Plastiglomerate stone collected in 2013 by artist Kelly Jazvac and geologist Patricia Corcoran in Hawai'i. Photo: Jeff Elstone


03.05.2018

NÅR JORDAS SJEL ER AV PLAST

Av Heather Davis

I denne artikkelen skriver den kanadiske forskeren Heather Davis, om den intime koplingen mellom plasten og våre kropper og om hvordan plasten som en gang representerte menneskets frigjøring fra naturen, i dag heller symboliserer hvor grunnleggende knyttet vi er til jordas skjebne.

Fra Norsk kunstårbok 2017




Plastic Souls er et prosjekt av Geert-Jan Hobijn og Staalplaat Soundsystem som ifølge kunstneren selv har som mål bokstavelig talt å gi lyd til problemet med plastavfall i verdenshavene.A Hobijn samler plast som skylles opp på stranda i Porticello i Italia og setter sammen plastflasker til en serie med fløytelignende instrumenter. Disse bindes sammen til en slags flåte, som utstøter underlige, uhyggelige lyder der den dupper og flyter på havflaten. Vannets bevegelser gjør at det uavlatelig pumpes luft gjennom fløytene. De oscillerende vannsøylene blir energiskapende innretninger; når bølger eller tidevann får vannet til å stige og synke, genereres energi. Verket gir en opplevelse av å være vitne til en samtale mellom plastavfallet og havet. Det er et system basert på repeterte seksvenser der avfallet blir en slags egenskap som gjør det mulig for havet å snakke med seg selv. Tonene smelter sammen med vinden, bølgene og fuglene. Nå og da er det mulig å oppfange fløytelyden, andre ganger drukner den i bruset fra omgivelsene. Fløytene bidrar til å ramme inn en komposisjon med vind og bølger og fugler og båter. Det er noe dypt rørende, beroligende og vakkert over lydene. Slik det er formet som en flåte som duver tilsynelatende forlatt i en italiensk vik, gir verket et vakkert blikk på verden, og med et sterkt menneskelig nærvær – både i selve plastens materialitet og hvordan instrumentene har gitt den nytt liv, men også i hvordan det henvender seg til noe som befinner seg hinsides oss, en verden etter mennesket. Bildet av flåten som driver alene på havet og lydene den ledsages av, viser oss en fremtid som allerede er her. Verket presenterer plasten som en integrert del av miljøet, ikke bare som ødeleggelse, men også som komposisjon. I kunst hvor søppel er tema eller medium, ligger det ofte implisitt en fremtidsvisjon enten om en skrekkinngytende, brent jord eller om et arkiv over fremtidige fossiler. Dette verket bærer imidlertid bud om en annen fremtid, i lyden av fløytene som duver med bølgene, henter energi fra havet og sender den tilbake. Plastic Souls omformer vår forestilling om det enorme søppelberget som flyter rundt i havet – og gjør det til en slags offergave, hvor plasten ikke bare er kilde til forurensing og død, men der den også sam-komponerer med omgivelsene for å frembringe nye lyder. Arbeidet gjør opp for det som for Roland Barthes var plastens ulykke: «Det som aller best røper plastens karakter, det er den lyden den gir fra seg, hul og flat på samme gang.»B Her gjennomgår lyden av plast en forvandling – som et ekko av hvordan plasten selv blir til – og blir til disse urovekkende tonene, en overjordisk respons som synes å komme fra hinsides menneskeheten.

Plastic Souls henvender seg til en verden hvor man allerede tar det for gitt at plast forurenser. Dette er ikke ment defaitistisk, eller som et argument mot edle og legitime krav om å begrense bruken av plast, særlig bæreposer og engangsbeholdere, men det er et faktum at plasten er etset inn i jorda. Plast finnes nå i jordas strata, den finnes i utallige levende skapninger, inkludert i mennesket, plast er blitt en av havets bestanddeler. Som jeg har skrevet det et annet sted:

Det finnes intet hav. Det finnes vann, og salt, og mikrober, og bakterier, og containerskip, og menneskelik, og fisk, og planter, og bildeler, og lightere, og tannbørster, og varige, organiske forurensende stoffer, og hai, og sprøytemidler, og gjødselsstoffer, og maling, og bløtdyr, og koraller i sjøvann. Noe av dette går før eller siden i oppløsning. Men ikke alt. Det som ikke gjør det, kalles noen ganger hydrofobe substanser. Dette er molekyler avledet av olje, som kan bli til en kam eller vannflaske eller juledekorasjon eller trange jeans som gjør at rumpa di ser bra ut. De hater vann, de er ikke vannvesener. Og derfor vil de overleve i det udefinerte tidsrommet vi kaller «til evig tid», på bunnen av sjøvann.C


