Fra D.O.R., Situation – the kashubian interregnum, 2010.


25.08.2016

O.R.D. MOT O.R.D.
– TRE MØTER MED GALLERY D.O.R.


Av Johanne Nordby Wernøe

Hvordan kan tre ulike stemmer harmonere (eller produktivt disharmonere) når de skal tale med én røst utad? Når Kristian Øverland Dahl, Steinar Haga Kristensen og Sverre Gullesen står bak et samlet kunstnerisk uttrykk som gruppa D.O.R., eller presenterer andre kunstneres prosjekter i sitt Brussel-galleri, lurer det divergens bak den tilsynelatende enheten.

Fra Norsk kunstårbok 2012



I dette intervjuet har de utfordrende aspektene ved samarbeid fått gripe like inn i intervjuformatet. Johanne Nordby Wernø intervjuet de tre kunstnerne en av gangen, og lot deretter Dahl, Kristensen og Gullesen gripe inn i de resulterende tekstene og korrigere hverandres forståelse av fenomenet D.O.R. og historien bak.

Galleri D.O.R. er drevet av Kristian Øverland Dahl, Steinar Haga Kristensen og Sverre Gullesen. Før galleriet 
ble etablert, samarbeidet de som 
kunstnergruppen D.O.R., best kjent for
 sine kollektive performancer.
 Galleriet ligger i 11, Rue de Mérode 
i Brussel. Det åpnet i februar 2011
 med gruppeutstillingen «Situation 
as object (Framed)» med Michel Auder,
 Marco Bruzzone, Tora Dalseng, Thora
 Dolven Balke, Stephan Dillemuth,
 Matias Faldbakken, Jan Freuchen, Ivan 
Galuzin, Patrick Guns, Stein Rønning,
 Fabian Reimann, Henrik Plenge Jakobsen, Guns, Stein Rønning, Fabian Reimann, Gunter Reski, Vilde Von Krogh, Claire 
Milledge, Jumana Manna & Ida Falck
 Øien, Camilla Løw Og Irma Salo Jæger.
 Siden har de presentert omkring syv
 utstillinger samt vært vertskap og/
eller initiativtager til en rekke 
arrangementer, performancer og 
bokslipp – helst for Torpedo Press, som galleriet huser en satellittavdeling av.

I et intervju på kunstkritikk i 2011 antydet de et tidsperspektiv for galleridriften: «Vi vil jobbe hardt for å etablere
 et solid fundament for kunst og kunsttenkning. Når det er gjort, vil vi rive det ned igjen. (...) Det vil vel ta omtrent 9 år.» I samtalen med Norsk kunstårbok røper de at driften vil opphøre allerede høsten 2012.

Steinar Haga Kristensen (SHK), D.O.R.s kontor i Brussel via Skype 16 mai 2012

– D.O.R. er for meg aller mest de koffertene vi drar med oss rundt på flyplasser. Pakker sammen de dumme kostymene våre og tar dem med gjennom tollen og til innsjekking overalt. En koffert full av D.O.R. Mye rare lavkostnadsgreier. Masker, kostymer. Masse brun teip. ENIG, MEN D.O.R. ER OGSÅ EN TILSTAND, EN SITUASJON – KØD
– Når tre stemmer skal ut gjennom én kanal, lurer jeg på hva som skjer med ulikhetene og uenighetene?
– Det gøyale med D.O.R. i det siste er at vi har jobbet med konsensus som form i performancene. Det vil si i Venezia og på Armory Show i New York.1 Tidligere har performancene vært diskusjoner med én ordstyrer og to debattanter, og mye uenighet. I det siste har uenigheten etter hvert gått over i enighet. Det er forvirrende for folk, når de hører på uenigheter, at debattantene plutselig er enige og begynner å synge unisont. Når de blir en slags heroisk, trehodet, konsensusdrevet kropp.
– Heroisk? ! – SG
– En heroisk kropp, en idealisert, tvilsom ting... var det uklart? Det går bra, Sverre kan stryke det ut. I VÅR GROTESKE TID DER DET ENESTE SOM GIR RADIKAL MENING ER Å EROBRE BUNNPOSISJONEN FOR SEG OG SINE. – KØD. ... SOM ET TREHODET TROLL SOM TITTER UT AV ORGONSKAPET – SG.
Har det også bli mer konsensus i samarbeidet deres?
– Det har hele tiden vært et ganske likt samarbeid. Vi møtes og diskuterer frem et prosjekt, det er alltid én idé som blir sterkere enn de andre, og så drives det av gårde. Men vi startet jo som black metal-band. Band er alltid en interessant arbeidsform. Alle gjør sitt beste på hvert si instrument, og med et felles output i en konsertperformance.
– D.O.R. er et sted i våre tre kunstneriske praksiser der vi får jobbe med keiva, liksom, med venstre hånd. Kristian er jo venstrehendt, da, så han jobber med høyra i D.O.R. Så vi er et troll som har to venstrehender og én høyre-, og alt er li dårlig koordinert. Og det er greit, for det er dét rommet vi har skapt. Det gjør at vi kommer i situasjoner der ting er rart koordinert og ute av balanse, og da utfordrer man seg sjøl og samarbeidet, hele tiden. De to andre jeg jobber med, er så inke folk. De gjør meg inkere, de andre. FLINKHETEN SOM BILDE PÅ DET AVSKYELIGE, MEN DENNE FLINKHETEN BÆRER/BRINGER OGSÅ DET KRITISKE FREM, SOM ET OFFER, EN JUDAS-/JESUS-POSITUR – KØD
– Dere bruker en demokratisk modell. Hvordan føles det når de andre vil gjøre et prosjekt du ikke liker? 

