Dolk, utsmykking i Halden fengsel, 2010. Foto: KORO. © Dolk / Bono 2011


19.08.2016

Å SMEKKE BORGERSKAPET I TRYNET
– KORO OG MOTSTANSESTETIKKEN

Av Kristian Meisingset

KORO har utviklet sine ambisjoner fra å være en utsmykker av statlige bygg, til å ville være en aktør i samtidskunstfeltet basert på dialog og samtale, men også konflikt og utfordring av makt. Hva innebærer det at en stor statlig aktør som KORO har konflikt og utfordring av makt som ledetråd spør Kristian Meisingset.

Fra Norsk kunstårbok 2011



KORO har gå gjennom en omfattende endringsprosess siden organisasjonen skiftet navn fra Utsmykkingsfondet for offentlige bygg i 2007. Det tradisjonelle begrepet «utsmykking» er forlatt til fordel for det mer tidsriktige uttrykket «kunst i offentlige rom», og organisasjonen har latt seg inspirere av 90-­tallets idealer om kunst som et felt for produktive konflikter. Dagens KORO har et klart uttrykt kunstsyn og ønsker å være en likestilt aktør i samtidskunstfeltet, blant annet gjennom flere selvinitierte prosjekter. Men hvordan harmoniserer motstandsestetikken og den voksende egenproduksjonen med KOROs posisjon som statlig fagorgan?

Den statlige organisasjonen Kunst i offentlige rom (KORO) ble opprettet i 1976, som Utsmykkingsfondet for offentlige bygg. Fondet hadde ansvar for kunstutsmykking av nye statsbygg, og var et resultat av kunstneraksjonen, som jobbet for bedre vilkår for kunstnerne. Ambisjonen med fondet var å gi kunstnere kunstoppdrag i form av utsmykking og lønnet arbeid som kunstkonsulenter. Etter hvert fikk fondet flere oppgaver. I 1992 fikk det overført oppgaver fra Norsk kulturråd: delfinansiering av kunstprosjekter i kommunale og fylkeskommunale bygg, og utsmykking av eldre statsbygg. I 1997 ble det opprettet en innkjøpsordning for kunst til statlige etater som holder til i leiebygg og eldre statsbygg. Men offentlige utsmykkinger gjelder ikke bare bygg, men også plasser og uterom, og i 2001 kom det på plass en ordning for kunst i offentlige uterom, URO­-ordningen. I 2007 fulgte navneendringen til Kunst i offentlige rom, statens fagorgan for kunst i offentlige rom. Navneskiftet reflekterte en endring av organisasjonens selvbevissthet: Fra å ha vært en tildeler av penger og arbeid til kunstnere, og en utsmykker av statlige bygg, vil KORO være en aktør i samtidskunstfeltet, som arbeider i en rekke forskjellige sammenhenger og med en rekke forskjellige kunstuttrykk, både permanente og temporære.

Fra innkjøp til kunstproduksjon

– Vi bedriver ikke utsmykking, men kunst, sier Gro Kraft, direktør i KORO.

– «Utsmykkingsfondet» var et fullstendig utdatert navn. «Utsmykking» er et estetisk skjønnhetsbegrep som ikke sier noe om hvordan vi jobber nå. For tre i år siden drev vi stort se med innkjøp. Nå produseres kunst spesifikt for et sted. «Kunst i offentlige rom» er et standpunkt, mer enn et navn, sier Kraft.

– Navneskiftet tydeliggjorde et politisk poeng: Kunst skal ikke være underlagt arkitektur, sier Bo Krister Wallström, seniorrådgiver med ansvar for URO, KOROs uteromsordning.

Siden Kraft kom inn i KORO i 2007, har URO vært en klar prioritering, og ordningens del av virksomheten har økt fra tre til elleve prosent. I 2010 disponerte URO over seks millioner kroner. – Kunst til statlige nybygg er fortsatt kjernen, sier Kraft. Men det er ikke der KORO eksperimenterer mest i dag. Det skjer i uterommene.

