Gardar Eide Einarssons installasjon "THIS IS IT" på taket av Kunsthøgskolen i Oslo. Foto: Kjetil Helland, KHIO


03.11.2014

REGJERINGSKUNST – Nyliberalismen og det nye kunstnersubjektet

Den tradisjonelle kunstneriske kritikken av kapitalismen er for lengst inkorporert i den samtidige kapitalismekulturen. Dagens nyliberalisme bejubler friheten og de verdiskapende forskjeller, og har gjort «kunstens etikk» til en «entreprisens etikk». Det skriver Kjetil Olaussen i denne artikkelen, som er en redigert versjon av hans innledning til panelsamtalen under lanseringen av Norsk Kunstårbok 2014, 14. oktober 2014.

Innledning

Tiden er inne for å kritisk diskutere forutsetningene for og konsekvensene av det vi skal kunne kalle «entreprenørialiseringen av vestlige arbeidsstyrker» – en prosess som ble startet av meget radikale markedstenkere og nyliberale politikere – Ronald Reagan og Margaret Thatcher i særdeleshet – på åttitallet, men som i dag støttes og forsterkes politisk, og ikke minst moralsk, av politikere på begge sider av den tradisjonelle politiske høyre venstreside-skalaen. Det som en gang var en kontroversiell og radikal politisk fornuft er nå blitt noe tilnærmet common sense. Oppslutningen om entreprenørialiseringen og dens tilknyttede verdier «innovasjon» og «kreativitet» er altså ikke nødvendigvis mindre blant SV-ere enn Høyre-folk. Men der høyresiden vektlegger økonomiske argumenter, spiller disse noe mer av en statistrolle på venstresiden, som via sin humanistiske idelogi og moralske sensibilitet vektlegger det som den syvende far i det samtidige selvrealiseringshuset, Abraham Maslow, for første gang i 1943 i sitt essay «A Theory of Human Motivation» kalte «selvaktualisering». Innovasjons- og kreativitetsverdiene har altså antatt den ekstraordinære kraften til en grunnleggende markedsorientert politisk-moralsk agenda.

Mot den rådende oppfatning
Jeg vil starte med å si følgende: Det samtidige øye konstruerer lett falske historiske kontinuiteter. Jeg kommer her eksplisitt til å bryte med og brekke opp det som for mange er et ukontroversielt perspektiv og argument, nemlig det at innovasjon og entreprenørskap er praksiser like gamle som menneskeheten selv. Å hevde noe slikt er ikke fullstendig galt, men det blir likevel veldig feil.

Fordi man da konstruerer en historisk fremskrittsfortelling der vår egen markedsorienterte samtid troner på toppen av et verdimessig hierarki – der historien liksom har en lykkelig slutt og en iboende mening. Som om vi tidligere var blinde, men nå kan se. Som om Sokrates var verdens første business-coach, spesialist i positiv psykologi og i utviklingen av selv-brandingstrategier for ambisiøse unge aristokratiske menn i Antikkens Hellas.

Sterke kritisk-historiske analyser utført i overensstemmelse med opprørsfilosofen Friedrich Nietzsches genealogiske metode, viser oss ikke at innovasjon er praksiser like gamle som menneskeheten. I stedet viser de at grekerne ikke hadde noe begrep om innovasjon, at middelalderens kristne kirkefedre forsto begrepet som ensbetydende med moralsk omveltning – og derfor som ondskap – og at det først er i moderne tid og med den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter – selve paven i samtidig innovasjonsforskning – at kreativitet og nyskaping – det han så vakkert kalte «kreativ destruksjon» – knyttes direkte til det å starte nye forretninger innenfor en kapitalistisk økonomisk orden. Entreprenørskapsbegrepet ble for øvrig første gang brukt i 1723 og entret den norske regjeringens vokabular rundt år 2000, via OECD og daværende næringsminister, Ansgar Gabrielsen (H). Før dette hadde Norge entreprenører i byggebransjen og gründere (de som starter nytt, men som ikke nødvendigvis er nyskapende på produkt- og/eller tjenestesiden), men næringspolitikken rettet seg først og fremst mot det de selv kalte små- og mellomstore bedrifter. Vi kan derfor si at innovasjon og entreprenørskap for alvor entret den norske politiske maktens blikk, vokabular og tanke i en periode rundt tusenårsskiftet.