– Det går bra, da gjør vi det. Vi har ikke så sterkt eierskap til D.O.R., det er mer et verb. D.O.R. er noe vi gjør. Vi er de eneste som kan det verbet.
– Det har vært veldig kult å drive galleri på den måten vi har tenkt på det: som en performance. En veldig, veldig lang og slitsom performance. Det er den dagen performancen er over, at folk forstår at det har vært nettopp det. Som på teater. Det gleder jeg meg til. Først da skjønner vi hva stykket har blitt, hva vi fikk gjort ut av det dogmet, den koreografien.
– Ikke dermed sagt at D.O.R legger ned nå?

– Jo, i september eller oktober er teateret slutt. Da skal vi gjøre nye ting. GALLERI D.O.R.- SITUASJONEN GÅR BORT FRA OBJEKTSFORM – SG.
– Den siste utstillingen blir en med veldig usynlige arbeider. I utstillingsrommet her har vi spart på spor av alle utstillingene vi har hatt, så rommet selv blir en del av utstillingen. Kunstnerne blir folk som gjør veldig små og taktile ting, og de skal vises blant disse sporene. Små verk blir enda mindre av det estetisk sett skitne og bråkete rommet som vi har latt forfalle gjennom hele driftsperioden. Vi har ikke pusset opp en eneste gang, det er hull i veggen og skribling overalt.
– Dessuten blir ølet ferdig som vi har brygget. Det står her oppe og gjærer nå. Det er et surøl, og egentlig ikke et D.O.R.-prosjekt, mer et samarbeid med Dronebrygg. Anders Dahl Monsen, Daniel Teigen og Steinar Braa lagde den på spontangjær, som tar opp sporstoffene i miljøet den står i. Du får altså en D.O.R.-gjær. Vi hadde et event i januar da den ble laget. Dronebrygg ville koke øl på galleristene, så de brukte badevannet vårt. Og deretter, under gjæringen, er det at gjæren tar opp sporstoffer og sopp fra hele miljøet. Folk også. Publikum. Reporteren.
– Meg? Mine sporstoffer?

– Ikke over Skype, nei. Men du kan sende noen enzymer i posten, så kan vi putte det i. Spytt i en flaske. Nei, det er et ekkelt prosjekt, det der.
– Ellers synes jeg det vi gjorde på Witte de With er det flotteste vi har gjort. ENIG I DET
– SG. Et førti minutters teaterstykke, The Kashubian Interregnum (new theory)2. Det handlet om denne minoritetsgruppen, kasjuberne3, og en diskusjon om «jakten på det ultimate bilde». Det begynte med en intendert misforståelse, da vi ble invitert til en performancefestival som het «Let us compare mythologies» og vi lagde et arbeid som het «Let us compare minorities». Stykket handler om den siste kasjuberen, som blir tryllet bort til fordel for skapelsen av det ultimate bildet av en utryddet kultur – og da begynner mytologiseringen. En grusom historie. Så «bildet» blir en metafor på mytologi. HÅPER AT DET KAN BLI SOM AT METAFOREN BLIR EN MYTOLOGI PÅ ET BILDE? – KØD Eller, nei. Det var surrete sagt.
– Vil du stryke det i din egen tekst?

