Liam Gillick, Reflected Screen, 2014, Powder coated aluminium, Plexiglas. Photo: Dawn Blackman, Courtesy the artist and Casey Kaplan, New York


03.05.2018

PLEKSIGLASS SOM LOKKEMAT OG MULIGHET

Av Liam Gillick

Den britiske kunstneren Liam Gillick har gjerne blitt forbundet med den relasjonelle estetikken, som la vekt på betrakteren som medskaper av verket, og som ofte handlet om å tilrettelegge steder og situasjoner for sosial interaksjon. Men i motsetning til kunstnere som Rirkrit Tiravanija, som inviterte publikum til å samtale over et måltid, gir ikke Gillicks scenarier inntrykk av å våre laget for menneskelig aktivitet. Installasjonene hans i pleksiglass og aluminium handlere snarere om å analysere sosiale strukturer og organisasjonsmåter, og undersøke de romlige forutsetningene for menneskelig interaksjon. Inspirert av hans reflekterte forhold til materialene han jobber med, ba vi ham skrive om sin interesse for pleksiglass, et materiale han har arbeidet med i over 30 år.

Fra Norsk kunstårbok 2017



Aluminium og pleksiglass dukket opp på 1900-tallet sammen med ny fremtidsrettet arkitektur og design. Disse materialene fra vår nære fortid, opprinnelig utviklet for det militære, brukes i alt fra opprørspolitiets skjold til McDonalds reklameskilt – og er meningsladede og belastede materialer, slik jeg ser det. Det er derfor jeg bruker dem.

På midten av 1990-tallet begynte jeg å anvende disse materialene som forbindes med oppussing, byfornyelse og kompromissløsninger i arbeider hvor jeg ønsket å skape rom for forhandling og diskusjon. Jeg har en sterk interesse for de sonene i samtidsarkitekturen hvor maktforholdene er uavklarte – atriet og foajeen som rom for intensjon og ideologi. Derfor er jeg opptatt av sekundærarkitektur – skjermer, veggpaneler, himlinger og så videre, og det er dette formale språket jeg setter i spill. Til grunn for denne interessen ligger en fascinasjon for den bygde verdens gråsoner – rom for renovasjon og manipulasjon, men også kompromiss og potensial. Jeg er opptatt av å finne mulighetsrom, men samtidig også av å dekonstruere den nyliberale utviklingens redskaper.

Verkene fungerer som lokkemat. Aluminium og pleksiglass har noen spesifikke historiske og visuelle kunstneriske referanser, og publikum venter kanskje noe umiddelbart gjenkjennelig, men selv om formene utvilsomt lar seg identifisere – som en slags plattformer og skjermbrett eller skillevegger, henviser ikke arbeidene til noen vektig materiell betydning. De gir snarere inntrykk av noe provisorisk. Samtidig har de en klar og tydelig konstruksjon og er strukturelt robuste. De fungerer som et slags bilde eller emosjon, noe å snu ryggen til. Jeg jobber parallelt med en serie fremtidsscenarier, og er interessert i bebyggelsens semiotikk.

Jeg er mer opptatt av produksjon enn konsumpsjon selv om de to opplagt ikke kan holdes atskilt. De siste tretti årene har mye kunst vært ren forbrukskritikk, uten forståelse for selve produksjonen eller hvordan den har endret seg. Ideen om industriproduksjon innebærer en helt ny måte å organisere form og forflytning på. Kunstens ironiske kommentarer om varesamfunnet bunner for det meste i en klisjépreget oppfatning som er uten relevans for de faktiske produksjonsforholdene.