I utgangspunktet var URO en ren tilskuddsordning, knyttet til prosjekter som produseres i samarbeid med kommuner eller fylkeskommuner. Men KORO ønsker å produsere mer selv, og har foreslått nye retningslinjer for departementet, som vil gi dem større frihet. Forslaget ble levert høsten 2007, men KORO har allerede nå begynt å agere mer på egen hånd.

– Fortsatt går åtti prosent til tilskudd. Men vi ser helt klart for oss en nær fremtid hvor vi selv definerer prosjekter, lyser ut og ser hva vi får. Når det gjelder utvikling av fagfeltet, mener vi at vi får vi mest igjen når vi produserer selv. At vi definerer oss som produsent, er i det hele ta en ny posisjon i kunsten, som bryter med tanken om kunstverkets absolutte autonomi fra modernismen, sier Kraft.

Motstand og engasjement

Motsetningen til modernismens autonomibegrep illustrerer vendingen i KOROs virksomhet. Man ønsker flere politiske, relasjonelle og utfordrende prosjekter, også temporære. Vendingen går sammen med tendensene i kunstfeltet fra andre halvdel av 1990-­tallet, og er tydelig i UROs virksomhet i dag. I utlysningen for søknader til URO 2011 står det at «det er viktig å styrke kunstprosjekt som plasserer seg i en politisk/sosial sammenheng», og at kunstprosjekter som blant annet «utforsker Norge som et både heterogent og mangfoldig samfunn» prioriteres. Det står videre at prosjektene skal være «stedsutviklende». I andre retningslinjer sies det at kunsten skal «forholde seg aktivt» til omgivelsene og «berike og stimulere» det offentlige miljø.

Det ligger en klar tanke om engasjement bak disse formuleringene. Dag Wiersholm, som har jobbet i KORO siden 1985 og dermed er den som i størst grad bærer en kontinuitet i organisasjonen, antyder mer om dette i essayet «Demokrati som samfunnsmessig kontroll», skrevet for ArtScene Trondheims nettbaserte tekstsamling Kunstneriske kompromisser i offentlige rom (2010–2011). Wiersholm skriver at kunst i offentlige rom må «unngå å spille rollen som ’nyttig idiot’ i maktens kontrollerende, estetiserte landskap», og at det er «ved å yte motstand med basis i en tydelig bevissthet om og artikulasjon av kunst som fag og kunnskapsområde at dette lar seg gjøre.» I motsetning til modernismens ofte abstrakte, akademiserte og introverte autonomi, synes det som om idealet for URO er en politisk, sosial og utforskende kunst, som yter motstand mot samfunnets hegemoniske ideologier. Tankegangen virker tydelig inspirert av den innflytelsesrike kunstteoretikeren Claire Bishops tanker, slik de blant annet kommer til uttrykk i essayet «Antagonism and Relational Aesthetics» fra 2004. Her formulerer Bishop noen verdier som hun mener må ligge til grunn for vellykket relasjonell kunst, kunst som ikke bare bekrefter, men også utfordrer rådende strukturer og tenkemåter i en demokratisk offentlighet: friksjon, spenning og antagonisme.

KOROs analyse av det offentlige rommet de opererer i, er sterkt preget av en slik tankegang.

– URO arbeider i et rom som nærmest er et idealisert offentlig rom «for alle», sier Wallström. Her kan man vekke en offentlighet og starte en utforutsigbar og risikofylt diskusjon. Kunsten skaper uro, ikke konsensus. URO bygger på motsetninger. Jeg etterlyser en kunst som går utenfor kunstfeltet og setter i gang diskusjoner. Der ute er det ikke kunstkritikere, slik det er i galleriene, men det er for eksempel politikere. Alle må stå til ansvar der.

– Mange forventer at det skal herske en type privatlivets fred over uterommene, fortsetter Kraft , – men vi definerer det som en plass hvor vi kan gå inn og plassere kunst. Da vil det alltid være mange ulike forventninger og bli diskusjoner.

Samtidig ønsker ikke Kraft å snevre inn rammene for mye. Hun understreker at KORO som produsent ikke motarbeider tanken om autonomi:

– Men det klages ofte over kunstnerens manglende rolle som samfunnsaktør. KOROs prosjekter åpner for deltakelse og påvirkning i offentlige rom. Samtidig har vi stor respekt for kunstens og kunstnerens integritet. Vi produserer aldri verk som kunstneren ikke står inne for.