– Ja. Selvstrøket!
– SHK/JNW

Sverre Gullesen (SG), styrerommet på Kunstnernes hus 16. mai 2012

– En gang stilte jeg ut en video hvor jeg tenner fyr på de hvite buksene mine, og tar på et nytt par når de er nesten utbrent. Jeg var ung og uerfaren og ville spikre opp buksene på veggen. Men galleristen tok og overstyrte meg og rammet dem inn, så de ble en helt annen type objekt.
– Da kunne han selge dem etterpå?

– Ja. Og det er en uærlig måte å jobbe med kunstnere på, et uærlig møte, jeg mener at vi er de ærlige galleristene. Det er jo vi som legger premissene, og vi er klare på at vi kan være vanskelige. Vanskelige, men ærlige.
Mange ganger er en utstilling på D.O.R. en helt ny måte å vise kunstneren på. Selv om vi noen ganger bare gjør små forandringer, for eksempel ved å jobbe med hvordan man snakker om kunsten ved å la en skuespiller presentere den, som vi gjorde med Stein Rønning. Vi plasserer dem inn i en kontekst som – altså, vi har veldig sporty kunstnere – de kanskje ikke er komfortable med, men som utfordrer dem til å gjøre nye ting. Vi prøver å se hva som er interessant med en viss kunstner, og så drar vi dem inn i en verden vi har laget, og ser hvordan de svarer.
Vi legger oss så tett opptil et galleri at ingen kan si at det ikke er det, men med den holdningen til gallerist- eller kuratorrollen at vi holder på med samarbeid mellom kunstnere, mer enn at én viser en annen.
GALLERY D.O.R. HAR HELE TIDEN HANDLET OM HVA SOM SKJER MED KUNSTEN NÅR DEN STILLES UT OPPI EN POTTE ELLER I EN FONTENE, ALTSÅ INGEN VERDENS TING, KUNSTEN FORBLIR DEN SAMME – SHK. KUNSTENS KROPPSLIGHET MÅ FÅ ROM, VI ARBEIDER MED UTGANGSPUNKT I KROPPSLIG KUNST OG FORSØKER Å JAKTE OPP SKYGGER AV KROPPSLIG MENING. VI KAN IKKE HOLDE TILBAKE ELLER VENTE AT KJENTE LESNINGSMODELLER SKAL KONGREGERE MED OSS, DERFOR BLIR TANKENE OM EN TRANSPARENT KONTEKSTFORSTÅELSE LITT FOR NAIV – KØD
– Dere tre imellom har en demokratisk modell?

– Det er to tredjedels flertall som gjelder i D.O.R. I alle aspekter er man med selv om man er uenig, men prøver å utvikle det i sin retning.
– Selv denne teksten kunne bli som en skygge av det. To tredjedelsfl ertall for én redigering over en annen. Eller sånn, hvis Kristian eller Steinar synes du tar helt feil, så bare stryker de det ut, og det blir stående.

– Så det synes at man ikke er én stemme ...
– ... 
at vi tar noen av strukturene som karakteriserer samarbeidet deres og oversetter dem til tekstformat og inkorporerer dem.

– Det høres ut som et D.O.R.-prosjekt, ja. Blant annet er det at «D.O.R. legger seg så tett opp mot virkeligheten at ingen kan si at vi ikke 
er
 det», egentlig et statement som jeg og Kristian er for, mens Steinar er imot. Men det står på nettsiden og vi jobber utifra det. Steinar og Kristian er mer inne på det med at et prosjekt skal kunne vises i enhver sammenheng og fortsatt være et sterkt verk, mens jeg vektlegger kontekst. Jeg har en annen måte å se det på enn den D.O.R.-offisielle. JEG VET IKKE OM NOE SOM IKKE ER VIRKELIG – KØD
– Dere begynte som et svartmetallband? 

