Øystein Aasan, Foto: Kari Kjøsnes


18.08.2016

SHOULD I STAY OR SHOULD I GO?

Av Øystein Aasan

Er man fremdeles «norsk kunstner» etter mange år 
i utlandet? Øystein Aasan deler sine erfaringer etter åtte år som kunstner i Berlin.

Fra Norsk kunstårbok 2010



Norske kunstnere har alltid fartet rundt 
i verden. Selv om de fleste drar tilbake til Norge etter noen år, er det en del som blir boende ute. Men er navlestrengen permanent kuttet etter et halvt liv i et annet land, eller er man for alltid «norsk kunstner», som bor og arbeider i for eksempel New York? Og hva er egentlig verdien av å pleie ulike former for tilknytning til utlandet?

For min del begynte det på Oslo Tegne­ og Maleskole i 1997. Skolen abonnerte på det tyskspråklige ART, Das Kunstmagazin. Jeg stotret meg gjennom tekster om kunstnere jeg aldri hadde hørt om, og leste blant annet et intervju med tyske Günter Förg, som var i selvpålagt eksil
 i Sveits. Eksil? Humm, det hørtes gøy ut. Tre år senere rullet jeg inn i gamle Øst­Berlin og trodde seriøst vi hadde kjørt feil og kommet til Sovjetunionen. Jeg hadde kjøpt to utstillingskataloger for å finne ut hvor jeg skulle gå i «eksil», en tysk og en britisk. Kunsten i den tyske liknet mest på hva jeg hadde lyst til å lage, så valget falt på Berlin, og det som egentlig skulle være et års utveksling ble til to, tre, seks og åtte år.

Berlin har siden 1980­årene vært den byen utenfor Norge der det bor flest norske kunstnere. Nærheten til Norge i alt fra distanse, kultur og språk gjør byen lett tilgjengelig, men det aller viktigste er selvfølgelig at det er masse kunst her og at det er billig å leve. Med billige flybilletter og kunstfagstipender som utbetales i én sum etter endt utdanning, blir mange nordmenn
 i Berlin til pengene er brukt opp, og setter kursen hjemover etter et års tid. På mange måter er Berlin et åpent sted, blant annet fordi det er mange som kommer hit i kortere perioder for
å treffe nye kontakter. Men selv om Berlin er lite hierarkisk og fortsatt veldig oversiktlig, tar det tid å finne de personene man vil treffe, hvilke steder som er interessante, og å skape et mer varig nettverk.

If I go there will be trouble

Paradokset ved å leve som kunstner i et annet land enn Norge, er avhengigheten av norsk infrastruktur. På godt og vondt har de fleste kunstnere sine første museumsutstillinger, utsmykningsoppdrag og stipender hjemmefra. Selv om det er enklere å ha en kommersiell karriere i utlandet, siden markedet er så mye større, tar det tid før man er selvbærende. I mellomtiden trengs det støtte av den typen man får aller mest av i Norge. Selv med radikale endringer de siste ti årene, har Norge fremdeles kun en håndfull seriøse samlere, og når alle husstander i Thomas Heftyes gate eier arbeider av deg, hva gjør du da? Det naturlige markedsøkonomiske svaret vil være å utvide den potensielle kjøpergruppen. Dette er også overførbart til utstillingssteder. For å utnytte disse potensialene maksimalt må man ha dealere eller gallerier i utlandet, eller man må ha et norsk galleri som deltar på kunstmesser og pleier et internasjonalt nettverk. Disse galleriene må igjen kunne plassere deg i samlinger eller nye gallerier i utlandet. Kun ved å ha representasjon i andre byer kan slike samarbeidsforhold utvikles fullt ut. Og arbeidet med å plassere verk i viktige private og offentlige samlinger er tidkrevende og vanskelig å utføre over lange distanser. Man trenger nærhet til markedet.

If I stay it will be double!

Inntil nylig var de norske stipendene kun mulig å søke på med en adresse i Norge – et resultat av en politikk der økonomisk støtte helst skal brukes i landet som signerer sjekken? Slik søknaden er lagt opp nå, kan man oppgi adresse i utlandet så lenge det dokumenteres relevans for norsk kunstliv. Det er sikkert ikke et problem for altfor mange, men er det egentlig et fornuftig mål for norsk kunstliv? La meg sitere Glucifer: «Hvis du vil bli god til å spille musikk, så må du spille mange hundre konserter, og det er simpelthen ikke mange nok steder å spille 
i Norge. Da må du dra ut.» Det samme gjelder for kunstnere. Du kan ikke selge godt nok uten internasjonale salg. Du kan selvsagt gjøre en soloutstilling hvert andre år og to gruppeutstillinger i året, men er det nok? Hvis vi vil opprettholde et nivå på den kunsten vi ønsker å eksportere, må vi kanskje tillate å la utstillinger og prosjekter i utlandet telle like mye som i Norge.