– Ligger det et bestemt kunstsyn bak URO?

– Vi forholder oss til det offentlige rommet, sier Wallström. – Men kunstsynene varierer mye. Problemet i norsk kunstliv er heller at alle mottar offentlig støtte ved å søke om den. Hvordan profesjonaliseres søknadsprosessene, og hvor mye former det kunstfeltet og kunstsynet? Det kan godt tenkes at kunstnere kan designe seg selv til å «passe inn i» KOROs form, men da har de et problem. Da er de helt instrumentaliserte, og med på å undergrave sitt eget fagfelt.

KOROs kunstsyn

Mens Gro Kraft og Bo Krister Wallström er KOROs ansikt utad, framstår Dag Wiersholm som organisasjonens ideolog, og i essayet «Stivnede øyeblikk? Et essay om vilkårene for kunst i estetiserte maktlandskap», som publiseres av KORO senere i år, utdyper han sine tanker om kunst som motstand.

– Jeg forsøker å se estetiseringen av det offentlige rom, som alle andre aktører enn kunsten står for, som et uttrykk for makt, og spør hva kunsten skal gjøre, sier han.

– Svaret oppsummeres i «motstand». Kunstens rolle blir å øve motstand mot den estetiserte makten, og forsøke å avdekke de politiske realitetene bak fasadene.

– Men hva vil det så si å vise motstand? Kan det bety sivil ulydighet? Kan KORO produsere kunst som er på kant med loven? Ja, jeg mener at man kan det. For eksempel ved å okkupere en vegg i et offentlig rom.

– Du skisserer et bestemt kunstsyn, en ideologi, i motsetning til å ønske at KORO og URO-ordningen skal være helt åpen?

– Ja, men det er ikke noe nytt. Vi er en generasjon av kunstteoretikere som tenker det skal ligge en overordnet idé til grunn: Hva gjør kunsten her? Hvilken rolle har den? Kunsten skal være et brudd.

– Hvis KORO legger et kunstsyn til grunn, vil det kunne virke ekskluderende?

– Det er et problem. Men hvis institusjonen ikke bare skal være et redskap for andres politiske viljer, må den hegne om egen integritet og stå for et kunstsyn.

– Det kan bli kontroversielt også i kunstfeltet?

– Ja, og det kan ikke være noe galt i å være kontroversiell.

– Bør kunstsynene i URO skifte, for eksempel ved at lederne tilsettes på åremål?

– KORO bør speile utviklingen i kunstfeltet selv om det finnes sterke skillelinjer. Det kan også være et kunstsyn å speile dette mangfoldet.

– I essayet ditt og i kunstfeltet for øvrig benyttes ofte teoretikere og begreper som gjerne knyttes til venstresiden. KORO er en statsinstitusjon. Er det en risiko for konfrontasjon med Stortinget, der nok ikke alle vil dele ideologien?

– Politikere får holde seg oppdaterte på eget ansvar. Det bør ikke være et problem at en faginstitusjon gjør en samfunnsanalyse på sitt felt.

– Kan det svekke KOROs legitimitet å gjøre den til en politisk aktør?

– Jeg mener det er legitimt. Demokratiet må tillate at kunsten er politisk. Kunsten er uansett, automatisk, politisk. Jeg bruker teoretikere som regnet seg for å tilhøre en form for venstreside, som Adorno og Habermas. Men kanskje er det venstresiden som setter ord på det alle ser. I så fall får det være høyresidens problem.
– Departementet legger til rette for at «kunst skal kunne finne sted». Det er vel og bra. Men for enhver pris? I enhver kontekst? Skal det ikke stilles noen krav til hvordan den kan være? Bør man ikke spørre: Yter kunsten noe motstand her?

