kunstnerisk arbeid i Norge, sier Schröder.

Arbeider du først og fremst innenfor et lokalt eller et internasjonalt nettverk, eller begge deler?

Jeg jobber hovedsakelig lokalt, men jeg har holdt døren åpen til mitt hjemland og har regelmessig prosjekter og utstillinger i Tyskland og i det siste også i Nederland og USA. Så egentlig er svaret her «Ja takk, begge deler». Jeg reiser jevnlig til Tyskland for å holde kontakten med familie, venner og kolleger, og jeg har fremdeles mitt gamle atelier i Dresden. Jeg har jobbet med flere offentlige konkurranser og oppdrag i Tyskland og forbereder nå et bidrag til det kunstnerdrevne galleriet Ursula Walter i Dresden. Jeg liker ideen om å knytte disse nettverkene sammen. Da vi i 2011 etablerte visningsrommet Tenthaus Oslo, inviterte vi flere kunstnere fra våre utenlandske nettverk til å stille ut. Alle lokale nettverk har en tendens til navlebeskuelse. Derfor er det viktig og spennende å infiltrere dem med kunstnere utenfra. Som regel er det jo mye vanskeligere å nå ut til et lokalt publikum når du ikke selv er en del av det.

Opplever du at det er like gode muligheter for å beholde og utvikle et internasjonalt nettverk fra Norge som fra tradisjonelt mer «sentrale» steder?

Jeg opplever for tiden en forskyvning når det gjelder hva som er sentralt og perifert. Det finnes mange bra kunstnere i Berlin eller London som ikke blir sett. Større steder kan være inspirerende, men konkurransen er tøff. Tenker man på kunstnertettheten, er nok noen byer mer sentrale enn andre. Ser man derimot på aktuelle problemstillinger og perspektiv relatert til samfunn, kultur og ikke minst fortellingen om vår vestlige kulturs framvekst, så kan internasjonale nettverk bygges fra et hvilket som helst sted. Presentasjonen av kunstnere fra Sápmi på siste Documenta er et godt eksempel. Jeg husker forresten godt mitt første møte med Ute Meta Bauer, som da jeg kom til Norge, var direktør på OCA. Hun hjalp meg å løfte barnevognen over dørstokken inn til OCAs lokaler på Kunstnernes Hus. Dette hadde neppe skjedd i Berlin eller New York!

Opplever du at du med din bakgrunn har et annet blikk på norsk kunstoffentlighet og norsk kulturliv generelt enn andre kunstnere i Norge? Er dette noe du eventuelt tematiserer i din kunst?

Ja, det vil jeg påstå. Det er nesten en selvfølge. Det er annerledes å se på norsk kunstoffentlighet og norsk kulturliv når man selv har sine røtter i et annet land. Likeså er det en større utfordring å bli en del av dette. Nettverk former seg tidlig i en kunstnerkarriere. Det har veldig mye å si hvor man har studert og om dette nettverket bærer deg videre i prosessen. Nettverk har også en beskyttende funksjon for dem som er del av det. Samholdet er ofte sterkt, og det kan virke utilgjengelig fra utsiden. Gjennom fotoserien Contributor har jeg siden 2004 dokumentert meg selv i ulike arbeidssituasjoner, både med egne prosjekter og for kunstnerkollegaer og institusjoner. Som snekkerkyndig med byggfaglig utdanning har jeg gjennom årene i Norge kunnet bidra til en rekke kunstproduksjoner og monteringsoppdrag. Dette har hjulpet meg økonomisk, men samtidig gir det kanskje også et utenfrablikk på det norske kunstmiljøet.

Hva mener du er de viktigste særtrekkene ved det norske kunstlivet?

Det viktigste er alle støtte- og stipendordningene som setter Norge i en helt spesiell stilling. Dette gir en større uavhengighet for norske kunstnere til å arbeide fritt, også med prosjekter uten kommersielt potensial. Det kommersielle markedet derimot, er svakt. Det gir fremdeles ikke så mye status i Norge å kjøpe kunst. Den markedsliberale dreiningen av den senere års norske kunstpolitikk prøver å gjøre noe med dette. Kravet til egeninntjening øker, og jeg legger merke til at det produseres mer salgbar kunst. Installasjoner eller, som i Tenthaus’ tilfelle, deltakende kunst, er sjeldnere å se. Norsk kunstliv er godt organisert gjennom sine kunstnerorganisasjoner. Dette opplever jeg som positivt. De fleste tyske kunstnere jeg kjenner, er ikke organiserte. Dermed stiller de svakere i sammenhenger hvor det gjelder å holde sammen.

<< Tilbake / Back