Sørensen/Stenberg, Kaurene, 2014. Fra «Gjennom naturen», Stenersenmuseet, 2014. Foto: Werner Zellien


02.05.2018

Kunstnersamtale, plast og kunst: Elin Sørensen

EN HALE AV PLAST, ETTER OSS,
RUNDT OSS, FORAN OSS

Elin T. Sørensen arbeider i krysningen mellom billedkunst, landskapsarkitektur og urban økologi. Som del av den nå nedlagte kunstnergruppen Stenberg/Sørensen og sammen med forfatteren Stein Sørensen gjennomførte hun i 2014 det dokumentariske og prosessorienterte prosjektet Kaurene. Prosjektet besto av flere deler: plastinnsamlingsaksjoner i Oslofjorden, en installasjon på Stenersenmuseet og en debatt arrangert under Forskningsdagene 2014.

Fra Norsk kunstårbok 2017



Kan du beskrive Kaurene?
– Vi ønsket å belyse ulike perspektiver rundt marin forsøpling, som i 2013–2014 var et forholdsvis lite omtalt, men globalt miljøproblem. Kaurene oppsto etter invitasjon til utstillingen «Gjennom naturen» på Stenersenmuseet. Som en intuitiv start ønsket vi å gå inn på havet, og i researchfasen dukket problemstillingen med havstrømhvirvler (gyres) og mikroplast opp. Innen oseanografi betegner «gyres» større systemer av sirkulerende havstrømmer, hvor nå vrakgods og havavfall seiler rundt og rundt, på eller like under vannoverflaten – inntil det på et tidspunkt driver i land eller synker til bunns. Den mest kjente er Great Pacific Garbage Patch i Stillehavet, en plastsuppeøy under havoverflaten – nærmere 300 meter dyp og to ganger Texas i størrelse. For meg åpnet dette opp for helt nye perspektiver. Fra å se havet som en overflate eller linje på kartet, ble jeg introdusert til havets tredimensjonale sfære, rikdom og ikke minst havet som en allmenningens tragedie.

– Ideen om å bruke plastavfall fra havbunnen ble forløsende forarbeidet. Vi måtte få avfallet opp, og kom i kontakt med dykkermiljøet. Arbeidet utviklet seg til et sosialt nettverksbyggende prosjekt med bidrag fra miljøaktivister, marinbiologer og en ingeniør/oppfinner. Et virvelområde kan ses som en baklengs tidsmaskin: Et arkiv for menneskehetens plastforbruk, fra 1900-tallets bakelittprodukter til dagens forbruksvarer. Vi var opptatt av kretsløp og hvordan plasten som nedbrutte biter og kjemikalier til slutt ender opp i marine organismers fordøyelsessystem – fra plankton og til slutt i oss. Med Kaurene ønsket vi å meditere over denne problemstillingen og i tillegg vise mulige løsninger – såkalte biotopfremmende tiltak. På grunn av menneskelig påvirkning, spesielt urbanisering, beskriver mange marinbiologer undervannslandskapet som en havbunnsørken. Biotopfremmende tiltak går ut på å tilbakeføre biodiversitet her. Blant annet er den norske hummerstammen sårbar, og i installasjonen var det løsningsorienterte representert ved hummerhus i betong – arrangert som et kunstig rev. Vi brukte vår kunstkompetanse til å formidle tematikken via direkte og sanselige uttrykk som et tilskudd til den vitenskapelige formen dette temaet gjerne har. I et kunstbetraktningsperspektiv kan man si at plastavfall fra havets bunn har malerisk og skulpturell stofflighet og karakter – materialkvaliteter som står i kontrast til miljøkonsekvensene.

– Hvordan begynte du å interessere deg for materialet?
– Plast har opphav i urtidsvegetasjon sammenpresset på havbunn og omdannet til olje som senere revolusjonerte samfunnet. Vi er tilsynelatende avhengig av plasten i alle sine former. Tannlegen putter plast i tennene våre. Det er nanoplast i leppepomade og tannkrem. Plast er et fasinerende og skremmende produkt, som historisk har beveget seg fra utopi til trussel.

– Har du arbeidet med plast i andre sammenhenger?
– Plast var tema og materiale i verket Inntilliggende strukturer på Kunstbanken Hedmark i 2004, da i samarbeid med Folldal Gjenvinning (plastgjenvinningsindustri) med gjenbruk av digre plasttau designet som midlertidige møbler i installasjonen. I etterkant av Kaurene har jeg gjenbrukt utstillingsmaterialet i flere sammenhenger, blant annet til Passion for Ocean-festivalen i 2016 og i The Ghost Net Collection med Siri Austeen og Elisabeth Medbøe til Sørlandsutstillingen 2015. Her ble marint avfall arrangert i en antydende motekolleksjon i installasjonsform. Oppmerksomheten var rundt klesplagg og forbruksvarers innhold av plastbaserte stoffer og mikroplast. Tittelen «Ghost nets» viser til fiskegarn på avveie i havet, som kveler marine pattedyr eller går i oppløsning, brytes ned og går inn i næringskjeden. Det er bevist at kjemiske stoffer i plast er kreftfremkallende og påvirker pattedyrs reproduksjonsevne. Derimot er skadelig opphopning i oss mennesker, så vidt jeg vet, ikke endelig påvist.

– Relaterer du deg til andre kunstnere som jobber med plasten som problem?
Økokunst har tendens til å bli illustrativ, belærende og/eller krisemaksimerende – noe som også gjelder kunst som problematiserer plast. Mitt kunstnerskap påvirkes av at jeg også er landskapsarkitekt, for oss er funksjon og det brukersentrerte gjerne drivende faktorer, og jeg orienterer meg gjerne mot forskning innen urban økologi, biologi og «plastisfæren». Kunnskap om havet som økosystem og for eksempel mikroplastens reise og biogeokjemiske skjebne i havmiljøet er utvidende for min egen kompetanse og forståelseshorisont. Nå skjer det også mye innenfor materialteknologi for blant annet å finne erstatninger for plast, for eksempel alger/ tang og nanocellulose – som igjen kan inspirere til ny kunst. Min intensjon er å formidle emner som opptar meg via visuelle og poetiske virkemidler med en åpen tilnærming der publikum selv tolker og lever seg inn i materialer, stemning og tema. I mine øyne står og faller denne sjangeren av kunstuttrykk på at kunstnerne evner å bearbeide og oversette tematikken på kunstens premisser.


<< Tilbake / Back