Jeg begynte å jobbe med en serie hevede plattformer eller baldakiner og lignende former med mål om å skape rom hvor det ville være mulig å gripe an sentrale problemstillinger før språket kommer inn. Objektene strekker seg mot språket, men de blir ikke uttømte, ingen forventer at de skal fylle noe teoretisk sublimt vakuum med kompleks tenkning. I stedet skal arbeidene kunne fungere som et bakteppe som en serie scenarier kan utspille seg mot. Dette er ikke en situasjon der stumme objekter møter dype tanker, forholdet er skjørere og mer funksjonelt. Et uavbrutt flimmer av ideer, intensjoner og muligheter, som åpner for et vell av muligheter og som gjør det mulig å finne tilbake til mellomposisjonene. En anledning til å spille ut noen udefinerte scenarier i en visuell ramme hvor design og dogme smelter sammen. Arbeidene mine er fremfor alt antistrukturelle i den forstand at det ikke finnes noen enhetlig logikk som gjelder for alle elementene i et gitt prosjekt. Og det vil hele tiden være noen elementer som stikker seg ut og forstyrrer lesningen av verket. Fokuset på gråsoner og tid gjør at hierarkiene kan rokkes ved uten at de forflates til en ubrukelig strukturell ekvivalens.

Alle objektene og elementene søker å vise fram en grunnleggende idé, som vil kunne gjøre det mulig å se for seg en fremtid basert på en ikkeeksisterende nåtid. Jeg har laget diskusjonsplattformer, fordi jeg mener at det er viktigere å undersøke relasjonelle ideer enn å repetere presise resultater. Problemet er hvordan man skal formalisere dette. Hvordan lage et objekt som bærer i seg tanker som diskusjon, forhandling og kompromiss? Jeg forkastet den rigide metoden hvor jeg tok utgangspunkt i et tekstlig grunnlag for arbeidet. I stedet laget jeg bildene og objektene først, da behøvde jeg ikke holde meg strengt til et sett med ideer før jeg satte i gang med objektet. På sett og vis forholdt jeg meg til dette som en hardhendt forfører, drevet av et ønske om å komme med en reaksjon på spesifikke arkitektoniske arketyper, og derigjennom skape noen enkle og direkte former med mange mulige funksjoner. Plattformen er på den ene siden et relativt robust, velbygd objekt som kan stå i et hjørne av galleriet og som publikum kan betrakte. Den er et kontemplasjonsobjekt. På den andre siden har den visse egenskaper som jeg verdsetter og liker å spille på, som for eksempel det at når den lyssettes ovenfra, med normalt lys i et galleri, vil pleksiglasset kaste skygger og lage lyseffekter på veggen. Det er som om plattformen får en slags aura, og det liker jeg. Ikke en aura slik konvensjonelle kunstverk er ment å skulle ha, men en bokstavelig, synlig visuell effekt som går utenfor selve verket. Det blir nesten som om en idé projiseres ved hjelp av fysisk destabilisering. Her er det ikke snakk om noen illustrasjon av et konsept eller et prosjekt, det dreier seg heller om et halvfunksjonelt, flimrende objekt. Om vi var tyske, hadde vi sikkert hatt et ord for det. Et objekt som har potensial til å produsere uforutsette ideer heller enn det motsatte. Det er ikke et resultat av tenkning, heller noe som kommer før tenkningen. Dette er kanskje bare en nyanseforskjell, men den er svært presis. Arbeidet er nødt å ha en slik røff tiltrekningskraft, men også være omgitt av en viss usikkerhet.

Jeg er alltid på utkikk etter disse gråsonene, jeg har holdt på med dette i en god del år nå. Jeg er ikke så interessert i å definere ytterpunkter som å undersøke om det finnes noen grense overhodet. Jeg forsøker fremdeles å gripe disse mellomrommene mellom én effekt og en annen, mellom én struktur og en annen og mellom én sosiopolitisk konstruksjon og en annen. Folk har en tendens til å stille seg under plattformene selv om det ikke min intensjon at de skal gjøre det. Med mindre de blir gjort oppmerksomme på det, legger de rett og slett ikke merke til objektet, likevel benytter de seg av det og synes å forstå det potensialet det har og den retningen det peker i.


<< Tilbake / Back