Å smekke borgerskapet i trynet

Ønsket om uro eller forstyrrelser kan uttrykke et behov for status, mener Jørgen Lund, som er førsteamanuensis i kunsthistorie på Norges teknisk­naturvitenskapelige universitet i Trondheim (NTNU):

– For KORO er det viktig at KORO fortsetter, sier Lund. – Men det er en politisk vurdering om de fortsetter. Da kan man bli fristet til å gripe til statusbegreper og sende ut avantgardesignaler for å legitimere seg selv. Det er noe man kan gjennomskue i ferdige prosjekter: Det blir viktigere å sende ut bestemte signaler enn å tenke kvalitet fra grunnen av.

Lund var i 2010 med å skrive Stiftelsen Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU STEP) sin evaluering av KOROs innkjøpsordning for statlige leiebygg og eldre statsbygg. Han sier at KORO historisk sett er kulturpolitisk fundert som en økonomisk støtteordning til kunstnerne. Dette kan trekke snevre imperativer med seg, som et krampaktig ønske om å være oppdatert og følge trendene. Ønsket om uro og forstyrrelser er en del av det:

– Arkitekter, riksantikvar, vernemyndigheter og landskapsarkitekter vil aldri tenke at uro er en kvalitet i offentlige rom. Men for KORO skal det i hvert fall ikke være harmoniserende eller trivelig. Jeg tror det er en oppdatert variant av avantgardebegrepet, et av de store motivene i moderne kunsttenkning: Å smekke borgerskapet i trynet.

Øivind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, tar retorikken rundt URO med en klype salt.

– Verdiene er blitt retoriske figurer man slenger om seg med. Svært lite av dagens såkalte overskridende kunst har noe særlig overskridende potensial i møte med økonomi og maktstrukturer. De er tvert imot bekreftende. Reelt maktkritisk kunst, som makten ikke vil ha noe med å gjøre, opererer andre steder enn i KORO. Men Storm Bjerke mener ikke situasjonen er så negativ. For mye av kunsten som presenteres som overskridende, er det egentlig ikke, understreker han.

– Mye av dette er jo vakkert og poetisk og har iblant stor estetisk og kunstnerisk verdi. Men det uttrykker helt andre verdier enn det KORO ønsker å skape et inntrykk av. Et eksempel er prosjektet Sørfinnset skole, en del av Kunstneriske forstyrrelser i Nordland, mener han.

– Et nedlagt skolehus ble overtatt av et ektepar. De har kafé, ordner sosialt samvær og lager kunst i samarbeid med kunstnere og lokalbefolkning. Det er et kjempefint prosjekt, et sjeldent vellykket eksempel på relasjonell kunstpraksis. Men det skaper nok ingen revolusjon. Det minner meg litt om en kunsthandel på Løke i Stokke, som var en lokal institusjon i Vestfold. Det var et kjempekoselig sted. Alle kulturpersonlighetene i Vestfold satt der og drakk kaffe, og innimellom kjøpte de et bilde. Nå er det kaffebarer overalt i urbane strøk, så behovet er ikke prekært lenger.

– Trond Giske etterlyste som kulturminister mer farlig kunst?

– Det er typisk. Han er fanget av en retorikk. Det er utrolig naivt å ønske seg farlig kunst: Leketøy av piggtråd eller hoppestativer med sementgulv? Det er tøysete å gjøre farlighet til estetisk ideal. Komponist Karlheinz Stockhausen fikk en alvorlig knekk i anseelsen da han utropte hendelsene 11. september 2001 til et «kunstverk».

– Hvis «farlig» bare er et spill for galleriet, hvem opprettholdes fasaden for?

– Det er et vanskelig spørsmål. Her er det mange nivåer. Men for unge, fremadstormende kunstnere er det selvfølgelig demotiverende å høre fra en forstokket gamling som meg at det du lager er veldig vakkert når «skjønnhet» er regnet som et begrep som for lengst er kastet på søppelhaugen. De vil gjerne ha følelsen av å være i farta, tenke at her skjer det noe, dette er virkelig overskridende. Da blir de motiverte.
– Ordninger som URO er fine og tjener interessene til de unge og uetablerte. Så man kan godt si at det er en støtteordning for det uetablerte, ikke for det farlige. Det er en fin og tilstrekkelig legitimering av ordningen.

