Fra åpningen av Henie Onstad Kunstsenter i 1968, og fra utendørsscenen, 2017. Foto: Henie Onstad Kunstsenter


05.12.2018

MORGENDAGENS KUNST I DAG – HENIE ONSTAD KUNSTSENTER I 50 ÅR

Av Karin Hellandsjø

Henie Onstad Kunstsenter åpnet i august 1968. I denne artikkelen redegjør tidligere direktør Karin Hellandsjø for senterets historie og tverrkunstneriske profil.




Fra Norsk kunstårbok 2018



Innvielsen av Henie Onstad Kunstsenter (HOK) åpnet for et nytt kapittel i norsk kunstliv. Landet fikk her en ny type institusjon, et kunstsenter, som gjennom sine aktiviteter og sitt tverrkunstneriske program ga norsk kunstliv en boost og samtidskunsten en unik arena å boltre seg på. Gjennom de 50 år som har gått har HOK befestet sin plass som en av landets viktigste arenaer for samtidskunsten, og senteret kan se tilbake på en imponerende rekke utstillinger og arrangementer som spenner over et rikt mangfold av kunstneriske uttrykk fra både den nasjonale og den internasjonale kunstscenen.

HOK ble etablert som resultat av en donasjon gitt av Sonja Henie og Niels Onstad. Gaven besto i deres kunstsamling, et nytt bygg og et fond til å drive virksomheten. Dette var en gave av dimensjoner man aldri tidligere hadde sett i landet. Donatorene viste her ikke bare en enestående sjenerøsitet, men også et stort samfunnsansvar.

Institusjonen kunst utviklet seg i 1960-årene til et åpent og fleksibelt begrep som resulterte i en redefinering av museenes rolle og i etableringen av nye tverrkunstneriske arenaer. Museene skulle utvikles som elastiske, åpne rom for mange ulike aktiviteter. Nettopp en slik arena var det donatorene ønsket at HOK skulle bli, og sammen med Moderna Museet i Stockholm og Louisiana utenfor København ble senteret på Høvikodden en nordisk eksponent for dette. Forutsetningene var ulike, men målet var detsamme: å la et størst mulig publikum få del i flest mulig totale kunstopplevelser. De tre institusjonene er blitt stående som nordiske flaggskip karakterisert ved markante arkitektoniske bygninger plassert i et terreng som, særlig da for Louisiana og HOK, inngår som en viktig del med sine skulpturparker og rekreasjonstilbud til et bredt publikum. De tre museene sam- arbeidet mye de første årene, men var forskjellige av karakter, alle preget av sine første dynamiske ledere: Pontus Hultén på Moderna Museet, Knud V. Jensen på Louisiana og Ole Henrik Moe på HOK.

Utviklingen av kunstsenteret som en tverrkunstnerisk arena i tråd med tidsånden skulle i første rekke bli Ole Henrik Moes verk. Med Moes bakgrunn også som pianist, ble det naturlig at det, i tillegg til billedkunsten, særlig var musikken som kom til å sette tonen, tett fulgt av dans, performance, foto og film. De fleste av tidens eksperimenterende kunstuttrykk fikk her utfolde seg i hva som i ettertid fortoner seg som en stor smeltedigel der Norges første studio for elektronisk musikk ble etablert side om side med arenaer for jazz- og rockegrupper, foto- og filmklubber og trenings- studio for frie ballettgrupper. Mange av dagens kunstnere trådte sine barnesko på HOK og hentet der inspirasjon for videre utvikling. Først og fremst gjaldt dette billedkunstnerne. Det tok ikke lang tid før de unge, etter først å ha ytret sterke protester mot hva de kalte borgerskapets bastion, nettopp her fant sin arena.

Bygget, tegnet av de norske arkitektene Jon Eikvar og Sven Erik Engebretsen, var tilpasset den tverrkunstneriske profilen med et studio for musikk, performance og dans, og med auditorium, bibliotek og restaurant i tillegg til utstillingssalene. Nytt var det også at man i mange av mønstringene tok i bruk utstillingsdesign som ved arkitekt Sverre Fehns tilrettelegging av utstillingene «Norsk Middelalderkunst» (1979) og «Keiserens hær» (1985).

Direktør Ole Henrik Moe åpnet for samtidens internasjonale scene, og intendant Per Hovdenakk den nasjonale, mens undertegnede tok fatt i forskning og formidling. Utstillings- og arrangementsprogrammet åpnet for en blanding av klassisk og eksperimentell kunst av nasjonale skjellset- tende mønstringer som «British Thing» (1972), grenseoverskridende isce- nesettelser som «Vår verden av ting» (1970) og Mauricio Kagels «Ex-Posi-tion» (1978). I tillegg kom omfattende tematiske mønstringer over bl.a. surrealismen, impresjonismen og konkret kunst. Her fikk kunstlivet sine første møter med kunstnere som Paul Klee, Christo, Jean Bazaine, Fernando Botero, Joseph Beuys, Magdalena Abakanowicz, Mark Boyle, Tadeuz Kantor, Per Kirkeby, Asger Jorn og mange, mange andre. Her fikk flere generasjoner norske kunstnere vist seg frem, som Anna-Eva Bergman, Jan Groth, Jakob Weidemann, Arnold Haukeland, Bjarne Ness, Per Inge Bjørlo, Bård Breivik, Per Kleiva, Kåre Kivijårvi, Zdenka Rusova, Tom Sandberg, Marianne Heske, Inger Sitter og Kjell Nupen for å nevne noen få.