– Noen sier det. Vi var i alle fall interessert i det mytiske og teatrale ved det. Jeg møtte Steinar og Kristian på Akademiet. Vi startet med gitar og bass og sånn, men etter hvert ble det til at vi spilte på en hakke med pianostreng og mikrofon. Det ble jo teater. Vi hadde iblant med Tori Wrånes på vokal og en som heter Sebastian Slåtten. VI SPILTE PÅ VÅRE KROPPERS MEDDELTAKELSE – KØD
– Hva hadde bandet D.O.R. (ikke) til felles med galleriet D.O.R.? 

– Noen roller, og måter å jobbe sammen på. Om det er lett å se linjer til tidligere ting varierer litt. Men én klar linje er fra Kaupang-prosjektet4 til galleriet. Det var et rollespill der vi skrev roller basert på intervjuer med en arkeolog og en sosiolog. Vi snakket om tidlig norsk urbanisme og så på forandringene som skjedde da man begynte med kjøp og salg i tidlig vikingtid. Hvordan det forandret samholdet mellom mennesker. Så inviterte vi rollespillere fra to ulike miljøer. I det ene var de vikinglaivere, veldig pertentlige på reglene for hvordan vikingtiden var, hva slags sverd man kunne ha og sånt. Den andre gruppa var mer politisk og situasjonistisk orientert, de kunne sin teori og jobbet med laiving som verktøy for å oppnå noe mer enn bare å bli en viking. De hadde for eksempel spikra en fyr inn i en kasse og satt ham inn på T-banen, og stukket. Rollespillet var hvordan han skulle ta seg ut av kassa, han måtte jo ha hjelp. I tillegg inviterte vi folk med en annen innfallsvinkel, kunstnere og venner. Man kom bare inn i kaupangen hvis man var kledd som troll, siden det sto i prosjektbeskrivelsen at troll var usynlige. Man kunne da få låne en trolldrakt. Laivingen ble også vist på tv-skjermer utenfor, folk satt i saccosekkene i timevis. Liverne fant vi gjennom annonser. Det var en av dem som bare dro med det samme fordi hun ikke syntes det var autentisk nok. Scenografien var jo lagd av papp. Det var en hule, telt, og en utedo med trær foran som var forstørra Wunderbaumer satt oppi hverandre så skogen ble tredimensjonal. Så hadde vi et vikingskip som lå til kai, i form av en projeksjon.
Skulle vi ha vin, tok vi en kartong og surra brun teip rundt, så ble det en lærtaske. Ingen av oss hadde vært med på laiv, IKKE GLEM AT JEG ER STOLT GAMMEL LAIVER
– SHK det gikk bare i fordommer og det vi hadde lest på nettet. Man fikk følelsen av å komme inn som en kunstner som lata som han var laiver som lata som han var viking. Men etter hvert glemte man først at man var kunstner, og så at man var laiver, og 
ble
 viking og var med i diskusjonene. Det var altoppslukende, og man fikk ikke forlate lokalet. Utedoen var en Porta-Potty, apropos. Jeg ble faktisk veldig imponert over Steinar da vi kjørte den bort etter at det var over, til atelieret på Hausmania. Én måtte passe bilen mens de andre to bar inn, og Steinar sto vakt og lurte på hva vi skulle gjøre med den jævla dassen. Jeg gikk opp med et lass, og da jeg kom tilbake var den borte. Steinar kan selge en Porta- Potty til tilfeldige forbipasserende på fire minutter. JEG SA DET VAR EN FONTENE (FOUNTAIN). DETTE VAR JO D.O.R.s FØRSTE SALG, OG SKULLE SENERE LEGGE GRUNNLAGET FOR GALLERY D.O.R. I BRUSSEL, BÅDE ØKONOMISK OG IDEOLOGISK – SHK
LURER PÅ OM ELMGREEN OG DRAGSET FIKK FATT I DEN TIL SLUTT – KØD

Kristian Øverland Dahl (KØD), Litteraturhusets skriveloft 15. mai 2012

– Når tre dødsfiender skal åpne galleri, fremstår det som en veldig enighet bak det. For det balanseres ut. Det blir en enighet når du plasserer oss tre i én kropp. Som i termodynamikkens …
… andre lov, entropien?


HVORDAN GIR MAN KUDOS I DENNE BLOGGEN? – SHK
– Ja, det forflates. Energien, når den er omsatt, vil ikke bli omsatt tilbake igjen.

