Foto: Behzad Farazollahi


07.09.2016

BILLEDSKRIFT

– INTERVJU MED HARALD FLOR

Av Kåre Bulie

Harald Flors signatur har vært å se på trykk i Dagbladet gjennom seks tiår. I sitt 70. år ser kunstkritikeren tilbake på fordomsfulle Documenta-kuratorer, dogmatiske norske nyromantikere og et avgjørende møte med kollegaen John Berger.



Fra Norsk kunstårbok 2014



– Da Magne Malmanger, som var min forgjenger i Dagbladet og også hadde vært gjestelærer for meg i kunsthistorie, hørte at jeg hoppet av studiet for å bli fast anmelder, ble han rasende og skjelte meg ut. Det der orker du ikke i mer enn tre år, sa han. Så ble det, ja, hva ble det? 36?

Harald Flor smiler forsiktig fra sin stol i kafeen på Kunstnernes Hus, utstillingsstedet som har fulgt ham gjennom hans fire tiår som fast ansatt kunstskribent i Dagbladet. Han husker stadig den første utstillingen han så her, av Georges Braque, i 1964, da han så vidt var ute av tenårene.

I år har Flor fylt 70, og 46 år etter at han hadde sin første tekst på trykk i avisen – om Andy Warhol – er navnet hans stadig å se i Dagbladets spalter, noe som utgjør en bortimot uslåelig rekord i Norge og et vektig kapittel i nyere kritikkhistorie her til lands. I et miljø der få anmeldere forblir i sine posisjoner over lang tid, og enda færre har faste stillinger, har Flor vært unntaket. Med god grunn skrev Nils-Fredrik Nielsen i sin viktige klassiker Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter (1984) at «Harald Flor er alle sekstiåtteres kunstveiviser. Han hjelper dem i ferden på den smale vei og til å avgrense seg mot det likegyldige.»

– Jeg håper man merker at det har vært et engasjert menneske som har skrevet, sier Flor nøkternt. Hjemme har da også bunken med hyggelige brev vokst med årene.

– Det kan være en trøst å ha i tunge stunder, skal jeg si deg, uttaler han om tilbakemeldingene han har tatt vare på.

– Uten å skryte på meg noe, tror jeg at jeg har hatt en ganske stor bredde, skrevet om mange forskjellige ting, og dét har vært viktig. For eksempel har det vært spennende å følge deler av det som har skjedd på det afrikanske kontinentet de siste tyve årene selv om jeg aldri har kommet meg dit.

– Hvordan har du tenkt om kvalitetsbedømmelse – har du oppfattet deg som en som har felt dommer?

– Nei. Jeg har prøvd å formidle noe jeg synes har vært viktig. Men det har vel hendt at jeg også har felt dommer. Jeg kunne være litt for kjapp av og til, og oppdaget senere at ja, de hadde jo sine sider det var verdt å se nærmere på. Jeg var veldig tidlig opptatt av dette med kunst og kontekst. Kanskje jeg er blitt mer verksorientert med årene, og mer selektiv.

Han tenker seg om.

– Til å begynne med hadde jeg en slags kunstsosiologisk vinkel på det jeg skrev, og det kommer nok frem av og til fortsatt. Men nå er det så sjelden jeg skriver, og skal jeg skrive noe, så er jeg ikke lenger forpliktet til noe. Jeg kan skrive om det jeg har lyst til.

– Merker du også et endret syn på samtidskunsten – blir du for eksempel mer interessert i klassisk kunst?

– De ekskluderer ikke hverandre, de supplerer hverandre. Men det er nok færre ting som interesserer meg.

Flor ler kort.

– Hvis det blir for mye teori, blir jeg trøtt. Det må være en visuelt ansporende greie i ting. Ikke desto mindre har Flors innflytelse strukket seg langt utover dagsavissfæren – mot mer akademiske kretser. Han har signert bøker om en rekke norske kunstnerskap – deriblant Per Kleivas, Gunnar Torvunds, Kristian Blystads og nylig Knut Steens – og skrev på 1980-tallet om etterkrigstidens skulptur i det toneangivende mangebindsverket Norges kunsthistorie.

– Det skyldtes Per Palme. Han var en uortodoks og spennende kunsthistoriker. Ingen av de norske kunsthistorikerne ville foreslå meg, som var halvstudert, med bare et mellomfag. Men jeg har jo sett mer enn de fleste.