På ballettfronten satte møtene med kunstnere som Trisha Brown og Molissa Fenley sine spor, dannelsen av eksperimentelle dansegrupper som Høvik Ballet likeså, og musikkprogrammet åpnet for et bredt spekter fra våre egne Terje Rypdal, Jan Garbarek, Nils Petter Molvær og Arne Nord- heim til Iannis Xenakis, Steve Reich og John Cage. HOKs «Studio», hoved- arenaen for disse tverrkunstneriske aktivitetene, toppet mot slutten av 1970-årene listen over lignende institusjoner i Nord-Europa hva utstyr an- går. Her ble det ikke spart på noe. Oversikten i publikasjonen laget til HOKs 40-årsjubileum, «HOK Live 1968–2007», viser en imponerende spennvidde også der.

HOK la fra begynnelsen vekt på internasjonal deltakelse og samarbeid, noe som satte sitt preg på programmet og som gjorde kunstsenteret til landets fremste arena for den internasjonale samtidskunsten. Viktig her var detaljer som at alle publikasjoner var tospråklige, noe som til da ikke hadde vært vanlig i landet. Det nordiske samarbeidet sto også sterkt. Flere partnere utløste ressurser som muliggjorde at betydelige utstillinger turnerte regionen. Henry Moore, Alberto Giacometti og japansk samtidskunst er eksempler på det. Samarbeidet resulterte også i utstillinger som «Konkret i Norden» (1988) vist i alle de nordiske land, og i prosjekter som «Borealis – Posisjon Nord». I HOKs del av dette prosjektet (1985) arbeidet en gruppe nordiske kunstnere med stedsspesifikke verk rundt om i land- skapet på Høvikodden, arbeider som fortsatt utgjør kjernen i
skulpturparken.

Viktig var også donatorenes samling som i dag fremstår som et historisk dokument over en epoke i norsk samlerhistorie. Samlingen utgjør ikke bare en viktig del av vår nasjons internasjonale kunst fra det 20 århundre, den har også preget vår forståelse for norsk og internasjonal samtids- kunst siden den gjennom donasjonen ble gjort tilgjengelig for publikum. Det øket også samlingens betydning. Den utgjorde både en kontinuitet nasjonalt, og HOK ble bindeledd internasjonalt som et senter for modernismen i Norge.
HOKs posisjon som nasjonal spydspiss for formidlingen av samtidens kunstuttrykk i landet endret seg etter hvert som andre aktører kom til, og kunstscenen forandret seg utover i 1980- og 1990-årene. Etableringen av det nasjonale Museet for samtidskunst med åpning i 1990 og Astrup Fearnley Museets åpning i 1993, begge plassert i Oslo sentrum, betød også en opp- blomstring på galleri- og aktivitetsfronten i byen, som innebar at oppmerk- somhet ble rettet mot sentrum der nye arenaer ble etablert også for musikk og dans. HOKs tverrkunstneriske aktiviteter ble følgelig tonet ned, men utstillingsaktiviteten holdt fortsatt stand med bygningsmessige utvidelser både i 1994 og 2003, som ga rom for store mønstringer og flere utstillinger.

årtusenskiftet innebar igjen nye endringer da Museet for samtids- kunst i 2003 ble innlemmet i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Det var en tid planer om at også HOK skulle inngå her, men resultatet ble at institusjonen fortsatte som privat stiftelse i eget bygg. Slik er situasjonen fortsatt i dag. Selv om HOK mottar betydelig støtte, både offentlig og privat, er det en frittstående institusjon, ikke konsolidert med andre museer.

Utover på 2000-tallet ble det tverrkunstneriske kunstuttrykk igjen aktuelt, og da jeg tok over som direktør i 2005, meldte kunstsenteret seg på ny på arenaen med et tydelig program der den norske kunstscenen spilte på lag med internasjonal kunst, og der det eksperimentelle, tverrkunstner- iske uttrykk sto på agendaen. Musikken sto igjen sentralt, fagstaben ble utvidet til å omfatte også dette feltet, og en ny utescene ble etablert. Meret Oppenheim, Jean Tinguely, Candida Ho?fer, John Cage, Hito Steyrl, Joan Miro, Kurt Schwitters, Yayoi Kusama og Cathrine Opie er bare noen av de utenlandske kunstnerne vist på HOK de senere år.

Tidene har skiftet gjennom de 50 år senteret har eksistert. De første 20 års virksomhet var skjellsettende for utviklingen av norsk kunstliv der HOKs betydning vanskelig kan understrekes sterkt nok. Mottoet, i sin tid lansert av Niels Onstad, «Morgendagens kunst i dag», er fortsatt ledesnor for en institusjon som vil være en sentral arena på den norske kunstscenen i mange år fremover.



<< Tilbake / Back