Fra Trollkrems performancearrangement i Grønland Basar som del av prosjektet Munchmuseet i bevegelse. Foto: Maria Pasenau / Munchmuseet


05.12.2018

MOTKULTUR OG MOTKULTUR FRU BLOM

Av Bjørn Hatterud

1960-tallets motkultur har satt dype spor, men hvem bærer arven til denne i dag? Er det ytre høyre eller samtidskunsten som målbærer nåtidens motkultur? Det spør Bjørn Hatterud i denne artikkelen fra Norsk kunstårbok 2018.

Årstallet 1968 gir mange assosiasjoner: Praha-våren, opptøyer i Frankrike, hippier, raseopptøyer i USA, dopbruk, rockemusikk og anarkistisk radikalisme. Dette legendariske året var knutepunktet i en periode på rundt femten år fra slutten av femtiåra til starten av syttitallet. Den ga så kraftige kulturelle anslag at etterklangen fremdeles gir resonans i oss. Grunnlaget ble lagt for voldsomme endringer i kjønnsrollemønstre, familiestrukturer, livssyn og religiøse oppfatninger. Etablerte oppfatninger om framskritt og tid, klesmote, kunst og konformitet, kroppsbilde og sosial omgang ble utfordret. Denne samlede kulturelle radikaliteten blir gjerne omfattet av begrepet «motkultur».

Det er altså ikke det norske begrepet motkultur, i betydningen nynorsk- og avholdsbevegelser, det frie skyttervesen og folkemusikk det skal handle om her, men om den amerikansk definerte counterculture – introdusert som begrep av sosiologen John Milton Yinger i 1960 og videre definert av historiker Theodore Roszak i 1969. Vi snakker om bevegelsen som veltet etterkrigskulturen og skapte den kulturen vi lever i nå. Men, som det ligger i navnet, motkulturen er langt på vei definert av det den er mot og er derfor vanskelig å avgrense.

De siste par årene har det fra ytterste, amerikanske høyre kommet en ny generasjon «motkultur» – det såkalte alt-right (alternativhøyre). I likhet med den opprinnelige motkulturen kjemper alt-right mot det de hevder er den rådende kulturen, men for alt-right er motstanderen det de beskriver som en sammenhengende politisk korrekthetskultur. Alt-right opererer med retorikk og kulturelle uttrykk hentet rett fra den opprinnelige motkulturen. De har egne rockefestivaler, polemiske pamfletter, essayistiske eller aktivistiske filmer, egne sosiale medieplattformer og moter.

I samtidskunsten finner man parallelt en helt annen bruk av estetikk, teorier og teknikker hentet fra 1960-åras motkultur. Praksiser som sosiale og relasjonelle prosjekter, kunstnere som søker bort fra det urbane eller som på andre måter utfordrer det etablerte kunstrommet, bygger alle på motkulturelle forbilder. Når motkulturens uttrykk og mytologi kan brukes i så ulike sammenhenger og med så ulike intensjoner, viser dette hvor sammensatt og lite entydig 1960-åras motkultur var. Samtidig er det også på sin plass å diskutere om de som i dag hevder at de representerer en mot- kultur, faktisk gjør det, eller om de bare framkaller et bilde av den.

Et sammensatt opprør

Den rådende kulturen i 1960-årene var overraskende lik i østblokken som i vest: Klare kjønnsroller, stabile familiestrukturer, nasjonal stolthet – det var et liv under den kalde krigens to harde fronter med ensidige medie- bilder, utbredt institusjonstro, faste hierarkier og en forestilling om jevn, stabil framgang – der hindre for framskritt ble feiet av veien med makt. Kulturen var konform, kald og nådeløs mot de fleste avvik. Motkulturen kom som en motstand mot denne kulturen og ble båret fram av de store barnekullene født rett etter krigen – de såkalte 68-erne. Historiker Tor Egil Førland definerer i boka 1968 det som i Norge kalles sekstiåtterkultur som et «opprør mot det etablerte samfunnets norm- og autoritetsstruktur».