– Hvordan har du gjennom årene opplevd forholdet til akademia?

– Jeg har heldigvis hatt veldig nære venner der, som Jan Brockmann som virkelig er et dannet menneske i enhver forstand, og avdøde Trygve Nergaard. Han lærte jeg mye av. Jeg vet ikke – du er vel ikke helt akseptert. Men det gjør ingenting.

At han i alle tilfelle har hatt makt, er Flor på det rene med.

– Jeg var jo klar over at det var viktig for folk og institusjoner at jeg skrev, og selvfølgelig klar over at jeg hadde innflytelse, sier han.

– Men å tenke på meg selv som maktfigur har jeg ha vanskelig for. Det har nok med et menneskesyn å gjøre, for å si det med store bokstaver. Jeg har hatt det privilegium å jobbe med kunst fordi jeg mener det er så enormt betydningsfullt.

– Hva er de vesentlige endringene fra du begynte til i dag?

– I det store bildet er det mye mer penger involvert. Det kan man jo ikke unngå å reflektere over. Jeg merker at jeg er glad for å slippe å dra på åpningsdagene på Veneziabiennalen nå. Det blir mye stæsj omkring det – hype. Jeg føler meg ikke så hjemme der selv om det ofte er viktig å treffe sånne folk også. Jeg har jo intervjuet – av alle – Jeff Koons, og det var faktisk en jævlig interessant samtale. Han snakket veldig åpent om ting med livet sitt og alt bråket med Ilona Staller. Men vi snakket faktisk mest om Masaccio. Jeg tror gode kunstnere må ha en solid innsikt i kunsthistorien selv om det selvfølgelig finnes unike folk som bare har et medfødt talent. For Luciano Fabro var det selvsagt å ha et kunsthistorisk perspektiv tusen år tilbake i tid. Jeg husker at jeg intervjuet Jannis Kounellis, og spurte ham: Hvorfor dro du fra Hellas til Italia? Jo, for vi hadde ingen renessanse, svarte han.

Happening i Bergen

Harald Flors forhold til kunst begynte i hjembyen Trondheim, i årene rundt 1960.

– Jeg var interessert, og ganske flink til å tegne selv. Jeg gikk på Katedralskolen i Trondheim, og rett over gata lå det som den gang het Trondheim Kunstforening, som i dag er Trondheim Kunstmuseum. Jeg gikk til og med et års tid og tegnet akt på kunstskolen i Trondheim, men jeg innså jo veldig fort at det var ikke mitt bord. Jeg så et par som kunne det.

Han ler kort.

– Egentlig handler det mye om at jeg var så nysgjerrig på så mye annet. Jeg tror jeg ville egnet meg veldig dårlig som en kunstner som måtte konsentrere meg helt og fullt om mitt eget. Trondhjems Kunstforening hadde en fin samling. I tillegg minnes jeg et bilde jeg blir glad for å se igjen hver gang – et tidlig Lars Tiller-bilde som hang i korridoren på Katta. Det er Léger-påvirket og har en baudelairsk tittel – «Invitation au Voyage» – invitasjon til reise. Det var jo litt avansert, selvfølgelig. Så hadde du Gruppe 5 i Trondheim – Tiller var en av de fremste kunstnerne i den, ved siden av Ramon Isern, som vel hadde ideen. Han var egentlig katalaner og kom til Norge på 1950-tallet.

Han tenker seg om.

– De fikk jo jobber på NTH, som det het den gangen. Arne Korsmo var veldig viktig. Han hyret Ramon, mens Arne E. Holm, som var på Institutt for form og farge, etter hvert hyret Lars Tiller, Roar Wold, Halvdan Ljøsne og Håkon Bleken.

– Ble du kjent med dette miljøet som ung?

– Nei, man turte nesten ikke snakke til sånne folk, vet du, for de var jo ordentlige kunstnere. Men jeg hadde en god venninne som jeg tok artium samtidig med, som het Laila Haugan. Hun var begavet og tegnet seg inn på arkitektstudiet. Jeg husker at hun i sin tid presenterte meg for Håkon Bleken, og jeg var veldig stolt over å få hilse på ham. Men det var et spennende miljø, og de hadde bra utstillinger på Kunstforeningen – fantastiske ting av Bjarne Ness, som var og forble en av mine store favoritter. Ja, sånn var det vel egentlig det begynte.