Ufarlig kunst

Utviklingen av KORO ser ut til å være tuftet på prinsippet om at kunsten skal skape diskusjoner ved hjelp av friksjon. Tilsynelatende gjelder dette også for hvordan KORO formulerer mer tradisjonelle utsmykkingsprosjekter.
 I forbindelse med utsmykkingene i regjeringskvartalet i Oslo ble det i utlysningen fremhevet at man tenkte seg «et kritisk kunstverk»:

«I statsrådsseksjonene ser utvalget et potensial for kritisk kunst som, uten å fungere støtende eller krenkende, kan virke bevisstgjørende i forhold til statsrådenes ansvar og posisjon. De kunstneriske arbeidene i statsrådsseksjonene vil derfor kunne tydeliggjøre målet om kunst som ytring. Utvalget ser slike ytringer som påkrevet ikke bare i det offentlige rommet, men også i ‘maktens korridorer’».

Men er det så mye friksjon i den KORO­ produserte kunsten? Jeg utfordrer Kraft og Wallström på et par kunstverk: Resultatet av utlysningen over var blant annet Grass Roots Square av koreanske Do Ho Suh utenfor nye Regjeringsbygg 6. Et oppslag i Dagsavisen hevder at verket handler om likestilling, etnisitet, kulturmiks, den erkenorske «grasrota» – i det hele tatt: den lille mann. Et annet eksempel er nyåpnede Halden Fengsel, hvor «Dolk» har laget noen veggtegninger som kommenteres slik av Eva Kvandal i Statsbygg: «Jeg tror de kommer til å muntre opp stemningen i luftegården.»

– Verkene er kanskje politiske, men de er helt harmløse. Er det bra?

– Jeg vil ikke kommentere verkene direkte, svarer Wallström, – men slik du presenterte dem, er de kjedelige. Hvis kunstnerne lager tam kunst, har de et problem.

Problemet ligger i hvert fall ikke hos KORO.

– KORO skal kunne gå like langt som et demokrati kan gå. Vi kan for eksempel akseptere sivil ulydighet, akkurat som et demokrati, sier Wallström.

– Etterlyser dere kunst som går lengre?

– Vi etterlyser kunst som utfordrer oss og demokratiet, det er det lite av. Kanskje handler det om erfaring, å bygge konsulenter som fører frem mer spissede prosjekter? Vårt spørsmål er hvorfor ikke konsulentene og kunstnerne drar det lengre?

– Jeg har vært overrasket over kunstlivet, sier Wallström, – ingen sier nei. Hvis du synes føringene er urimelige, så si nei. Ikke bli med på det. Konformiteten ligger i hele systemet, ikke bare hos oss. Og kunstproduksjon bør ikke være konformitet.

– Kunstnerne må bare prøve oss! smiler Kraft .

Mellom kunstner og departement

Ledelsen i KORO skylder altså på kunstnere og konsulenter for manglende friksjon i den kunsten de produserer, og hevder at det ikke er KORO som er konforme, men kunstnerne, som ikke forstår hvor frie rammer de egentlig har. Men hvordan samsvarer KOROs ideer om friksjonskunst med de faktiske mulighetene organisasjonen har? Overser de en potensiell konflikt mellom organisasjonens posisjon som statlig fagorgan på den ene siden og et kunstsyn som nødvendigvis utfordrer denne maktposisjonen?

Olemic Thommessen, Høyres kulturpolitiske talsmann og medlem av Stortingets familie­ og kulturkomité, mener at KORO ikke kan ha som utgangspunkt at de skal fremme motstand mot makten.

– KORO representerer makten. De implementerer statens verdier. Da kan de ikke i neste øyeblikk utfordre det samme. Makten må tåle å stå oppreist og få kritikk, men kritikken må komme fra kunstnere i kraft av egne initiativ. Det offentlige rom må være åpent for initiativer fra aktører som står helt fri fra makten og det offentlige, vi kan ikke ha et statlig organ som skal være statskritisk på egne vegne. Det er ikke troverdig. Det bryter med dynamikken mellom kritikeren og makten, og det bryter med en historisk linje: Kritikk har aldri kommet fordi makthavere har bestilt kritikk av seg selv.

– Hva er det uttrykk for at makten bestiller kritikk av seg selv?