Det er en vanlig misforståelse i dag at 1960-åras motkulturelle framvekst først og fremst var et opprør mot storkapitalen og for innføring av statssosialisme. Riktignok var det USAs krigføring i Vietnam som samlet motkulturens folk ut i gatene, men selv om kampen mot Vietnamkrigen ble en samlende kraft, dreide det seg om en svært sammensatt bevegelse. Fanzinen Kimen, forløperen til Gateavisa, hadde i nummer 5 i 1970 et cover med bilder av et brokete utvalg motkulturelle idoler, som Formann Mao, Andy Warhol, Frank Zappa og en kvinnelig toppløsmodell. Felles for dem alle var at de representerte forskjellige former for opprør. I samtidas lys, før historiebøkene viste verden hvordan den kinesiske kulturrevolusjonen de facto var hjernevask, nasjonalistisk sekterisme og dødsleirer, var Mao et forbilde for mange. Han hadde startet et opprør mot det organiserte, frosne, toppstyrte sosialistiske diktaturet i Kina. Som Mao var Warhol en opprører mot en toppstyrt elite – de som skilte mellom god og dårlig smak i visuell kultur. Zappa var en tilsvarende opprører mot det elitære skillet mellom lavkulturell rock og høyverdig musikk. Og toppløsmodellen? Porno var et opprør mot en borgerlig seksualmoral som tillot det meste av umoral så fremt det ble gjort privat, og det offentlige rom ble holdt rent. Voldtekt mot hustruen var fremdeles lovlig i Norge i 1968. Ren vold mot barn eller partner ble avfeid som husbråk. Til og med homoseksualitet var greit så lenge det var i skjul i private Høyre-hjem.

Motkulturenes opprør gikk mot normene som regulerte maktforhold i private og offentlige rom. Man kjempet mot ideen om den private hjemmesfæren og det statsregulerte offentlige rommet. Man kjempet mot statens voldsmakt – betalt av private eierskapskapitalister. Man kjempet mot statlig eierskap og mot all sentraliserende eller hierarkisk makt.

Politikken som motkulturen kjempet for, var lite konsistent. Fra bokhylla plukker jeg ut Manifesto fra 1970 redigert av Alan Rinzler, en samling av 29 brev fra amerikansk ungdom til presidenten om hva som er feil i samfunnet og hvordan det burde fikses. Her er Sovjet-vennlige statssosialister, anarkister, urbefolkningsaktivister, svarte frigjøringsbevegelser, seksuelle libertinere og kapitalismevennlige libertarianiere om hverandre. I motkulturens mold vokste det fram et vidt spekter av sosiale og kulturelle bevegelser fra den massedrapshyllende ml-bevegelsen til nyfeminisme og homofil frigjøring, nyreligiøsitet og alternativbevegelse, postmodernisme, nyliberalisme og vår tids digitale kultur.

Mot!

Kjennetegnet i motkulturens mest intense og samlede periode var forstavelsen mot. Man kjempet mot det som eksisterte, med aksjoner. Og aksjonismen, gjerne inspirert av franske situasjonister, brøt ofte med det aksepterte blant politisk korrekte.

Situasjonistene, ledet av filosofen og filmskaperen Guy Debord, var en løst organisert gruppe som fremdeles er en viktig inspirasjon for mange unge kunstnere. Situasjonistene var ikke kunstnere i tradisjonell forstand, de nøyde seg ikke med bare å gjengi bilder av politiske handlinger. Målet var å oppløse grensene for kunsten, arbeidet og fritiden. Våpenet de brukte, var å fordreie virkeligheten som staten og kapitalen, skoler og medier serverte folk på daglig basis. Inspirert av dette ble det motkulturelle angrepet på kulturen ikke å velge en side i en pågående konflikt. Man gikk heller løs på forestillingene om konflikten. Motkulturen sprengte forståelsesrammene og reglene. Dette førte til at organiserte venstreradikale generelt så på motkulturelle aksjoner som noe kunstnerisk tøv.

