From Ståle Stenslie, «Click. Print. Shoot», TM51 Gallery, Oslo, 2012. Photo courtesy of the artist


02.05.2018

Kunstnersamtale, plast og kunst: Ståle Stenslie

SPISELIGE VÅPEN

I løpet av de siste årene har en ny generasjon billige 3D-printere nådd forbrukermarkedet. Teknologien som tidligere ble brukt av designere og produktutviklere til å lage prototyper med, brukes i dag til å lage ferdige plastobjekter i de tusen hjem. 3D-printere som gjør det mulig å skrive ut funksjonelle produkter på kjøkkenbenken, er i ferd med å endre vårt forhold til tingenes verden på grunnleggende vis. I utstillingen «Click. Print. Shoot» i Galleri TM51 i Oslo utforsket Ståle Stenslie i 2012 en av de mer ekstreme mulighetene ved denne teknologien. Den mye medieomtalte utstillingen var satt opp som en workshop som produserte funksjonelle skytevåpen ved hjelp av en 3D-printer.



Fra Norsk kunstårbok 2017



– Kan du fortelle litt om bakgrunnen for dette prosjektet, og hva du ville med det?
– «Click. Print. Shoot» var en undersøkelse av teknologiens så vel som kunstens dystopiske muligheter. Teknologisk undersøkte prosjektet hvor langt vi nå kan ta 3D-printere gjennom å produsere funksjonelle pistoler – for øvrig inspirert av diskusjonen rundt den amerikanske aktivisten og anarkisten Cody Wilsons Liberator-prosjekt. På en annen side undersøker prosjektet den dypereliggende og historiske sammenhengen mellom kunst, død og vold. Hvor vakkert kan man lage et dødens verktøy? Hva gjør det estetisk Skjønne med vår lyst til å bokstavelig talt gripe til pistolen? Memento Mori (husk døden) sto skrevet med store bokstaver over hele galleriveggen, både for å minne om den kultur- og kunsthistoriske sammenheng så vel som det kitschige.
– «Click. Print. Shoot» var også et somaestetisk og kroppslig prosjekt. Publikum fikk anledning til selv å holde pistolene, noe som umiddelbart ga en ubehagelig følelse av skyld blandet med makt. Den fysiske erfaringen gjør pistolene til mer enn teoretiske objekter. Det at utstillingen kontinuerlig produserte nye pistoler gjorde dette nærværet enda mer intenst. Det demonstrer på et håndgripelig vis hva vi nå kan, men ikke vil: produksjon av funksjonelle våpen med billig desktopteknologi.

– «Click. Print. Shoot» ble av mange oppfattet som et svært provoserende og muligens også ulovlig prosjekt. Hvordan ser du på din rolle som kunstner? Og hvordan ser du generelt på kunstens rolle i forhold til teknologi?
– Vår verden er bygget av og opp rundt ulike teknologier. Teknologi farger hvordan vi forstår verden – og deretter handler. Som forsker og pedagog i det digitale feltet er det mitt ansvar å undersøke hverdagsteknologiens muligheter. Om ikke for å produsere pistoler, så heller for å unngå det. Bak «Click. Print. Shoot» lå det nettopp en etisk motivasjon og et opprop til produksjon av immaterielle kunstneriske våpen. Når de som vil utøve vold, kan printe pistoler like lett som det er å lage seg en cappuccino, kan vi ikke lenger fysisk forsvare oss mot for eksempel væpnet terrorisme. Teknologiske kunstprosjekt som dette (og senere ArtGun) er derfor først og fremst samfunnsnyttige provokasjoner for å fremme diskusjon og nye tenkemåter om det samfunnet vi bygger. Det fundamentale grunnlag for min selvforståelse som kunstner er da også humanisme og vårt fellesskapsprosjekt om å skape et bedre samfunn.
– Pistolene ble printet i PLA-plast laget av maisstivelse. Dermed ble pistolene både komposterbare og spiselige. Det speiler det sentrale formålet i prosjektet med å bokstavelig talt innforlive kunsten i hverdagen.

– I tillegg til å peke på et helt spesifikt og viktig aspekt ved 3D-printteknologien, berører prosjektet også en endring i hvordan man tenker om og forholder seg til fysiske objekter. Med den nye teknologien er det tilgangen til den digitale modellen som er avgjørende, mens selve produksjonen vil være den samme enten du vil lage en tekopp eller en pistol. Dette forholdet mellom det virtuelle og det reelle har også vært en rød tråd gjennom hele karrieren din?
– Sett fra et fenomenologisk perspektiv så står vi alltid kroppslig midt i livet og livets hendelser. Den virtuelle dimensjon er langt fra immateriell og må sees som en av mange teknologiske utvidelser av vår fysiske erfaringsverden. Derfor har det alltid være sentralt for meg å bygge bro mellom kropp, sansning og den såkalte virtuelle dimensjon. «Click. Print. Shoot»s 3D-print basert på datamodeller viser denne sammenhengen på et ubehagelig vis. Den senere SCUMgun-versjonen ble laget som et monument til Valerie Solanas (som skjøt Andy Warhol) og peker tydelig mot kunstens grenseløse og transgressive potensial – som ikke nødvendigvis får en «happy ending».



<< Tilbake / Back