– Kanskje er det en utrolig arrogant holdning: Politikerne regner ikke med at det blir så farlig. Dermed er det en nedvurdering av kunstens betydning og sprengkraft. Hvis Giske virkelig opplevde kunsten som farlig, og at den for eksempel kunne koste ham statsrådsposten, tror jeg ikke han ville ønsket seg kritisk kunst.

Samfunnet vårt har et svært lavt konfliktnivå, og det tar noe av brodden av kunst som kritikk, mener Thommessen. I løpet av ni år i Stortinget kan han ikke huske én debatt som var utløst av kunst, verken teater, film eller – langt mindre – billedkunst.

– Men man kan ikke like godt bestille slik kritisk kunst, understreker han. – Og jeg tror ikke KORO på vegne av staten skal prøve seg på slike provokasjoner i det offentlige rom. Uansett er det vanskelig å tenke seg hvordan den skulle se ut; jeg har aldri sett noe godt eksempel.

I forlengelsen av dette er Thommessen kritisk til at KORO i større grad skal ta initiativ til og produsere egne prosjekter:

– Initiativene og ønskene om kunsten må komme nedenfra. Jeg er motstander av å ha en statlig instans, som av egen maskin, og uavhengig av andres prosjekter, skal bruke statlige midler til ikke bare å formidle, men også lage og produsere kunst. Det er ingen statlig oppgave.

KOROs ønske om frihet til selv å produsere og ta initiativ, er ikke unik. Office for Contemporary Art (OCA) har hatt samme utvikling etter at de i 2001 overtok arbeidet med å fronte norsk kunst i utlandet. OCA har også etablert en tydelig kunstnerisk ledelse, hvor direktøren har stor frihet til å forme de kunstneriske strategiene. KOROs utvikling kan godt ses i en slik sammenheng.

– KORO ser seg selv stadig mer som en aktør i samtidskunstfeltet. Er det bra?

– Det synes jeg ikke de skal være. Statens oppgave er å tilføre egne bygg og offentlige rom estetiske verdier. Det er KOROs legitimitet. Jeg er motstander av at staten også skal være en som finner på artige saker for oss alle. Statskunstproduksjon ligger mitt hjerte meget fjernt, det får de drive med i Kina. Det er sjelden kommet spesielt interessante ting ut fra det.

Motstand som åpen samtale

Sissel Lillebostad leder studiet «Skapende kuratorpraksis» ved Kunsthøgskolen i Bergen, og er for tiden kunstkonsulent i et par større prosjekter. Som kurator har hun initiert og gjennomført prosjekter med URO­-midler, og mener fokuset på motstand og kritikk skal leses på en åpnere og mindre bokstavelig måte enn Thommessen gjør.

– Demokrati avhenger av konstant friksjon for å fungere. En stivnet konsensus er ikke demokratiets løsning. Jeg støtter meg tvert imot på ideen om demokrati som antagonistisk pluralisme. Begrepet er utviklet av blant andre Chantal Mouffe, og er en aksept av at det levende demokratiet alltid huser gnisninger mellom størrelser som oss/dem, men der vi sammen deler et symbolsk og politisk rom.

Kunst som skal styrke demokratiet og bidra til en levende offentlighet får i et slikt syn som hovedoppgave å fremme friksjon og motsetninger. Det minner om poenget i Claire Bishops nevnte essay om antagonisme og relasjonell estetikk.

– Kunsten skal komme innbyggerne til gode på en demokratisk og dialogisk måte, sier Olga Schmedling.

Schmedling er dr.philos. i kunsthistorie og har hatt mange verv i norsk kunstliv, blant annet som leder av Norsk kulturråds innkjøpskomité for samtidskunst og redaktør for Norsk kunstårbok (1992–1998). Schmedling mener dette er oppgaven i alle KOROs ordninger:

– Det er viktig at kunstnere og konsulenter er åpne for å gå ut og plante kunnskapen sin, starte diskusjoner, få nye innspill, være dialogiske og få andre i tale. Slik utvikles kunnskapen videre.

– Hvordan forstår du ideen om KORO og URO som motstand mot makten?