Da den amerikanske anarkisten og motkulturideologen Abbie Hoffman iverksatte en legendarisk aksjon i oktober 1967 for å få Pentagon til å løfte seg fra bakken, var dette med musikk av psykedeliabandet The Fugs, masse dop og folk i heksekostymer som sang rituelle sanger. Slike aksjoner gjorde at Hoffman falt utenom det politisk venstreradikales krav til politiske aksjoner. Kritikken fra venstre sa at motkulturelle ville få mer politisk makt dersom de omfavnet mer etablerte politiske arbeidsformer. Hoffmans respons var at det nettopp var makt og etablerte politiske arbeidsformer de kjempet mot.

Motkulturen var altså ikke politikk, men den var heller ikke kunst. Målet var ikke å endre eller etablere seg i en kunstdiskurs eller i kunstrommet, men å endre samfunnet gjennom direkte sosiale handlinger. Motkulturens ønske om å fjerne skillene mellom kunst og ikke-kunst sammenfalt delvis med avantgardens mål om at skillet mellom kunst og levd liv på sikt skulle opphøre. Den primære forskjellen var at motkulturen nektet å ta omveien om kunstrommet.

Kunstrommet er et lite effektivt sted å utøve direkte sosiale handlinger – av flere årsaker. Når vi går inn i kunstrommet, så peker vi, for å bruke kunstsosiologen Dag Solhjells bilde, på kunsten og sier «dette er kunst».A Kunstens rammeverk sikrer kunsten et frirom å operere innenfor. Men det gir samtidig kunsten et avgrenset spillerom og liten makt utenfor kunstverdenen. Hvis en kunstner gjør noe utenfor kunstdiskursen, så framstår handlingen, sett fra kunstståsted, som meningsløs. Da den radikale teatergruppen The Diggers i 1966 gikk fra gateteater med kultur- og kapitalismekritikk til faktisk å dele ut gratis mat og gjøre politiske aksjoner, så falt de umiddelbart utenom interessefeltet til den samtidige avantgarden.

Like lite som motkulturen ønsket å tilpasse seg politikkens regler, ønsket den å tilpasse seg kunstinstitusjonens krav om autonom kunst, den kjempet mot rammene til kunsten så vel som politikken. Og som motkultur var den aller mest opptatt av å være mot den rådende kulturen.

Mot-motkultur

I dag er motkulturen som en pool av ideer, estetikk, verdier og metoder som kan brukes til hva nesten som helst. Dette kan et blikk langt til høyre politisk bekrefte. Den nye selverklærte motkulturen fra det såkalte alt- right (det alternative høyre) har lånt tungt fra 1960-åras motkulturer, og den rommer en rekke offentlige stemmer som kombinerer skepsis mot globalisering og mistro mot islam med en vanskelig spagat av kristne familieverdier og økonomisk liberalisme. Det er ikke snakk om en konsistent eller konsekvent ideologi, her er homohatere og den homofile (men islamkritiske, transekskluderende antifeministen) Milo Yiannopoulos plassert under samme parasoll. Et minste felles multiplum har vært motstand mot de de kaller «politisk korrekthet» og et forsvar for det de kaller «vestlige verdier». Særlig den mye omtalte YouTube-stjernen Paul Joseph Watson har vært ivrig til å brande den nye konservatismen som en motkultur. Han hevder at liberale og andre på venstresiden har et kulturelt hegemoni i den vestlige verden, basert på kulturelt forfall og fordommer: et hegemoni som holdes oppe gjennom løgner, konspirasjoner og korrupsjon, som utbytter arbeidere og skaper kriminalitet. Alt-right-bevegelsen kjemper mot globalisering, liberal mediemakt og statsstyrt utvisking av vestlige verdier som kjønnsdikotomier og kristenhumanisme.

