Leder / Editorial

«1968» var et vendepunkt i den moderne kulturhistorien. Året står som symbol for et opprør som førte til grunnleggende endringer innenfor kjønnsroller, religion, normer og autoritetsstrukturer. Opprøret deles gjerne i to faser. I den første kulturelle fasen var det rettet mot massesamfunn og fremmedgjøring, endimensjonalitet og indoktrinering. Den andre var en mer politisert fase, som tok fart etter at reaksjonene mot Vietnamkrigen vokste. I årets utgave av Norsk kunstårbok ser vi nærmere på hvordan kunstens form og plass i samfunnet endret seg og på hvordan ideene og strategiene fra 1968 er med på å prege dagens kunstliv.

Det var det kulturelle opprøret, og ikke det politiske, som først og fremst førte til samfunnsendringer. Historikeren Tor Egil Førland er blant dem som derfor mener at norsk 1968-forskning i for stor grad har vært for opptatt av studentopprøret og det politiske opprøret, mens det kulturelle opprøret er lite forsket på. Nasjonalmuseets kurator Ingvild Krogvig uttrykte noe lignende da hun i forbindelse med utstillingen «Stille revolt» i 2016 hevdet at den norske kunsthistorien fra 1960- og 1970-årene har lagt for stor vekt på den politiske kunsten. Hun pekte spesielt på den radikale kunstnergruppa GRAS, der mange av medlemmene også var medlemmer av AKP (m-l). Ifølge Krogvig fortrengte GRAS-kunstnerne de mindre uttalt politiske kunstnerne innenfor konsept- og prosesskunst i 1970-åra. Krogvigs formuleringer ble møtt med kritikk fra kunstmiljøet. Mange mente hun uberettiget brukte konsept- og prosesskunsten til å diskreditere den politisk engasjerte kunsten.

Vi tror likevel at Krogvik kan ha rett i at det er på tide å se på kunsten fra 1960- og 1970-årene i Norge i et bredere perspektiv. Vi mener man burde se nærmere på hvordan de motkulturelle strømningene preget billedkunsten, og på hvordan blant annet feministiske kunstnere diskuterte og forsøkte å omformulere hva politikk er og kan være. Ikke minst tror vi det kan være fruktbart å se på denne perioden som en overgang til det vi i dag kaller «samtidskunst».

I artikkelen «Da alt var mulig – 1968 og kunstverdenen i endring» skriver Simen Joachim Helsvig om hvordan høymodernismens doktriner og estetiske idealer ble utfordret og overvunnet av radikale kunstnere i 1960- åra, og om hvordan det nye kunstbegrepet som vokste fram, la grunnen for en ny og global kunstoffentlighet, men også om hvordan den grensesprengende kunsten raskt tilpasset seg den kapitalistiske utviklingen.

I «Motkultur og motkultur fru Blom» skriver Bjørn Hatterud om det motsetningsfylte forholdet mellom kunst og motkultur. For selv om 1960-tallskunsten var radikal og overskridende og opptatt av å bryte ned avstanden mellom kunsten og samfunnet – i tråd med den klassiske avantgarden – holdt den seg som regel trygt innenfor kunstinstitusjonens grenser. Den kunsten som faktisk beveget seg ut over kunstdiskursen, beveget seg også ut av kunstinstitusjonens interessefelt, og dermed også ut av kunsthistorien. Hatterud spør om kunstnere som i dag påberoper seg å være motkulturelle, faktisk er det siden de sjelden gir slipp på sin nære tilknytning til kunstinstitusjonen.

Henie Onstad kunstsenter er et ektefødt barn av 1968. Kunstsenteret, som åpnet dette året, representerte en ny og åpnere kunstinstitusjon. I årets bok følger tidligere direktør Karin Hellandsjø kunstsenterets tverrkunstneriske virksomhet fra oppstarten og fram til i dag. Boken inneholder også tekster av tre billedkunstnere som tar utgangspunkt i hvert sitt aspekt ved 1968: feminisme, teknologi og radikal politikk. Marthe Ramm Fortun skriver om maktforholdene i kunstfeltet i lys av den internasjonale #MeToo-bevegelsen, Anders Eiebakke skriver om kunst og teknologiutvikling med utgangspunkt i månelandingen i 1969, mens Per-Oskar Leu skriver om kunstnere og sosialisme. I tillegg har vi invitert ti kunstnere fra ulike generasjoner til å beskrive hva året 1968 har betydd for dem. Her møter vi blant andre Elisabeth Harr, Samir M’kadmi, Bjørn Ransve og Jennie Bringaker.

Selv om samtidskunsten er et internasjonalt felt, og dagens kunstnere gjerne opererer på tvers av geografiske skillelinjer, så oppstår all ny kunst i en lokal sammenheng. I årets utgave av Bypuls har vi forsøkt å komme nærmere inn på hva som særpreger fem av landets viktigste kunstbyer. Marius Lervåg Aasprong skriver om Trondheim, Beate Petersen om Oslo, Merete Jonvik skriver fra Stavanger, Annette Kierulf om Bergen og Ketil Nergaard om Tromsø.

Uavhengig av hverandre hadde Norges to internasjonale kunstbiennaler, Momentum i Moss og LIAF Lofoten internasjonale kunstfestival, science fiction som det tematiske utgangspunktet for sine utstillinger i 2017. Kritiker og forfatter Susanne Christensen samtaler med kuratorene for de to utstillingene om science fiction, antropocen, klima- og flyktningkrise og om nødvendigheten av å generere positive tanker om framtiden. Også Katie Patersons Framtidsbiblioteket i det nye Deichman hovedbibliotek i Bjørvika i Oslo handler om framtiden. Hvert år i hundre år skal et nytt verk legges til biblioteket. Maria Horvei ser både utopi og dystopi i dette prosjektet som sannsynligvis ingen av dagens lesere vil oppleve realisert.

I år utkommer Norsk kunstårbok kun med norsk tekst. Siden årboken kom ut første gang i 1992, har Utenriksdepartementet kjøpt inn bøker til distribusjon gjennom de norske utenriksstasjonene. I år har UD dessverre besluttet at de ikke kjøper inn boken. Norsk kunstårbok har dermed mistet både en viktig distributør og en inntektskilde, og ser seg dessverre nødt til for første gang å bryte bokas tradisjon med tospråklig utgivelse.