Snart traff Harald Flor også sin fremtidige kone Ellinor, som på 1980-tallet ble en kjent kunstner og kunsthåndverker («hun traff tiden før tiden traff henne»), og i alle år har vært Flors reisepartner til gallerier og museer Europa rundt.

– Etter hvert, særlig etter at jeg traff Ellinor, fikk jeg lyst til å begynne å studere, og så dro jeg til Bergen. Jeg skulle være så skikkelig, så jeg begynte med historie, for det var også et yndlingsfag. Jeg begynte der i 1966, og det var samme år som den berømmelige Gruppe 66 stod fram i Bergen Kunstforening.

– Med en skandaleutstilling?

– Jo, selvfølgelig, den utfordret på mange måter. Men det som var spennende med Bergensmiljøet sammenlignet med Oslo, var at i Bergen dro de ikke til Oslo for å studere, de dro til København, og fikk dermed input fra et helt annet kunstliv. Gruppe 66 var fantastisk, for det var ikke bare en kunstutstilling, men en begivenhet som skjedde på dagtid og kveldstid, med happenings og jazzkonserter. Jens Jørgen Thorsen var der og viste film som fikk folk til å hoppe av stolen. Det var et morsomt miljø, og det satte også fart i det som senere ble min generasjon der, med Arvid Pettersen, Kristian Blystad og Bård Breivik. Jeg hadde rett og slett lyst til å bli kjent med de folkene etter å ha se dem på Gruppe 66, særlig en fyr som het Bjørn Kahrs Hansen. Ved siden av Per Kleiva var han den mest utpregede popkunstneren vi hadde i Norge. Han laget eksperimentell film og arbeider hvor han kombinerte foto og skulpturelle objekter. Han var bare 19 år og helt selvlært. Var det noen som hadde en bok om noe den gangen, gikk den på rundgang – det var den måten man lærte på. Jeg satt nok etter hvert mer på Kafé Paletten, møtestedet i Kunstforeningen, enn på lesesalen.

– Så kunne du lære direkte av kunstnerne?

– Jeg kikket jo på hva de holdt på med, de gikk på Kunst- og håndverkskolen i Bergen, som hadde et veldig bra miljø. Det var en sjelden fruktbar tid i Bergen. Jeg pleide å si til folk at jeg er ikke 68-er, jeg er 66-er.

– På grunn av den utstillingen?

– Ja. Men jeg var jo selvfølgelig 68-er. Flere av disse folkene og noen eldre, sånn som Eilif Amundsen, startet eget galleri på Bryggen, Galleri 1, i 1969. Så fikk jeg lyst til å begynne å skrive. Per Hovdenakk bestyrte en helside i Bergens Arbeiderblad i gammelt fullformat hver lørdag. Jazzmusikeren Knut Kristiansen sa at kom an, bli nå med, han er ikke farlig. Så gikk jeg opp til ham og leverte et par manus.

Det første Flor fikk på trykk, var en artikkel han hadde skrevet om Andy Warhol, i 1968.

– Det var ikke så mange som hadde skrevet om ham da. Samme år skrev jeg en kronikk i Dagbladet om Andy Warhol samtidig med Warhol-utstillingen på Kunstnernes Hus. Den gangen, å ha skrevet en kronikk i Dagbladet, det var sånn, vet du ...

Smilende antyder Flor hvor viktig det var.

– Det var en annen verden, og en annen medieverden.

Warhol-artikkelen resulterte i at Simen Skjønsberg i Dagbladet ba Flor om å skrive for avisen om kunsthendelser i Bergen som var spennende. Parallelt skrev han i Bergens Arbeiderblad og tok mellomfag i kunsthistorie. Etter hvert hyret den borgerlige rivalen Bergens Tidende ham som anmelder.

– Bergens Arbeiderblad stod meg nærmere politisk, men da den publiserte noen artikler om Lyndon B. Johnson tenkte jeg at samme faen, da kan jeg like godt skrive i Bergens Tidende. Den første jeg skrev om i BT var Håkon Bleken. Bare jeg leverte i tide, var alt greit, så jeg lærte jo hva deadline er.

I 1972 spurte så Skjønsberg Flor om han ville bli fast ansatt i Dagbladet.