– Robert Smithson forklarte det slik at hvis du fyller halve sandkassa med hvit sand og halve med svart og løper i sirkel, blir det grått. Men det blir ikke svart/hvitt igjen hvis du løper den andre veien.

STEINAR HAGA KRISTENSEN FORKLARER DET SLIK: NÅR EN PORTA POTTY FØRST HAR BLITT EN FONTENE (FOUNTAIN) BLIR DEN IKKE POTTE IGJEN BARE FORDI NOEN DRITER I DEN – SHK

– Røre fløten ut av kaffen kan du ikke, nei. Men energien er den samme, bare vanskelig å omsette på nytt.
Hvordan ble D.O.R til?
– Steinar og jeg kjente hverandre fra før da jeg kom på utveksling til Oslo fra Bergen. Der ble vi kjent med Sverre. Da vi var ferdige på Akademiet i 2006 begynte vi med samarbeidsgruppa. I Bergen i 03 eller 04 var det giardiainfeksjon, vi ble jo tvunget til å drikke bæsj, husker du? JA – SHK Jeg er syk ennå, det sitter i kroppen. Jeg lå i senga i halvannet år, helt sånn ME, og fikk bare jobba på nattestid på merkelige måter. Så når det gjelder biografisk informasjon og hukommelse går jeg rundt i en tulleverden. Historien er en grøt for meg. De tingene får du ta med han Gullesen, «Bokholderen». Altså, det er like mye folk som møter ham som dyrker det der ... JEG TROR VI BLE KJENT GJENNOM EN SLÅSSKAMP PÅ AVGANGSUTSTILLINGA DI. HUSKER IKKE HVORDAN JEG MØTTE STEINAR – SG
MITT FØRSTE MØTE MED SVERRE VAR DA JEG TOK UT PIERCINGEN SOM SATT MIDT I MELLOM ØYA HANS – SHK selv om buksa hans er skitten, er den hvit, liksom. I settingen med meg og Steinar fremstår han som bokholderen. Med de brillene og ...
– Han satt med budsjett, årsrapporter og siste stortingsmelding sist jeg møtte ham, ja
5.


– Det er mange i kunstnerorganismen i Norge som burde se om det går å høre litt på ham etter hvert. Han forstår at du må komme opp av møllposen, ha gode ideer og gjøre noe i stedet for å sitte og være sur. NIKKER BEKREFTENDE
– SHK
– Vi har en arbeidsdeling i D.O.R.: Det er alltid 
én som er på «hvil og vent». Han kommer sterkt tilbake når en annen blir sliten, fortsetter der
 de andre slapp. Steinar kan snakke med ulike mennesker – og hisse dem på seg. Sverre har en smittende entusiasme. Begge får venner på de rareste steder.


– Hva bidrar du med, da?


– Det er umulig å si. Ingen som vet. Jeg skal se om jeg kommer på noe. Det kommer vel kanskje de til å si noe om, hvis de skal kommentere dette? Noen sa at D.O.R var to idioter og én gud. Eller om det var én/to. Å jobbe i trio er interessant.
Hvor mange er Tegneklubben?6 Flere enn oss. Så har du Institutt for Degenerert Kunst7, de er tre. Men i de gruppene er de likere hverandre enn vi er, gruppedynamisk sett. Av og til sympatiserer man ikke med prosjekter de andre foreslår, men da gjelder det å støtte så godt man kan. Neste gang er man jo avhengig av at de andre gjør det. Man må se på de lange linjene. DAHLS BIDRAG I D.O.R.: DAHL DRAR ALLTID DE LENGSTE LINJENE UT AV MØLLPOSENE, OG DET ER DEN ENESTE MÅTEN Å HOLDE D.O.R. I GANG PÅ – SHK

– 
Som i et kjærlighetsforhold?


– Ja. Det kan være ganske muggen stemning iblant.

– 
Har dere slått opp noen gang?

– Nei.

–
 Vært utro?