Alt-rights problem er at motkulturen har lykkes over all forventning i de landene der den var sentral. Verden er blitt mer sammensatt og fargerik og mye mer fredelig og mye friere enn for femti år siden. I velfungerende stater får minoriteter støtte og beskyttelse, mens kunstnere får frihet. Ett av mange resultat av motkulturen er at det finnes et utall måter å være kunstner på i dag. Gamle, fastlåste institusjoner av alle slag har utviklet seg i retning mangfold, demokrati og transparens. Statens rolle er de fleste vestlige land gått fra å kontrollere moral og bøtelegge avvik til å legge til rette for trygghet og personlig frihet. Samfunnene i velfungerende stater, der motkulturen sto sterkt, er blitt mer liberale.

Alt-right er en mot-motkultur, som ønsker å bekjemper alt dette. Deres mål er å kjøre klokka i revers, bla kalenderbladene sakte bakover og jobbe seg inn igjen i et toppstyrt, hierarkisk samfunn der mann er mann, kvinne er kvinne, hvite har makta og muslimene holder seg i ett eller annet utland. Og der kunsten trygt holder seg innenfor et museum eller galleri.

Kunst og motkultur

Heller ikke innenfor kunsten er det noen automatisk sammenheng mellom å representere motkulturelle metoder, medieringer, meninger eller mytologier – og faktisk utøve motkultur. Når samtidige kunstnere lar seg inspirere av tidligere tiders motkulturer, er ikke dette nødvendigvis utøvelse av motkultur. La oss gå raskt gjennom noen samtidige, norske kunstprosjekter som tydelig har dratt veksel på motkultur.

Først ut er Geir Tore Holm, som bor og arbeider på gården Ringstad i Skiptvet i Østfold. Holm er utdannet billedkunstner og anleggsgartner og er opptatt av samspillet mellom mennesker og miljø, landbruk og liv. I 1993 startet han Galleri med balkong sammen med sin partner Søssa Jørgensen. De brukte sitt eget hjem som visningsrom for kunst. Fra 2003 av har han og Jørgensen arbeidet med Sørfinnset skole/ the nord land i Gildeskål i Nordland. Prosjektet dreier seg om naturbruk, økologi, kunnskapsutveksling og byggevirksomhet.

Som en slags lettversjon av Holms arbeid finner vi Marianne Zamecznik og Anders Smebyes YTRE – et rehabiliteringssenter med fokus på kunstnerens helse i Rendalen i Hedmark. Derfra jobber de med kunst, og på Instagram kan jeg se en rekke bilder av tømmerhogst, matlaging og lange turer i naturen.

Å lage mat sammen, å spise sammen – det sosiale prosjektet i å møtes over mat, og kritisk vurdere matens opphav, har gått som en farsott i de yngre kunstmiljøene de siste årene. En kunstnerduo som faktisk har tatt navnet sitt fra en matrett, er Trollkrem. Deres prosjekt har til stor del gått ut på å la kunstnere møtes i midlertidige sammenstillinger, en praksis som mer enn noe annet har formidlet queerkultur og som flittig har krysset etablerte grenser mellom billedkunst og folkelig lavkultur. «Munchmuseet i bevegelse» har invitert nettopp Trollkrem til å gjøre en serie prosjekter som del av konseptet der ruta mellom museets gamle beliggenhet på Tøyen og det nye høyhuset i Bjørvika blir utforsket. Våren 2018 bød Trollkrem blant annet på drag og homopunk på den gamle danseband- og karaokeplassen Ivars Kro og deltakelse i Prideparaden gjennom Grønland. Det første arrangementet var en kveld med performancekunst i kjøpesenteret Grønland Basar etter stengetid – en kveld som utmerket seg med et publikum bestående av motefolk, skuespillere fra Skam, influensere og Instagram-dronninger av alle kjønn. Bruken av byrommet i dette prosjektet er inspirert av kunstprosjeket PiG (Prosjekt i Gamlebyen) som fant sted i det samme byrommet våren 1994. Her kom kunsten som pamfletter levert i postkassa, innstikk i aviser, en lydinstallasjon med fuglekvitter som ble spilt for ventende bilister i et veikryss, videoverk ble vist i en pizzarestaurant, og en høyttaler på Grønlands Torg spilte av danske vitser på tyrkisk osv.

