Det er vanlig å knytte kunstneriske retninger til tiår. Men tendenser i kunst bryr seg selvfølgelig ikke om årstall. Merkelappene vi gir dem, gir sjelden et dekkende bilde av hva som faktisk blir produsert av kunst i en bestemt periode. Det er ikke slik at alle italienske kunstnere på midten av 1500-tallet var manierister eller at impresjonismen var den rådende kunstneriske retningen i Frankrike i 1870-årene. Kunstoffentligheten i siste tredel av 1800-tallet var preget av det idealiserende og konservative salongmaleriet, mens det i dag er bred enighet om at den gang marginale retninger som realisme og impresjonisme er de viktigste fra den tidens kunst. Hva som blir husket og hva som blir glemt fra det siste tiåret er naturligvis et åpent spørsmål.

I 2010 etablerte Stian Eide Kluge og Steffen Håndlykken galleriet 1857. Siden da har det kunstnerdrevne visningsrommet spilt en viktig rolle i norsk kunstliv. I anledning avviklingen av galleriet i fjor høst snakket Kluge og Håndlykken med Norsk kunstårbok. De to sier at det har liten hensikt å knytte kunstneriske stiler til tiår – det blir fort konstruksjoner som skaper myter. Likevel kan slike forenklinger være nyttige verktøy i samtalen om kunst, og danne utgangspunkt for interessante kunstdiskusjoner. Et eksempel er Nasjonalmuseets kurator Ingvild Krogvig, som med utstillingen «Stille revolt» i 2016 skapte debatt da hun utfordret den politiske kunstens posisjon i historien om norsk kunst i 1970-årene. Krogvig mente at den offisielle fortellingen om denne perioden har utelatt konsept- og prosess- kunst til fordel for den venstreorienterte agitasjonskunsten.

Line Ulekleivs artikkel «Materialets kraft», som innleder denne utgaven av Norsk kunstårbok, tar tak i en av merkelappene som er blitt satt på det siste tiårets kunst. Uttrykket «nymaterialisme» blir brukt for å beskrive en kunst som ikke lenger er konseptuell og språklig basert, men heller materiell og taktil. Ulekleivs artikkel tar utgangspunkt i Documenta 13 i 2012, en av utstillingene der den nymaterielle tendensen ble synlig for alvor. Artikkelen beskriver hvordan tendensen gjorde seg gjeldende i Norge etter 2010. KOROs utsmykkingsprosjekt i den nylig rehabiliterte stortingsbygningen i Prinsens gate i Oslo, med sin vektlegging av tekstilkunst, er et godt eksempel på dette.

I sin kuratortekst til utsmykkingsprogrammet på Stortinget beskriver Trude Schjelderup Iversen nymaterialismen som en poetisk-vitenskapelig undersøkelse der objektet får fornyet status, og dualismen mellom subjekt og objekt utfordres. En lignende reforhandling av forholdet mellom subjekt og objekt, menneske og natur er også sentral i dagens klimadebatt. Som den engelske filosofen Timothy Morton uttrykker det, er «naturen en del av problemet». Han mener vi trenger å bygge ned det kunstige skillet mellom menneske og natur. I årets utgave av Norsk kunstårbok møter Morton den norske lydkunstneren Jan Winderen til samtale.

I 2010-årene erobret smarttelefonene verden. De har blitt en integrert del av hvordan vi tenker og handler. Samtidig har bildebehandlingsprogrammer som Photoshop blitt like naturlige verktøy for malere som pensler og terpentin. Digitale teknikker og tenkemåter knyttet til disse, har inntatt kunsten, og bruken av Internett har blitt så vanlig at vi ikke lenger reflekterer over det. Tiåret ga oss begrepet postinternettkunst som er ment å beskrive akkurat dette.

I tillegg har forskjellige digitale 3D-teknikker som gjør det mulig å gå fram og tilbake mellom det digitale og det tredimensjonale blitt mer og mer vanlig. Noen kunstnere bruker 3D-verktøyene til å peke på hvordan teknologien endrer vår forestillingsverden og våre ideer om virkeligheten, mens for de fleste fungerer de som mer eller mindre usynlige hjelpemidler som forenkler arbeidsprosessen og skaper nye muligheter. I sin artikkel har Rasmus Hungnes besøkt Fellesverkstedet i Oslo. Der får kunstnere og andre kreative tilgang til slike verktøy.

Internasjonalt har det lenge vært en tendens å utfordre kanon ved å trekke fram glemte og tilsidesatte gruppers kunst. I løpet av 2010-årene nådde denne tendensen Norge, og flere kvinnelige kunstnerskap ble trukket fram i lyset. Tiåret utmerket seg også ved en ny interesse for den samiske kunsten, mye takket være den store representasjonen av samiske kunstnere på Documenta 14 i 2017. Årets kunstårbok inneholder et intervju med Joar Nango som representerer en ny generasjon samiske kunstnere. Årets festspillkunstner i Bergen kombinerer utforsking av sin bakgrunn i den samiske kulturtradisjonen med en kritikk av nordisk kolonialisme.

Norsk kunstårbok 2020 inneholder en rekke artikler der vi ser nærmere på den kunstneriske arbeidsprosessen og på hvordan kunst blir produsert. I to år har Gustav Borgersen fulgt trekunstneren Erlend Leirdal. Leirdal forteller at å arbeide med kunst i offentlige rom innebærer både avslag og urealiserte ideer, men at dette kanskje også gir en egen drivkraft. Utstillingen «Det kaosmotiske kollektiv» på Kunsthall Oslo denne våren handlet om å skape en totalinstallasjon med tretti kunstnere. I forkant av prosjektet snakket Norsk kunstårbok med noen av deltakerne om å la sin kunst bli underlagt en større helhet. I artikkelen «Kunstnerisk prosess forklart for voksne» skriver Ane Hjort Guttu at kunstnerisk arbeid er like logisk som vitenskapelige forskningsprosesser, men uten en generell metodikk. Per Platou utfordrer i artikkelen «Den rare metode» laugstanke og etablerte grenser mellom ulike kunstfelt, og han slår et slag for samarbeid i kunstneriske prosesser.

Etter henholdsvis ti og sju år slutter de undertegnede som redaktører. Gjennom disse årene har Norsk kunstårbok kartlagt kunstlivet på to måter. Bokens temadel har tatt sikte på å speile den norske og internasjonale kunstdiskusjonen, mens den tilbakeskuende oppsummeringen har gitt en oversikt over det som har skjedd gjennom året i norsk kunstliv. Slik er kunstårboken en viktig kilde til kunsthistorieskrivingen. Vi er stolte over dette arbeidet og ikke minst over å ha reddet boken som sto i fare for å nedlegges da den forrige utgiveren, Kunstnernes Informasjonskontor, ble nedlagt i 2009. Vi vil rette en spesiell takk til Norsk kulturråd for trofast økonomisk støtte, og til vår utgiver Pax Forlag og forlagsredaktør Marianne Bjørndal for et godt og konstruktivt samarbeid. Ny redaktør for Norsk kunstårbok er kritiker og essayist Susanne Christensen. Vi ønsker henne hell og lykke med oppgaven.

Ketil Nergaard og Arve Rød