Stein Koksvik, ateliersituasjon, 2017 (PVC, polycarbonate, neon). Foto: Stein Koksvik


02.05.2018

Kunstnersamtale, plast og kunst: Stein Koksvik

MELLOM STRUKTUR OG KOLLAPS

Den fargede PVC-duken er et slags maleri som readymade, sier Stein Koksvik. Koksvik er utdannet maler og benytter seg av forskjellige plastmaterialer, både som medium for tegning og maleri og i tredimensjonale arbeider, gjerne sammen med improviserte metallkonstruksjoner, tegninger, fargede lyspærer og neonlys. Utstillingen «Arkivet» i Trafo kunsthall i Asker i 2016 inneholdt både en installasjon med 450 ølseidler, et motorisert trillebord og en lysbildeprojeksjon. Det var likevel den allestedsnærværende plastduken i rødt, gult og oransje som preget bildet når man entret lokalet.



Fra Norsk kunstårbok 2017



– Hvilke plastmaterialer bruker du, og hvordan bruker du dem?
– Tykk, myk PVC-presenning i klare kraftige primæreller sekundærfarger er det plastmaterialet jeg bruker og har brukt mest. Materialet er sterkt, det kan tegnes på med lysekte sprittusj og det kan enkelt skjæres og presses i rette bretter. Jeg bruker ikke lim når jeg setter bitene sammen. For å lage fordypninger, utposninger eller hekte flak på hverandre, bruker jeg et enkelt papirdukkeprinsipp der jeg klipper hull og hekter flakene inn i hverandre. Polykarbonat er et annet plastmateriale jeg arbeider med. Materialet er halvstivt og gjennomsiktig, kan enkelt brettes og likevel holde formen, og det kollapser ikke. Begge disse plastmaterialene kombineres i mine arbeider med metallstrukturer, tegninger og lys.

– Opp gjennom historien har kunstnere brukt plast som et brudd med kunsthistorien og det høyverdige ved kunsten. Er dette noe du er opptatt av?
– Nei, for meg er ikke det en aktuell problemstilling. Plast er et materiale på linje med alle andre materialer. Likevel refererer de plasttypene som jeg ofte bruker – som også er tyngdekraftutsatt myke – til en slags dekonstruksjon slik at arbeidene, gjenstandene eller installasjonene forhåpentligvis fremstår som både kontante og skjøre, at de balanserer mellom struktur og kollaps.

– Når begynte du å jobbe med plast?
– Det var i sammenheng med en utstilling i Drammen kunstmuseum i 2002. Inntil da hadde jeg stort sett bare jobbet med maleri, som jeg hadde begynt å lage forskjellige konstruksjoner av, men jeg oppdaget at plasten ga meg nye muligheter. Mange av maleriene mine var allerede monokromer, så steget var ikke så langt til å begynne å jobbe med ferdig farget plastduk. Jeg tenker at det oppstår noen interessante ting i forholdet mellom plastarbeidene og maleriene: fra en poetisk meta-readymade-estetikk i plastarbeidene, med sine klare og fikserte farger, til de tradisjonelt malte og valørbrukkede lerretsoverflatene. Men på en eller annen måte handler vel alt kanskje om maleri eller ikke.

– I tillegg til materialenes fysiske sanselighet, deres farger, former og overflater synes de å henvise til de andre sammenhengene der disse plasttypene er i bruk. Tenker du at arbeidene dine har et forhold til hvordan disse materialene vanligvis brukes?
– For meg minner den tykke og fete PVC-duken med sine klare og sterke gule, oransje og røde farger om en slags industrilandbruksmodernisme fra 1970-årene – de fargene som landbruksmaskiner hadde. Og så er det jo et veldig slitesterkt materiale, det tåler regn og skitt og all slags bruk. De koplingene som oppstår i arbeidene, kan for meg vri på materialenes betydning sammenliknet med det normale eller det hverdagslige. Materialene kan referere til landbruksmaskiner og presenninger, men også til annen kunst. I motsetning til mange kunstnere jobber jeg med nye industrielle materialer, som ikke er formet av tidligere bruk. Og selv om jeg behandler dem ganske røft, beholder materialene som oftest sin glans og overflate. Mange ganger fungerer det røffe uttrykket også som en kontrast til rommene der arbeidene vises, som for eksempel i utstillingen «Dobbeltrom 2» i det nyklassiske Vigeland-museet i 2010.

– Det er mange kunstnere i dag som tematiserer plast som et miljøproblem. Det virker ikke som om dette er en problemstilling du forholder deg til?
– Nei, jeg er mer opptatt av materialenes sanselighet som uttrykk.

– Er det andre «plastkunstnere» som betyr noe for deg? Relaterer du deg til andre samtidskunstnere som arbeider med plast?
Nei, ikke direkte, men selvfølgelig indirekte – først og fremst kanskje de italienske arte povera-kunstnerne, men også mange amerikanere, fra Claes Oldenburg og Eva Hesse til for eksempel Jessica Stockholder, har brukt plast.


<< Tilbake / Back