Aurora Passero, Experiments of a Similar Nature, Kunsthall Grenland, 2016 (hand woven, hand dyed nylon). Photo: Christian Øen


02.05.2018

Kunstnersamtale, plast og kunst: Aurora Passero

SKAPER MIN EGEN NATUR

Aurora Passero arbeider med vev i grenselandet mellom maleri, skulptur og installasjon. Med sitt tydelige utgangspunkt i materialene hun arbeider med, hovedsakelig nylon, ses arbeidene hennes gjerne i sammenheng med bølgen av «nymaterialisme» som har preget kunstscenen de siste årene.



Fra Norsk kunstårbok 2017



– Hva er grunnen til at du har valgt å arbeide med syntetiske tekstiler. Er det rent estetiske eller tekniske grunner, eller er det mer konseptuelt, for eksempel at du ønsker å dreie lesningen av verkene i en spesiell retning?
– Begge deler egentlig. Jeg var tidlig opptatt av forskjellige materialer og sammensetningen av disse. Da jeg studerte på Kunsthøyskolen, bygde jeg opp store stedsspesifikke installasjoner av materialer jeg hadde tilgjengelig, som gips, pigment, plast, sement og akryl. Jeg var opptatt av hvordan de forskjellige elementene kontrasterte hverandre, tørt/glatt, natur/syntetisk og så videre. Etter hvert ble jeg lei av hele tiden å måtte destruere arbeidene og lete etter noe som var mer definert å jobbe med, noe jeg kunne ferdigstille og vise igjen. Nylonmaterialet samlet på en måte alt jeg søkte etter. Jeg kunne fortsette å undersøke taktile, maleriske og skulpturelle spørsmål jeg hadde, men nå i ett medium.
– For meg handler det om de rent fysiske kvalitetene materialet har i møtet med de konseptuelle føringene materialet gir. Først og fremst liker jeg kvaliteten: et syntetisk, billig plastmateriale. Nylon representerer noe uromantisk og overfladisk, noe man gjerne ser i sammenheng med masseproduksjon, industri, populærkultur. I og med at jeg jobber med et mer tradisjonelt håndverk som vev, har dette vært befriende.

– Kan du forklare hvordan du arbeider med nylon?
– Jeg vever arbeidene i en stor flatvev, og så farger jeg arbeidene etterpå. Da ligger tekstilene utover i atelieret som store akvareller. Veveprosessen er repetitiv, basert på en logisk teknikk, mens når jeg farger jobber, jeg mer intuitivt. Dette kan være fysisk utfordrende fordi jeg ofte jobber i så store formater. Det liker jeg, det skaper en risiko og energi som dytter både meg og arbeidene videre.

– Det er mange kunstnere i dag som tematiserer plast som et miljøproblem. Er dette en problemstilling du forholder deg til?
– Nei, egentlig ikke.

– Den amerikanske kunstneren Eva Hesse trekkes ofte fram som en referanse i sammenheng med arbeidene dine. På hvilken måte har Hesse vært viktig for deg?
– Jeg var opptatt av Eva Hesse da jeg studerte på tekstillinja. Det var inspirerende å lese tanker hun gjorde seg om forholdet mellom sine personlige erfaringer og kunsten hun skapte. Hesse var blant annet opptatt av motsetninger, noe jeg kjente – og fortsatt kjenner – meg igjen i.
– For meg oppstår motsetningene i flere lag og kan leses inn i mange ulike deler av både arbeidsprosessen og presentasjonen av de ferdige verkene. Noen er tydelige, andre mer subtile. Det kan for eksempel være i fargebruk, sammenstillinger av størrelser, verk, titler, eller som nevnt tidligere, mellom teknikk og materiale. Det er en måte å sette materialene i en sammenheng på, å sette ord på hva de kan bety eller hva jeg ønsker å fortelle. Et abstrahert, fysisk språk.

– Er det andre «plastkunstnere» som betyr noe for deg?
– En annen kunstner som jobber materialbasert og som har vært viktig, er Lynda Benglis. På samme måte som Hesse bruker Benglis kontrasterende virkemidler og referanser. Hun er ikke redd for å stjele fra forskjellige sjangere og blande dem. Og hun er like opptatt av tabubelagte, «ikke-elitistiske» områder som hverdagsobjekter, kitsch, dekorasjon og ornamentikk som av såkalt modernistisk avantgarde. Jeg kjenner et slektskap til måten hun blander disse tingene sammen på for å skape åpenhet og visuell disharmoni. Jeg liker denne anarkistiske måten å «ta» fra omverdenen på, for så å opphøye det, eller forvandle det, i kunsten.

– Mens mange kunstnere som jobber med plast, ofte understreker det «kunstige» ved plastmaterialer, virker ikke dette som en problemstilling for deg.
– Nei, jeg er nok ikke så opptatt av å understreke kunstigheten, heller bruke den til arbeidets fordel. Som nevnt tidligere er det nettopp tilgjengeligheten og mulighetene materialet har, som underbygger arbeidet og det universet jeg skaper. Nylonmaterialet er syntetisk, artifisielt og representerer på mange måter lavkultur, noe jeg ser på som en klar fordel. Det gjennomgår en forvandling idet jeg manipulerer det på forskjellige måter. Med utgangspunkt i det kunstige materialet liker jeg å tenke at jeg skaper min egen natur, eller kultur om du vil.


<< Tilbake / Back