– Da var vi flere som skrev – både Karl Erik Harr og jeg. Det får vi si var motpoler. Så det endte med at jeg ble fast ansatt, og Karl Erik Harr sluttet å skrive.

Han smiler igjen.

– Fra 1972 til 1980 pendlet jeg mellom Bergen og Oslo. Så pendlet jeg fra 1980 til 1993 mellom Oslo og Trondheim. Jeg var yngre, og da er det greit å hive seg på toget. Men det var en veldig bra ting på flere måter, primært fordi det ga meg mulighet til å ha kontakt med to ulike kunstmiljøer. Samtidig var disse togreisene veldig nyttige fordi jeg leste mye.

Dagbladet i Düsseldorf

Stillingen bidro til at Flor alltid har betraktet seg som journalist og avismann, slik han også oppfatter for eksempel Adrian Searle, The Guardian-kritikeren Flor leser med glede hver gang han er i London.

– Å ha en sjef som Simen Skjønsberg var fantastisk – han var ansporende og lærte meg mye om å skrive. Når du kommer fra universitetet og har lært 1960-tallsterminologi med lange setninger – det der får du vrenge, sa Simen, du kan ikke ha poenget helt til slutt, du må få leseren inn i artiklene. Skjønsberg var jo også både kunstinteressert og poet selv, og en veldig god skribent.

– Du merket vel Dagbladets innflytelse raskt?

– Helt klart. Kom du opp hit, satt halvparten med Dagbladet, sier han og ser rundt seg i Kunstnernes Hus-kafeen.

– Den var et must for mange å lese.

Sommeren 1972, samme år som han fikk fast ansettelse, dro Flor for første gang til Veneziabiennalen og Documenta.

– Jeg var tross alt ikke mer enn 28. Jeg ble forvirret på Documenta, men på en positiv måte. Det var helt fantastisk. Jeg dro først til Venezia, Ellinor var også med. Der stilte Arne Ekeland ut, og han var en av mine favoritter, som jeg hadde tenkt å skrive magistergradsavhandling om. Men jeg tror jeg var mye mer egnet som journalist enn som akademiker.

– Hvorfor det?

– Jeg var så nysgjerrig på så mye.

Reisen sørover i Europa den gangen i 1972 fortoner seg ganske annerledes enn en kunstreise med dagens billigflyselskaper.

– Jeg hadde en god kollega jeg hadde truffet tidligere, Torsten Bergmark i Dagens Nyheter, og han og familien hadde et hus på Adriaterhavskysten. Etter at jeg hadde vært bortimot en uke i Venezia, dro jeg ned til Torsten og satt der, 20 meter fra Adriaterhavet, og skrev mine artikler om Veneziabiennalen på halvflak, som vi kalte det, og puttet dem i posten sammen med svart-hvitt-filmstriper – å ta sånne reproduksjonsbilder, det var ikke noe for fotografene i Dagbladet. Det kan du gjøre selv, sa de.

– Deretter dro du til Documenta?

– Ja, men jeg var først innom Bologna og så en stor Morandi-utstilling. Så var jeg innom Milano der jeg så en stor utstilling av Lucio Fontana. Deretter dro jeg til Düsseldorf og gikk i aviskiosken hvor de hadde Dagbladet, og der stod en helsides artikkel av meg fra Venezia. Så dro jeg på Documenta. Jeg kom dit uten å ha hotell, gikk bare til det første og beste jeg så fra jernbanestasjonen. Sånn var det. Det var ikke så mange den gangen, og da var pressevisningene pressevisninger. Det var ikke så mye groupies, og kuratorer – det navnet var jo ikke funnet på.

Flor og Hovdenakk dro fra Bergen til Oslo omtrent på samme tid. Selv om informasjonsflyten fra utlandet var heller begrenset, opplevde Flor hovedstadens kunstscene som vital den gang, takket være så vel Hovdenakk og Ole Henrik Moe på Henie Onstad Kunstsenter som Morten Krohgs arbeid på Kunstnernes Hus.

– Veldig vital, og særlig Kunstnernes Hus. Men også Oslo Kunstforening i tiden Hans Jakob Brun var leder der. Og UKS for de yngste. Men det var jo ikke så mange den gangen.

– Hvordan var situasjonen for kunstkritikken?