Når begrepsparet «innovasjon» og «entreprenørskap» i dag har bidratt til utviklingen av nye utdanningsløp og omformingen av gamle, når vi har kommet dit at en egen innovasjonsmytologi (som sier at historiens utvikling er historien om innovasjonenes utvikling og at det er innovasjon som har «fått oss dit vi er i dag») har slått rot og når individer går rundt og problematiserer seg selv og sin egen adferd ut i fra en overbevisning om at alle bør bli mer entreprenørielle, ja da blir det viktig å vise frem og holde opp dette fenomenet som et uttrykk for en historisk diskontinuitet.

Innovasjons- og entreprenørskap er uttrykk for vår egen tids sterkeste politisk-moralske kraft: markedsliberalismen, eller, nyliberalismen. Og selv om den offisielle forklaringen av entreprenørialisering av befolkningen og av arbeidsstyrken sier at det er en absolutt nødvendig strategi (en risiko- og sikringsrespons utviklet i møtet med kunnskap om synkende oljereserver, aldrende befolkning, tiltagende internasjonal konkurranse osv.), så er faktum følgende: Formingen av entreprenørsubjekter er først og fremst en politisk import fra institusjoner for internasjonal økonomisk styring som OECD og EU, og den politiske makten som søker en reforming av det norske arbeidssubjektet er først og fremst ute etter å legitimere en politikk der samfunnet blir et redskap for markedet, og ikke omvendt.

Entreprenørsubjektet
Fra høsten 2011 til sensommeren 2012 gjennomførte jeg et etnografisk feltarbeid, altså en rekke undersøkelser i antropologisk ånd, i forbindelse med min doktorgradsavhandling om «entreprenørånden», eller det som man i mer filosofiske-akademiske vendinger ville kalle «entreprenørsubjektet». Jeg var dog ikke – som så mange andre av tidens gullgravere – først og fremst interessert i vilkår for vekst, profitt og suksess. I stedet er det et prosjekt som setter seg fore – negere denne politisk muliggjorte og frembragte kunnskapsproduksjonen, og å vise frem samtidens unge norske entreprenørsubjekter som skapninger formet av en distinkt form for politisk maktutøvelse. Jeg har søkt etter å analysere utøvelsen av en «nyliberal» styringskunst, som filosofen Michel Foucault kalte det under sine forelesninger på College de France rundt overgangen til åttitallet.

Min intensjon har altså ikke vært å sanke empiri til nok en selvhjelps-manual om det man kaller «det entreprenørielle mindset», selv om det kanskje blir en konsekvens av prosjektet likevel.

I løpet av min feltarbeidsperiode oppsøkte og møtte jeg et titalls relativt unge norske gründere eller entreprenører. Disse jobbet med mote, arkitektur, industridesign, musikk, kunst, tv, meningsproduksjon, reklame og uteliv, men også innenfor teknologiutvikling. La meg via en redegjørelse for hvordan nyliberalisme kan forstås som noe annet og langt mer enn et ideologisk fenomen – som en helt konkret praktisk- styringskunst og styringsteknologi å forsøke å tegne opp og pakke ut deler av det analytiske rammeverket jeg benytter meg av.

Nyliberal styringskunst
Så hva er nyliberalisme, rent bortsett fra en etter hvert nesten tom politisk blockbuster-kategori? Nyliberalisme forstås som en bestemt praktisk måte og teknikk å utøve makt og styring på i samtidige «vestlige» samfunn; som det nettopp Foucault og flere nå innflytelsesrike maktanalytikere etter ham har kalt for en governmentality – en kalkulert og kunnskapsbasert styringsmentalitet basert på markedets forrang. Som Foucault selv skrev: «Markedet må fortelle sannheten». Nyliberalismen (som finnes i mer eller mindre radikale empiriske former) er en kunst i reflektert maktutøvelse nettopp fordi den skiller seg fra simpel dominans – fra ignoranse og underkastelse. Nyliberalismen som styringsteknikk må forstås som en relasjon mellom den politiske makten og befolkningen. Denne forståelsen av makt skiller seg tydelig fra standard statsvitenskapelige analyser i deres statssentrerthet: Makt forstås ikke som noe som utøves i motsetning til folks subjektivitet, slik tradisjonell kritisk teori hevder, men som noe som utøves via og gjennom subjektivitet, våre psykologiske aspirasjoner for oss selv, våre lidenskaper og så videre. Slik blir den til en teknikk som evner å styre «indirekte» og «på avstand». Eller som representanter for den norske styringseliten sa da jeg intervjuet dem i deres departement våren 2012: «Vi skjønte at vi trengte flere av den typen folk»