For noen år siden tok jeg en eldre britisk kurator rundt på utstillinger i Oslo, hvor han foran et par kunstnerskap bare sukket og sa «dette er sikkert interessant i Norge». Referanserammene i den offentlige samtalen har altfor ofte utelukkende mening innenfor rikets grenser, og dette blir styrende i forhold til hva kunstnerne produserer. Samtidig har det aldri vært flere norske kunstnere med en internasjonal agenda, og det kan tenkes at produksjonen av arbeider har forandret seg fra tidligere og bli mer formet etter «internasjonale diskurser». Men der kunstnerne har blitt bedre oppdatert på utlandet, tviholder norske kunstmagasiner på en redaksjonell linje der de eneste artiklene fra utenfor Norges grenser er om biennaler eller utstillinger med norsk deltagelse, og selv da fortrinnsvis biennaler. Det er viktig at mer informasjon kommer inn til Norge, og ikke bare omvendt. «Norsk synlighet i utlandet» er fortsatt bare en navlebeskuende vits. Da Tom Sandberg åpnet sin soloutstilling PS1 i New York i 2007, spurte den amerikanske bloggen Artworld Salon det betimelige spørsmålet: Hvis Norge bruker mer penger på kulturstøtte enn nesten noe annet land, hvorfor var den siste museumsutstillingen til en norsk kunstner i New York så langt tilbake som i 1986? (Kunstneren var Jan Groth.) Artikkelen ble godt debattert på kunstkritikk.no, og skylden ble fordelt mellom mangel på internasjonale muligheter for norske kuratorer, lavt folketall samt norsk fokus på velferdsstaten og usikkerhet om hva det egentlig betyr å være internasjonal kunststjerne. Konklusjonen for mange ble at dette er noe man må ordne opp i selv, og at forståelsen av kunstverdenens hybride økonomier er avhengig av førstehåndserfaring. Både det norske kunstlivet og dets representanter hos myndighetene sverger til et nasjonalt fokus, og norske kunstnere er fremdeles mer opptatt av å ivareta stipendordningen og annen støtte enn å finne mekanismer der kunstnerne kan forsørge seg selv. I så måte har min generasjon OCA å takke for det hav av muligheter som siden har åpnet seg.

Er det fornuftig for alle norske kunstnere 
å forsøke seg i utlandet? Det korte og enkle svaret er selvsagt nei. Det er mange modeller for hvordan man strukturerer en karriere, og ikke alle har ambisjoner om å delta internasjonalt. Noen fokuserer mer på institusjonelle utstillinger, utsmykninger eller på områder som nye medier og lydkunst. For å kunne arbeide internasjonalt må man imidlertid også ha et fokus på det kommersielle markedet. Denne delen av kunstverdenen er merittbasert, og nasjonalitet spiller en mindre rolle. I motsetning har for eksempel et museum eller en kunstforening alltid en viss grad av nasjonale eller lokale agendaer. For å komme i en posisjon hvor man kan gjøre institusjonelle utstillinger i utlandet, går den korteste veien gjennom lokale gallerier og dealere.

Da jeg bodde i Zürich, ble jeg fortalt at Norges hovedstad het Rosenborg. For noen år siden spurte Aftenposten ulike aviser rundt om 
i verden om en liten artikkel om Norge, som de skulle trykke som del av avisens feiring av norsk selvstendighet. En journalist i Neue Zürcher Zeitung svarte at det er særdeles treffende at Norge sendte en slik forespørsel, og betalte for utenlandsk avisomtale. Hvis ikke ville det blitt mø med rungende taushet. Norge har som nasjon og internasjonal aktør med fokus på fredsmekling og internasjonalt samarbeid, vært uhyre selvbevisst og offensiv i å finne sin egen plass og sitt eget selvbilde. Men forholdet mellom kultur og internasjonal virksomhet har til nå vært lite utprøvd.


<< Tilbake / Back