Ett av områdene der kunst utspiller seg, er i spennet mellom det lokale og det globale. Kunst blir gjerne sett som en markør for en lokal eller nasjonal identitet, og den har spilt en rolle i nasjonsbyggende prosjekter. Men den blir også forstått som en internasjonal størrelse, som et uttrykk for noe felles menneskelig – eller utnyttet av globale politiske og økonomiske krefter.

I samtidskunstfeltet beskrives kunst gjerne som postnasjonal og global. Den foregår ikke mellom nasjoner, men på tvers av dem. Dagens kunstnere reiser mer enn noen gang. De orienterer seg i forhold til en digital og stedløs nyhetsstrøm, og de har nettverk som er uavhengige av det geografiske. Samtidig er de deltagere i både nasjonale, regionale og lokale sammenhenger. Norske kunstnere lever av norske stipendordninger, de er medlemmer av nasjonale kunstnerorganisasjoner, og de har atelier, går på åpninger og diskuterer kunst med kolleger i sin hjemby, enten dette er Bodø, Bergen, Malmø eller Berlin.

På 1800-tallet ble norske kunstnere utdannet i utlandet, men da landet var fattig, og markedet var minimalt, var det vanskelig å overleve som kunstner i Norge. Flere av de mest kjente norske kunstnerne ble derfor boende i utlandet og ble del av et kontinentalt kunstliv. IC Dahl, Thomas Fearnley og Hans Gude oppholdt seg det meste av sine karrierer i Tyskland og henvendte seg til et tysk marked og en tysk smak. Den norske nasjonalromantikken ble altså i hovedsak skapt på kontinentet og i tett tilknytning til europeiske strømninger. Også Edvard Munch etablerte seg først og fremst utenfor Norge. Selv om han fikk sin første utdanning i Norge og debuterte i Norge, var det i Tyskland at han hadde sitt endelige gjennombrudd. Fra slutten av 1880-årene pendlet han mellom Tyskland og Frankrike, og han kom ikke hjem til Norge før i 1908. De kunstnerne som mest ses som uttrykk for en norsk mentalitet, er altså først og fremst europeere.

Også i dag er mange av de mest profilerte norske kunstnerne bosatt i utlandet, eller de er bosatt ute i store deler av sin karriere – fra Jan Groth som etablerte seg i USA i 1970-årene via «åttitallister» som Olav Christopher Jenssen, Sissel Tolaas og AK Dolven som dro til Berlin i 1980-årene, til kunstnere som Lars Ø Ramberg, Torbjørn Rødland og Gardar Eide Einarsson. Den største kontingenten er i Berlin der ambassaden for noen år siden anslo at det bor over 400 norske kunstnere.

At kunst og nasjonalitet ikke nødvendigvis har så mye med hverandre å gjøre, blir spesielt tydelig hvis man ser på den samiske kunsten. I Irene Snarbys artikkel i årboka skriver hun at siden Sapmi er en transnasjonal størrelse, er også den samiske kunsten det. Både Masigruppen og senere Samisk kunstnerforbund besto av kunstnere fra flere land, og samiske kunstnere har i flere tiår orientert seg på tvers av landegrenser, ofte med lite oppmerksomhet fra norske medier. Da den samiske kunsten markerte seg så sterkt på Documenta i 2018, var det takket være OCA, en institusjon hvis første direktør, Ute Meta Bauer, ønsket at skulle være en postnasjonal institusjon.

Kulturutveksling skjer ikke bare ved at norske kunstnere reiser ut. Like viktig er at det kommer utenlandske kunstnere hit. I norsk kunsthistorie finnes det en rekke eksempler på kunstnere fra andre land som har bosatt seg i Norge, og som har kommet med viktige impulser til norsk kunstliv. I trettiårene kom det flere kunstnere som var på flukt fra nazi-Tyskland, som Kurt Schwitters og Rolf Nesch, og i 1950- og 1960-årene kom blant andre Zdenka Rusova, Paul Brand, Ryszard Warsinski og Irma Salo Jæger hit.

De siste årene har internasjonaliseringen av kunstakademiene ført til at flere unge utenlandske kunstnere kommer til Norge. Norsk kunstårbok har snakket med seks kunstnere fra forskjellige land som har valgt å bosette seg i Norge. Hanan Benammar fra Frankrike / Algerie, Tatiana Lozano fra Colombia, Victoria Duffee fra USA, Karen Nikgol fra Iran, Enrique Roura fra Mexico og Stefan Schröder fra Tyskland forteller om sine erfaringer som ikke-norske kunstnere i Norge, og de kommer med sine betraktninger på den norske kunstoffentligheten. For å speile det faktum at arbeidsspråket på kunstscenen i økende grad er engelsk, har vi valgt å la de intervjuene som ble gjennomført på engelsk, bli presentert på engelsk. Den økende bruken av engelsk er likevel en bekymring for mange. I artikkelen om angliseringen av kunstfeltet snur Halvor Haugen om på problemstillingen og spør: Hva skal vi med norsk?

Årets utgave av Norsk kunstårbok bringer det første større intervjuet med Eivind Furnesvik, som i snart 15 år har drevet STANDARD (OSLO), Norges mest internasjonalt orienterte galleri. Galleriet har en stall bestående av internasjonalt kjente kunstnere som Tauba Auerbach, Josh Smith og Ian Cheng, og har spilt en avgjørende rolle i de internasjonale karrierene til norske kunstnere som Matias Faldbakken og Fredrik Værslev. Ifølge Furnesvik er internasjonaliseringen av det norske kunstlivet liten. Han peker på at det er et beskjedent antall norske kunstnere som deltar i en større global kunstsammenheng over tid, og at denne situasjonen i liten grad har endret seg.

Foruten intervjuet med Eivind Furnesvik inneholder Norsk kunstårbok 2019 en samtale med Jonas Ekeberg, som denne høsten kommer med boka Postnordisk – den nordiske kunstscenens vekst og fall 1976–2016. Ekeberg har i to tiår arbeidet for et mer internasjonalt kunstliv i Norge. For Ekeberg representerer 1990-årene høydepunktet i det nordiske kunstsamarbeidet, da en ung generasjon kunstnere etablerte en felles nordisk kunstscene på tvers av landegrenser, men også på tvers av politisk og kunstnerisk orientering. Grunnen til at denne kunstscenen gikk i oppløsning på 2000-tallet, var ifølge Ekeberg at en voksende politisering møtte en ny, høyreorientert kulturpolitikk i Norden. I dagens mer nasjonalistisk orienterte kulturpolitikk synes det ikke å være rom for det nordiske samarbeidet, sier Ekeberg.

De siste 15 årene har byplanleggere og politikere latt seg inspirere av urbanisten Richard Floridas tanker om kulturens drivende rolle i byutviklingen. I den globale kampen om oppmerksomhet forsøker byer og områder å bygge omdømme og lokal identitet ved hjelp av kunst og kultur. I sin artikkel i årets kunstårbok ser Charlotte Blanche Myrvold nærmere på den kulturbaserte områdeutviklingen i Grenland, som hun mener har gitt en langt mer bærekraftig kunstsatsning enn den har gjort i Bjørvika i Oslo.

Kunstscenen i Trondheim var i mange år preget av at kunstnerne forlot byen etter endt utdanning. RAKE Visningsrom er et av initiativene som har vært med på å snu denne tendensen. Nå legger de ned, og Gustav Svihus Borgersen følger utviklingen av det ideelt drevne visningsrommet som i åtte år har spilt en sentral rolle i byens kunstliv.