Nyliberalismen er en styringskunst også fordi den er en styringsteknologi. Den bringer frem, oppbevarer, former og gir retning til menneskelige ressurser – energier og kapitaler – som allerede ligger der, immanent i befolkningen på territoriet som søkes styrt. Det burde egentlig ikke være spesielt kontroversielt å hevde dette, i næringslivet er det vanlig å forstå ledelse som «det å få til ting gjennom andre». Som innovasjons- og entreprenørskapsorientert politisk teknologi forsøker altså nyliberalismen indirekte å forme entreprenørsubjekter, eller entreprenørsjeler om du vil.

Jeg kommer til å tenke på en direktesendt partilederdebatt om økonomi på NRK1 ved sist stortingsvalg. Jarle Roheim Håkonsen stilte dette spørsmålet til Erna og Jens: Hva skal vi leve av i fremtiden? Solberg svarte som sedvanlig noe om kunnskap, næringsliv og bærekraft. For å være helt ærlig, så duret hun frem i klassisk borgerlig stil, jeg husker ikke helt hva hun sa. Men det spiller egentlig ingen rolle, siden det var Stoltenberg som trakk det lengste strået da han triumferende svarte: - Det er IKKE opp til oss politikere å bestemme, det skal tusenvis av gründere fortelle oss!!

Da Erna selv sto frem foran folket på tv noen uker etterpå, forsikret hun nasjonen om at gründerskap og entreprenørskap ville være viktige næringslivspolitiske prioriteringer, også for denne regjeringen.

Hva betyr dette? Jo, det betyr at gründere og entreprenører er tenkt å spille rollen som små, fleksible, opportunistiske og selvregulerende (autonome) menneskemaskiner, politisk produserte mikro-sensorer og økonomiske satellitter som øser muligheter og gjør noe med dem!», som det så fint heter i Regjeringens innovasjonsmelding fra 2008. Jeg vil hevde at det er genereringen av økonomisk kapital via et subjektivt begjær etter selvrealisering, anerkjennelse og suksess som driver dette «dispositivet». Dette er ikke konspirasjonsteori, men det er en analytikk som på innovativt vis analyserer relasjonen mellom politisk makt og subjektivitet, og som ser på makt som noe tenkt og produktivt, en positiv kraft i den forstand at den får ting til å skje. Makten erkjenner og utnytter menneskets evne til å tenke, føle, handle og opptre til sitt eget formål.

Dette er en styringskunst helt i tråd med det som Luc Boltanski og Eve Chiapello i sin bok Den nye kapitalismens ånd – i et pek til Max Webers klassiske essay om hvordan protestantiske entreprenører «skapte» den kapitalistiske økonomien og dens grunnleggende imperativ om uendelig akkumulasjon – har kalt neo-management, og som Jacob Lillemose i sin gode artikkel i Norsk kunstårbok 2014 også refererer til.

Den eneste måten styring (government) og ledelse (management) kan fungere slik «på avstand» er ved at de som skal styres internaliserer – gjør til sine egne – de rette disposisjoner for handling, tenking, føling, opptreden. Det er derfor noe robot-aktig over entreprenørsubjektet. Kanskje kan Daft Punk tjene som én innfallsvinkel til de franske post-strukturalistenes begrep om «menneskelige teknologier».

Less is more
Nyliberalismen vet at for å styre bedre, så må staten styre mindre. Staten, dette kalde monsteret, må skrus fra hverandre og settes sammen igjen på nytt. Og for å optimalisere økonomien vet den at den må styre gjennom autonome aktørers entreprenørskap. Den nyliberalt formede statsmakten har altså forstått at den selv – fra toppen av sine politiske kalkulasjonssentre – aldri kan ha informasjon nok til å vurdere og planlegge enhver mikro-event i et frimarkedssamfunn. Bare individuelle økonomiske aktører sitter på nok informasjon, og er fleksible nok til å handle relativt spontant på en kognitivt registrert mulighet for økonomisk gevinst, selvaktualisering og anerkjennelse; for suksess.

