Den britiske kunstneren Liam Gillick har gjerne blitt forbundet med den relasjonelle estetikken, som la vekt på betrakteren som medskaper av verket, og som ofte handlet om å tilrettelegge steder og situasjoner for sosial interaksjon. Men i motsetning til kunstnere som Rirkrit Tiravanija, som inviterte publikum til å samtale over et måltid, gir ikke Gillicks scenarier inntrykk av å våre laget for menneskelig aktivitet. Installasjonene hans i pleksiglass og aluminium handlere snarere om å analysere sosiale strukturer og organisasjonsmåter, og undersøke de romlige forutsetningene for menneskelig interaksjon. Inspirert av hans reflekterte forhold til materialene han jobber med, ba vi ham skrive om sin interesse for pleksiglass, et materiale han har arbeidet med i over 30 år.
Fra Norsk kunstårbok 2017