– Det var ikke så mange som var fast ansatt, det var meg og Even Hebbe Johnsrud i Aftenposten. Også Erik Egeland kom etter hvert dit – fra Morgenbladet. Men det gikk år før vi snakket med hverandre. Han var en dyktig skribent som ble åpnere med tiden. Hans bok Kunsten i kaos slaktet jeg i sin tid. Det var ganske klare frontlinjer.

– Du representerte en ny generasjon og noe annet – ble det konfliktfylt og vanskelig?

– Både og. I all hovedsak stod jeg jo på en gammel radikal Dagbladet-linje. Selv om jeg både hadde og har hjertet på venstre side i politikken, havnet jeg aldri i det håpløse AKP-styret. Jeg hadde sett for mye av sosialistisk realisme til å gå på den. Jeg har stemt SV hele mitt liv, men aldri vært medlem.

Flors tekster ble supplert av Arnstein Arnebergs, som også skrev om kunst i Dagbladet.

– På den tiden anmeldte vi nesten alt, men det var jo ikke så mye. Jeg reiste også mye i Norden, særlig i Sverige, og skrev om ting som skjedde der. Moderna Museet og Louisiana pekte seg allerede den gang ut som viktige steder å dra til. Billedkunst hadde en sentral plass da som den ikke har i dag, men det er jo ikke bare noe som gjelder Dagbladet. Det gjelder ikke bare Norge heller, men internasjonalt. Delvis handler det om at rocke- og senere popmusikken, kom inn med full styrke på 1980-tallet. Før det hørte i alle fall pop til i underholdningsdelen. Men det gikk jo ikke an å operere med sånne sko lenger. Musikken hadde og har gjennomslag hos et massepublikum i en grad billedkunst sjelden har. I dag har dessuten både Aftenposten og Dagbladet sine spillanmeldere. Jeg synes det er litt trist, for det er jo en aktivitet på kunstens område i dag som aldri før. Folk reiser mer og orienterer seg via nettet. Mange norske kunstnere bor utenlands – det gjorde jo noen før også, men i et helt annet omfang.

– Mye skjer som ikke gjenspeiles i spaltene?

– Og det har kommet nye museer. Astrup Fearnley Museet – hva dét har betydd! Det fantes en dikotomi av det enkleste slag mellom modernisme og klassisisme, hvor sånne som Vebjørn Sand kunne komme og si at lærerne ikke kunne tegne en hånd. Det var jo umulig å forestille seg noe sånt i et annet land enn Norge – det skjedde virkelig et tilbakeslag på 1980-tallet. Nerdrum og hele den romantiske bølgen var mye bedre avisstoff. Han var utrolig dyktig til å spille på massemediene helt fra 1960-tallet. Men for all del: Odd Nerdrum er en kunstner som jeg på sitt beste synes er en utrolig spennende maler, og på sitt verste er ...

Flor sukker lavt.

– Han fanges inn av en sentimental psykologi. Men det som var så trist her, var at det ble så ekstreme fronter. Da var det velsignet å oppleve Astrup Fearnley-samlingen, som kunne vise oss i Norge at figurativ kunst var så mye mer, med det beste av Francis Bacon, Lucian Freud, Kitaj og David Hockney, selvfølgelig. Det var et korrektiv til den forsteinede oppfatningen av hva som var figurativt. En ting var at det fantes kunstkommisærer i AKP som var dogmatiske, men de var jo ikke mindre dogmatiske, stil- eller nyromantikerne.

Lyotard i Latin-Amerika

Blant kolleger er briten John Berger, som både er kunstkritiker og romanforfatter, den som har betydd mest for Flor. Nordmannen møtte ham gjennom felles venner, og gjorde et langt intervju med ham sent på 1970-tallet.

– Han var en udogmatisk marxist. Jeg soknet vel også i den retning – med den udogmatiske holdningen. Jeg fikk brev fra ham i fjor, det var veldig hyggelig.

Flor har hatt håp om å få til et besøk hos Berger i Alpene, og gjennomføre et ordentlig intervju med ham igjen.