Gjennom det man kan kalle nyliberaliseringen av arbeidslivet har staten overført store deler av det som tidligere var dens ansvar og over på oss. Tanken er at man på denne måten oppnår en mer effektiv økonomisk styring enn gjennom underkastelse og direkte overvåking. Man styrer via folks subjektive aspirasjoner og gjennom deres egen overvåking av seg selv.

Et viktig aspekt ved denne indirekte styringskunsten, er at sikkerhets-kostnadene også overføres fra sentralt styringsnivå, og over på individet. Det betyr at individet må ta ansvar for å sikre seg selv – i hverdagslivet og i ekstraordinære prestasjonssituasjoner; i unntakstilstandene som dukker opp. Fleksibilitet blir her avgjørende for hvem som klarer seg og hvem som ikke klarer seg.

Det er her enterprisens etikk – den som sier: - vær subjektiv (deg sjøl), sett deg store hårete mål, vær konkurranseorientert, aksepter risiko i søken etter selvrealisering og suksess, vær konkurransedyktig, maksimer dine egne krefter (tid, kapital, energier), bygg nettverk, vær fleksibel, overskridende, utstrål suverenitet og overlegenhet, brenn broer når de den andre enden ikke lenger tilfører prosjektet ditt kraft, og så videre, kommer inn. Entreprenørene ligner slik sett mindre på det Nietzsche kalte «prestetypen» og mer på et klassisk krigersubjekt. Og her har vi også kilden til at mange retter moralsk kritikk mot entreprenørens væremåte, siden dennes prinsipp for selvkonstituering bryter fullstendig med det kristen-humanistiske ethos som oppfordrer en til å ofre seg for Den Svake Andre.

Entreprenører blir derfor av mange beskrevet som «psykopater» og «sosiopater». Av nødvendighet brytes det med Immanuel Kants kategoriske imperativ, det som sier at du aldri skal bruke andre som middel, at de er mål i seg selv.

Kunst og entreprenørskap
Noe av det mest interessante jeg observerte i løpet av mitt feltarbeid var hvordan entreprenørene hadde en tendens til å tenke på seg selv som kunstnere. Bildet av «det gale geniet» som lever i en skyggetilværelse «betwixt and between» samfunnet ble ofte brakt frem av intervjuobjektene, mens ADHD ble redefinert som noe positivt, som noe å utnytte kreativt i jakten på suksess.

Kunstner-entreprenøren – lidenskapelig, kreativ, litt gal – er også noe som den politiske makten er opptatt av. Da jeg deltok på åpningen av Gründernes Hus her i Oslo på sensommeren var daværende næringsminister Trond Giske veldig opptatt av å få frem at «dere gründere ligner mer på lidenskapelige kunstnerne enn på de som man kan finne nede på Oslo Børs». Og her rører vi ved noe som er veldig viktig, nemlig det at nyliberalismen og den samtidige kapitalismekulturen har klart å inkorporere den tradisjonelle artistiske kritikken av kapitalismen: som vi blant annet kjenner fra Pushwagners sent sekstitallsinspirerte kritikk av rutine, ensretting og av det Frankfurterskolens Herbert Marcuse kalte «det endimensjonelle mennesket». Fordi nyliberalismen og den samtidige kapitalismens subjekter forstås som skapninger med behov for å være særegne, idiosynkratiske, personlige og forskjellige, forsøkes denne kraften frigjort, samt å få folk til å selv gi retning til sine behov for å skape noe gjennom sine subjektive erfaringer og med sin egne (kulturelle) kapital.

Nyliberalismen bejubler forskjeller fordi forskjeller er verdiskapende. Men det paradoksale er at alle blir forskjellige på samme måte: alle blir entreprenører. Man har sine personlige prosjekter, men takten i tanken er den samme. Det psyko-geografiske terrenget som styrer refleksjonen tilhører det samme subjektiveringsregimet.