– Motstanden representerer motstand i den forstand at kunsten ikke skal være opptatt av oppdragsgiverens krav, men åpne for mangfold. Den går i dialog og diskusjon, den viker ikke. Kunsten plasserer seg i situasjonen. Den er ikke nøytral, men planter uro. Kunsten forstyrrer.

– I utlysningen til URO 2011 brukes ladede ord, som «politisk/sosial», «heterogent og mangfoldig samfunn» og at kunsten skal være «stedsutviklende». Er det et kunstsyn som skinner gjennom 
i vektleggingen av det politiske, sosiale, heterogene, mangfoldige og stedsutviklende?

– Ja. Det forteller noe om en innstilling:
Vi skal være mottakelige for kunstuttrykk som representerer det fargerike fellesskapet, våre nye landsmenn og deres holdninger. Kunsten kan bli politisk, og er sosialt betinget. Verdiene representerer et kunstsyn, men det er et åpent kunstsyn, som ønsker det differensierte velkommen.

Schmedling forstår det stedsutviklende i forlengelsen av uroen:

– Kunsten forholder seg til stedet og intervenerer i det urbane landskapet for å få til en diskusjon og dialog med alle parter. Det er en sosial kommunikasjonsprosess. Slik er kunsten med på å forme stedet.

Behov for en tydeligere strategi

Holdningene til utviklingen av KORO de siste årene er som vi har sett delte. Et aspekt som ikke har bli diskutert, er at etter hvert som KORO i større grad støtter prosjekter gjennom URO, blir de et supplement til Norsk kulturråd. Samir M’kadmi er fungerende leder i Kulturrådets faglige utvalg for billedkunst og kunst­ håndverk. Han synes det er positivt at det nå er to ulike aktører som støtter prosjekter.

– Jeg opplever URO som en ganske presis og definert ordning, som snakker om kunst som har med det politiske og sosiale felt å gjøre. Det betyr at andre prosjekter, som også kan ha det offentlige rom som mål, men opererer på en annen måte, faller utenfor ordningen.

– Er det positivt eller negativt?

– Hvis man vil rette fokus mot bestemte problemstillinger, må man definere dem ordentlig. Og det gjør de. Jeg ser det som et slags forsøk, et eksperiment.

Også Lillebostad mener det er uproblematisk at URO sier hva slags kunst de ønsker, så lenge ikke kunstsynet sementeres. For å forsikre seg om det mener Lillebostad at ledelsen bør skiftes ut jevnlig slik at strategiene fornyes og kunstnere som før var holdt utenfor, kommer innenfor i andre perioder. Som i OCA kunne man la lederen av URO ha et eksplisitt , kunstfaglig ansvar for å peke ut en retning, og la stillingen gå på åremål.

Men som vi så i utlysningsteksten til utsmykkingen av Regjeringsbygget virker det som om kunstsynet bak URO­-ordningen også leverer premisser for KOROs mer tradisjonelle prosjekter. Direktør Krafts uttalelse om at begrepet utsmykking er utdatert og ikke dekker det KORO driver med i dag, peker i samme retning. KOROs ambisjoner på kunstens vegne, handler ikke lenger bare om at kunsten ikke skal være underlagt arkitekturen. Den skal også være «kritisk».

Det er et behov for å definere klarere hva som er forskjellen mellom URO og KORO. En tydelig kunstnerisk profil kan være legitim i URO, hvis den endrer seg over tid, men det er tvilsomt om det vil være legitimt på samme måte i KOROs andre ordninger, som i prinsippet bør være helt åpne. Det synes heller ikke legitimt å forkaste begrepet «utsmykking», ikke minst når man ser på hva som faktisk produseres i regi av KORO. Det vil fremdeles være et stort antall, kanskje et flertall, av KOROs oppgaver hvor «kritisk» kunst ikke er dekkende eller ønsket. På grunn av KOROs posisjon og størrelse er organisasjonen nødt til å være soleklare på sine premisser. Det er ikke en god nok «unnskyldning» å si, som Storm Bjerke, at KORO sier én ting, men gjør noe annet. Det skaper tillit verken til departement, publikum eller kunstnere.


<< Tilbake / Back