– Han er en så god skribent. Og han har et innlevende forhold til kunst som delvis skyldes at han selv var maler i sin tid. Han har alltid vært en uortodoks fyr – midt i det stive engelske kunstmiljøet kjørte han rundt på motorsykkel mellom galleriene. Jeg traff ham på et tidspunkt hvor jeg selv slet veldig med å skrive, og oppmuntringen han kom med, bidro til at jeg fortsatte. Så var jo Torsten Bergmark i Dagens Nyheter en viktig kollega selv om vi hadde ulike oppfatninger om ting. Pluss en svensk kunstner som heter Torsten Renqvist, som kanskje er den som har betydd mest for meg. Sammen med R.B. Kitaj, som jeg ble venn med, tror jeg han er den kunstneren som har gjort sterkest inntrykk på meg som menneske.

– På hvilken måte?

– Fordi begge var intellektuelle og samtidig emosjonelle og veldig orienterte. De hadde et etisk forhold til kunst, og begge skrev utrolig bra. Men som skribent er det John Berger jeg beundrer mest, fordi han skriver så jævlig godt. Senere ble jeg kjent med Arthur Danto. Det var morsomt å treffe Danto også, han hadde et så engasjert forhold til kunsten. Men jeg slet litt med boka som het The Transfiguration of the Commonplace , sa jeg da Ellinor og jeg var hjemme hos ham i New York og spiste kalkun.

– Har du hatt en klar idé om hva slags kunstkritikk du skulle skrive og idealene for den, eller er det blitt til underveis?

– Jeg håper jo jeg har utviklet meg. Men nei, jeg tror jeg har vært ganske åpen og latt meg forbause, overraske. Jeg ble veldig inspirert av det jeg så i Latin-Amerika. Jeg hadde tenkt å reise til Chile i 1973. Så kom et svin som het Pinochet, så det ble ikke noe av. Men senere var jeg på Cuba og i Mexico. Cuba i 1974 var i sitt mest sovjetiske hjørne. Jeg ble slengt ut av Mexico etter tre dager fordi jeg hadde vært på Cuba, enda jeg hadde sagt klart fra til ambassaden.

– Så du fikk ikke sett så mye kunst i Mexico?

– Jeg ble deppa, men så tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe, så jeg leide en taxi og tok drosje fra freske til freske. Så det var veldig effektiv bruk av tiden. Taxisjåføren fikk visittkortet mitt fra Dagbladet og satte det på dashbordet. Noen uker senere var Bård Breivik i Mexico City, og han kjørte med den samme taxien. Han så kortet.

Flor ler kort igjen.

– Men det er brasiliansk kunst jeg har sett mest av. Jeg leste tidlig om de brasilianske modernistene og Helio Oiticica, og skrev til og med en artikkel om dem i Bergens Arbeiderblad i 1968. Så, på Documenta-pressekonferansen i 1987, fikk sjefskuratoren innspill fra en polsk kurator i salen, og en kunstner fra Venezuela, som syntes det var veldig rart at man ikke hadde kunstnere fra Øst-Europa og Latin-Amerika med. Så kom han med følgende svar: «Documenta is about advanced art from advanced countries.» Herregud, tenkte jeg. Han fra Venezuela kom bare med den korte bemerkningen at også vi i Latin-Amerika har lest Lyotard og Baudrillard. Da tenkte jeg at faen heller, nå skal jeg reise til biennalen i Sao Paulo.

Flor har i det hele tatt vært en pioner i Norge både når det gjelder å reise ut generelt, og besøke steder som har vært lite synlige i den vestlige kunstverdenen spesielt, enten det har vært kritikerkongresser i Moskva og Tbilisi eller institusjoner i Brasil, landet han har ferdes særlig mye i. Han har vært fast gjest på Veneziabiennalen, og til stede på alle Documenta-åpninger i Kassel siden 1972, med unntak av den gangen han hadde brukket et bein (1977) og den gangen det var avis-streik (2002).

– Jo, i 1972 var jeg den eneste nordmannen på Documenta – jeg så i hvert fall ingen andre. I 1989 var jeg den eneste norske kritikeren i Sao Paulo. Og jeg nøyde meg ikke med Sao Paulo, men tok meg en svipptur til Bahia, til Salvador, og dernest til Brasilia. Min siste dag i Brasil intervjuet jeg arkitekten Oscar Niemeyer. Han var jo kommunist, og fortalte veldig sterkt om hva han opplevde da diktaturet overtok, sier Harald Flor.

– Det er sånt du aldri glemmer.


<< Tilbake / Back