Samtidskunsten
KHiOs entreprenørskapskurs som ble igangsatt i fjor høst er nettopp et uttrykk for hvordan nyliberal styring på avstand fungerer: indirekte og via unge kunstneres aspirasjoner for seg selv. Det er etterspørsel etter praktisk-teknisk kunnskap som kan sette unge aspirerende kunstnersubjekter i stand til å styre seg selv som autonome og entreprenørialiserte subjekter. Og det er ikke noe rart i dette, for i møtet med det nye regimet og dets logikker blir kunnskap og teknikk kilder til autonomi og frihet – to begreper som tradisjonelt har stått sterkt i kunsten. Mange kunstnere arbeider med kunst fordi den kan gi en følelse av uavhengighet og frihet. Men innenfor dette nye regimet er altså ikke uavhengighet et problem, det motsatte er snarere tilfellet. Å si at friheten er illusorisk er heller ikke helt riktig, siden den selvstyrte og suksessrike er fri, men innenfor de rammene som markedet og den nyliberale staten tilbyr. Dog er det sikkert mange som kunne tenke seg – bruke mindre tid på administrasjon, å alltid være effektiv, tilgjengelig, imøtekommende, produktiv og motivert. Denne frihetslengselen, som godt kan vise seg i ønsket om å leve uten midler fra statens apparater, er ett av flere punkter der den tradisjonelle «kunstens etikk» på relativt uproblematisk vis kan oversettes til en «entrerprisens etikk».

Og her er vi inne på noe spesielt interessant med den norske samtidskunsten, synes jeg. Fordi den går liksom for å være så innmari makt-kritisk. Og kanskje er den det, men mye av den retter seg mot de synlige maktinstitusjonene – ikke mot det regimet som deres egen subjektivitet er et produkt av. Se på noen av de ledende samtidskunstnerne: de opptrer i maktkritiske positurer, hever seg over «ensrettingen», men tjener masse penger, har flotte designerhus i utlandet, portretteres i glamorøse magasiner spesielt innrettet mot bestemte forbrukersegmenter. Og som snakker om individuell frihet, om betydningen av å ta risiko og å rive ned og bryte opp «det bestående». Det er mitt inntrykk at mange av dagens mest suksessrike kunstnere ikke er styrt direkte, men indirekte – via enterprisens etikk og sine aspirasjoner for seg selv, sitt begjær etter selvaktualisering, salg og anerkjennelse. Jeg observerer utstrakt bruk av ironi og kynisme, men det er som Zizek sier et eller annet sted: - Man gjør det fortsatt! Altså underforstått: man følger og reproduserer de grunnleggende spillereglene.

At dette skjer uten motsetninger som oppstår i hver enkelt kunstner, tror jeg ikke. Men at de er frembragt av en overgangstid og nye normer i arbeidslivet, er det kanskje ikke alle som vet?

Konsekvenser for kunstneren?
Hva slags konsekvenser kan det så tenkes å få for kunstneren? Først og fremst betyr det jo at kravet til inntjening og salg øker, også som kilde til legitimering av eget kunstnerskap. Ansvaret for at dette skjer vil i større grad enn før plasseres hos den enkelte kunstner selv. «The world is yours», hvis du klarer det. Men hvis du ikke klarer det: «Ta selv ansvar for egen sikkerhet». Jeg tror vi vil få se en markedsorientert og individualiserende disiplinering av det tradisjonelle kunstnersubjektet, og jeg tror kunstverdenens vokabular vil åpnes mot det vokabularet som utgjør enterprisens etikk.

Jeg tror nye praktiske og tekniske ferdigheter vil bli etterspurt, og mange vil personlig ha sterke ønsker om dette, siden denne makten endrer «mulighetsrommet» som kunstnerne opererer innenfor.

Fordi entreprenørialiseringen nødvendigvis innebærer at vi etablerer nye relasjoner til oss selv, til andre og til verden («subjektivitet») vil kunstnernes erfaringer endres, kanskje vil mange utvikle strategier for å etablere seg i den medierte kjendisøkonomiens verden. Opplevelsene av å bli satt opp i mot andre individualistiske markeds-playere i rivaliseringssituasjoner vil intensiveres.