Hvorfor nøye seg med å bruke et byrom? Kunstneriske forstyrrelser som brukte hele Nordland fylke som base fra 2002 av, bød på raveparties på rasteplasser, barneteater i lokalsamfunn og parkbenker som satte i gang sjøsprøyt. Fjorårets Coast Contemporary, der en mengde kunstfolk var samlet på Hurtigruten, ga oss et bilde på hva som skjer hvis du plasserer denne typen aktiviteter inn i et rom for kultur og kommersialisme. Målet var «å gi kunstfeltets representanter nok tid og rom på et isolert sted til å etablere skikkelig kontakt og å by på et tungt kunstfaglig program». Det britiske kunsttidsskriftet Frieze’ deltaker på båtturen omtaler arrangementet i spydige termer: «Regardless of aesthetics, this voyage is a networking exercise advanced by the sundeck, bar and Jacuzzi as much as any artistic project. (...) I have to wonder: are public-private partnerships the best shield to promote associations, or do their inherent entrepreneurialism and market logics camouflage a corporate coup in the waiting?» Det sistnevnte er interessant, særlig om man tar i betraktning det faktum at Hurtigrutens aksjeverdi er blitt tredoblet de siste tre årene etter at over 80 prosent av selskapet ble kjøpt opp av et britisk omstruktureringsfond. Båtene er, bokstavelig talt, flaggskipene til internasjonal storkapital der britiske eiere suger ut et økonomisk overskudd skapt av et norsk regelverk for å subsidiere norsk skipsfart under dekke av å opprettholde kystbosettingen.

I mars i år inviterte Bergen Kunsthall til et seminar om postkapitalistiske verdier. Seminaret endte i en auksjon der publikum bød på kunst, ikke med penger, men gjennom å bytte inn andre goder. Seminarets invitasjon lød som følger: «Several theorists claim that the end of capitalism has begun. (...) Can art be a societal instigator, and make way for alternative experiences and values?» Og med det er vi tilbake til hovedspørsmålet – hvor godt funker kunst som motkultur?

Opprør, eller representasjon av opprør

For, hva er de motkulturelle verdiene av prosjekter som de som er nevnt over? For å avgjøre om noe er motkultur kan vi gå til kjernen. For igjen å sitere Tor Erik Førland er motkultur et «opprør mot det etablerte samfunnets norm- og autoritetsstruktur».

Spørsmålet er dermed om disse kunstneriske og kuratoriske prosjektene har som mål å gjøre opprør mot norm- og autoritetsstrukturer, og i så fall hvilke. Man kan også spørre seg om hvem som faktisk tjener på opprøret. I hvilken grad berører de ulike prosjektene folk utenfor kunstrommet, hvor er bruddlinjene til den institusjonelle autonomien, hva er det prosjektene faktisk endrer – utenfor kunstdiskursen?

Enda mer komplisert blir det om man undersøker hvem som har makta over det aktuelle kunstrommet man utøver opprøret i. Hvem finansierer opprøret, hvem får mer makt av at prosjektene blir utført, og hvor er det maktkampen står? Avantgardens historie er fortellingen om stadige opprør som virkemiddel for å gripe makt innad i kunstrommet. Videre er spørsmålet hva man gjør med dokumentasjonen av prosjektene og om de involverte ville ha gjennomført handlingene og prosjektene dersom de ikke ble utført innenfor kunstrommet eller kunstdiskursen. På denne måten kan man se etter tegn på om handlingene er direkte motkulturelle handlinger eller om de er representasjoner av opprør.

De ulike prosjektene nevnt over vil kunne gi ulike svar på disse spørsmålene. Prosjektene byr på til dels fremragende, nyskapende kunst. Men om de funker som motkultur, det er noe helt annet.



<< Tilbake / Back