– Nei, vi er tro mot D.O.R. (Pause). Men hvis du mener at å ha dong på ikke er å være utro, så? (Skoggerler). Neida. Vi kan få fram allergiske reaksjoner hos hverandre, men det er jo fint å gjøre ting man ikke liker og. Vi må jo få gi oss selv de problemene som vi skal leve med og lære av senere. Du kan gå rundt som kunstner og bare gjøre behagelige ting, bare «å, nå 
blomstrer
 jeg! Nå føler jeg at jeg 
lever
 her». Men kunst er ikke en hobby, heller. I en gruppe kommer prosjektene du ikke liker dunkende ned på bordet enten du vil eller ei. Forskjellige energier bølger mot hverandre og da kan man ikke alltid velge en sti, det blir mer at det slumper seg framover, det er et initiativets spill. Jeg ville ha mindre tekst i noen av performancene våre, for eksempel, lagt inn pauser noen steder i stedet for orddeig av tekstblokker, la folk sitte og vente mer. NIKKER BEKREFTENDE – SHK
– Den av performancene våre som ligger nærmest mitt hjerte er den vi hadde på Witt The de With i Rotterdam8. Kanskje fordi Sverre synes den er verst. Der vi hadde noen av regiteatrets mest selvhøytidelige gester, og var så fjollete som man bare kan være, men da kommer man til innholdet på en ny måte. PROSJEKTET HAR VOKST MED TIDEN. DA HAR MAN GLEMT DETALJENE – SG Man hører med et annet øre når det er stort spenn mellom innhold og opplegg. Det så ut som en hansaby i pappkulisser der skikkelsene våre spankulerte rundt: som vanlig Gullesen i et enormt skjegg, Steinar som dame og jeg som en autoritær amerikaner. De leter etter et bilde DET ULTIMATE BILDET – SG og finner en liten guttejente som ligger og sover – en kasjube. ALTSÅ: TRE IDIOTER OG EN GUD
– SG
GANSKE SIKKER PÅ AT DET VAR 1 SOM VAR 2 GUDER – SHK 
– ? NIKKER BEKREFTENDE – SHK
– Kasjubene er en polsk minoritet i Danzig- området. Det er masse folklore rundt dem. Publikummere kom bort etterpå og fortalte: «Jeg kjenner disse kasjubene! Mora mi sier at det vokser hår mellom fingrene deres og de er svarte i ganen!» De kler seg i folkedrakter og har annerledes dialekt. Da romerne kom seg gjennom Sveits en hundre år før Jesus, gjorde de antropologiske nedtegnelser. Og det var så tett med språk i Sveits at de fant tusen eller noe bare på den lille marsjen gjennom Alpene og inn i Gallia. De er kanskje en liten etterdønning av dette, kasjubefolket.

– 
Dere sier Danzig og ikke Gdansk?


– Ja, for stykket er satt til mellomkrigstiden. De finner altså en guttejente med lua på snei og sprettert i baklomma.
– En tjuagutt?
 NIKKER BEKREFTENDE – SHK
– Ja, en «The Kid». Settingen er pedagogisk, som i Trond Viggos Kroppen på TV, der han gikk rundt blant hårstrå og tråkket i talg. Publikum havner i en vertigosituasjon, de vet ikke opp og ned på forestillingen. Du får en metaeffekt når de trer inn i rommet og ser hverandre. Jeg er vokst opp med Torshovteatret og et intimt forhold mellom publikum og aktører på scenen. Å la fjollete figurer drive et pedagogisk spill inne på Witte de With, som handler om noe utenfor kunsten, men også har spillet med samtidskunsten i seg lite grann: Der har vi min favoritt.

Noter

1. Varianter av performancen From Processology to Neo­Relationalism – chaos to consensus har bli vist på «Osloo - A Public Place in Venice by FOS», den danske paviljongen på den 54. Venezia-biennalen, 2011; senere på Armory Show i New York 2012. 

2. Witte de With, Rotterdam, 2010.
3. Til kasjuberne regnes, ifølge Wikipedia, Polens statsminister Donald Tusk og den tyske nobelprisvinneren Günter Grass. 

4. D.O.R.-prosjektet «Kaupang Laiv – Nyhistorisme for vår tid», et tre dagers laiv rollespill på UKS i Oslo, 2007. 5. Gullesen er styreleder i Kunstnernes Hus, tidligere også i UKS. 

6. Tegneklubben: Bjørn Bjarre, Ulf Verner Carlsson, Paul Dring, Martin Skauen og Terje Nicolaisen. 

7. Institutt for Degenerert Kunst: Arild Tveito, Anders Nordby og Eirik Sæther. 


8. Situation. The Kashubian interregnum (New Theory), 2010. 




<< Tilbake / Back