Jeg tror man vil se at en ny type ekspertise vil intervenere i feltet deres: en som er sterkt inspirert av prestasjonsorientert nordamerikansk management-psykologi. Selv om det nok blir i meste laget å forvente av Abo Rasul at han skal dra på helgeseminar i positiv psykologi, så vil flere garantert begynne å snakke om «flyt» og «komfort-sonen» i forsøk på å løse de hverdagslige problematikkene som oppstår i møtet med den nye kapitalismekulturens nettverksorienterte «connectionist logic». Kunstnere vil tenke og forstå seg selv på nye måter, slik at endring av praksis kan foregå i overensstemmelse med den «vedvarende læringens etikk», en annen side av idealet om den selvregulerende entreprenøren.

På grunn av individualiseringen vil nok flere oppleve en følelse av om ikke fysisk (entreprenørene jeg snakket med var opptatt av å ha mye sex («kroppen er en maskin»)), så i alle fall psyko-sosial isolasjon. Vi skal ikke glemme at Platon, da han reflekterte over misantropiens natur, pekte på individuell isolasjon som dens mulighetsbetingelse. Heller ikke at den franske sosiologen Pierre Bourdieu snakket om nyliberalismen som et systematisk forsøk på å oppløse alle kollektiver, og at fattigdom i dette nye systemet for sosio-økonomisk organisering av mennesker, ting og muligheter i økende grad vil være knyttet til, nettopp, isolasjon. At dette kan føre til patologiske former for individualisme, som narsissisme, er det mye forskning som peker på.

De nye erfaringer som entreprenørialiseringen vil gi kunstnerne vil produsere nye rom for refleksjon, og det er vel å forvente at dette på et eller annet vis vil gis estisk-symbolsk representasjon. Men jeg tror det er viktig å unngå to typer reduksjonisme i dette tilfellet: teknologisk reduksjonisme, samt den type kulturanalytisk reduksjonisme som Marx representerte med sin basis/overbygning-modell: at nye produksjonsformer med nødvendighet produserer bestemte nye kulturelle uttrykk. Likevel, kanskje er det slik at endrede historiske mulighetsbetingelser på et tidspunkt gjorde melankoli til misantropi.

Og kanskje skulle jeg kunne avslutte denne innledningen med en observasjon jeg gjorde i bokhylla til en bekjent, som hadde gått til innkjøp av Matias Faldbakkens presentasjonsbok Not Made Visible. I et innledningskapittel til denne nevnte forfatteren Schumpeters begrep om «kreativ destruksjon». Forfatteren stilte spørsmålet om ikke nettopp dette begrepet kunne tjene som innfallsvinkel til Faldbakkens kunst. På nettsiden Investipedia.com beskrives kreativ destruksjon på følgende måte:

– Et begrep konstruert av Joseph Schumpeter i hans arbeid kalt Kapitalisme, sosialisme og demokrati (1942) for å denotere en «prosess av industriell mutasjon som ustanselig revolusjonerer den økonomiske strukturen fra innsiden, som ustanselig ødelegger den gamle, som ustanselig skaper en ny».

Først tolket jeg dette som at det finnes et møtepunkt der den modernistiske avantgarden og entreprenørsubjektet uten motsetninger møtes: i en overskridelsens etikk. Men det bringer oss også til spørsmålet om hvorvidt det er mulig å benytte maktens teknologier og våpen mot maktregimet selv (inkludert de subjekter dette produserer), eller om man da bare reproduserer regimets former og grunnleggende strukturer. Denne diskusjonen lar jeg her ligge, men ett svar kan kanskje søkes i den krigerske kommentaren min venn ga da jeg refererte til nettopp sammenfallet i overskridelsens etikk:
«Tenkning utenfor boksen er for feiginger!»


Av Kjetil Olaussen

Kjetil Olaussen er utdannet ved London School of Economics and Political Science (LSE) og arbeider ved Markedshøyskolen og Universitetet i Oslo. Han var høsten 2012 gjesteforsker på Institutt for media og kommunikasjon ved Goldsmiths, University of London i forbindelse med arbeidet på sin doktorgradsavhandling om relasjonen mellom politisk makt og entreprenørskap.



<< Tilbake / Back