Plastic Souls tar for seg denne virkeligheten, og dette at vi så gjerne vil gjøre godt, at vi ønsker å tro at om vi bare forbruker mindre, driver mer intens lobbyvirksomhet, eller finner opp den riktige teknologien, kan vi viske ut det faktum at havet er blitt en slags suppe av plast. Og enda så helhjertet jeg støtter og applauderer innsatsen for å stanse videre ødeleggelser, og særlig å begrense produksjonen av plast og gjøre bedriftene ansvarlige for hele livssyklusen til produktene de lager, bør vi forstå at plastsuppen i havet er en realitet og vil bli værende med oss «til evig tid». Slik sett sier det noe om at materialene vi produserer unnslipper oss og gir opphav til nye livsformer vi ikke kan kontrollere.


Det at den er så allestedsnærværende og gjenstridig, er en av grunnene til at plasten betraktes som en markør for en ny geologisk tidsalder, antropocen. Den er en god indikator siden nesten all plast som er produsert siden den først kom til verden i 1907 (da bakelitt, den første syntetiske polymeren, ble oppfunnet), fortsatt befinner seg et eller annet sted på planeten. Det går et klart geologisk skille mellom tiden før og etter plasten. Den geologiske effekten er synlig i arkeologiske avleiringer og også i det som kalles «antrosol» eller kulturjord, det vil si jord som er fullstendig – eller nesten fullstendig – menneskeskapt.

Plast er også en god markør for antropocen, fordi spredningen er så stor. Plast finnes overalt på kloden, inkludert i Arktis.D Som geologen Jan Zalasiewicz m.fl. skriver, «Plasten har vist seg å være langt mer mobil enn andre menneskeskapte materialer som keramikk og glass. Det tok keramikken flere tusen år før den oppnådde noe i nærheten av verdensomspennende distribusjon, og om keramiske substanser finnes i jordsedimenter, er det svært lave forekomster i marine omgivelser.»E Plast finnes derimot ikke bare over hele jordoverflata, på strender og jordbruksarealer, i fyllinger, på byens fortauer, og i restene etter forlatte bosteder, men også i havet, selv om det gjenstår å se hvilken effekt den marine forurensningen har. Plasten har oppnådd denne globale spredningen på bare litt over hundre år. For plasten spres så lett – den slites i biter, og vi bruker enormt mye energi på å påse at den holder seg «et annet sted», plast er dessuten utrolig motstandsdyktig overfor forandring. Under de fleste forhold brytes den ikke ned i det hele tatt. Det vil si, den omdannes ikke til noe annet. Så nesten all plast som er blitt laget, fra nylon og IV-poser til takeaway-matens innpakning, er raskt i ferd med å skape et nytt geologisk strata på kloden.

Man har nylig oppdaget at plast faktisk har dannet en ny steinart. Den amerikanske geologiske foreningen har anerkjent navnet «plastiglomerat» for beskrive et hybrid materiale som er resultat av en sammensmelting av plastavfall med naturmaterialer som lava, tre, metall, sand og marine koraller. Det første plastiglomeratet, navngitt i 2013 av en gruppe bestående av geologer, aktivister og kunstnere, ble funnet på Kamilo Beach i Hawaii. Denne stranden fungerer som et nett som siler ut havstrømmene og fanger all slags skrot, slik at enorme mengder plast samles her. Når folk brenner bål på stranda, formes nye bergarter takket være den konsentrerte opphopningen av plast som smelter og fester seg til sand og stein og kvist. Når den har hardnet, vil plasten vare. I geologtermer beskrives dette som «et multikompositt-material, en herdet blanding av stein og smeltet plast. Det kan inndeles i en in situ-variant hvor plasten har festet seg til berg og klipper, og en klastisk variant, der kombinasjoner av basalt, koraller, skjell og lokal drivved sementeres med sand til en plastisk grunnmasse».F Den nye bergarten synes å symbolisere og bære i seg antropocen: her smelter den kjemiske industriens selskaper og deres signaturer bokstavelig talt sammen med jordens geologiske strata.

Men siden jorda stort sett består av vann, ender mesteparten av plasten opp i havet, noe som fremheves i Plastic Souls . Det skjer ved hjelp av en rekke ulike mekanismer: Plast blåser av søppelbilen, ender opp i innsjøer og elver, og følger deretter elveløp eller avløpsrør ut i havet hvor den finner veien til en av de fem virvelstrømmene som nå er kjent som «søppelstrømmene»; alternativt finner den veien inn i vannforsyningene i form av mikroplast fra kosmetikk og fra vasking av syntetiske tekstiler – så mye som to tusen plastfibre skylles ut per vask og renner ut i kloakken.G Mesteparten av plasten som ender opp i havet, består av utrolig små partikler. For selv om plasten ikke er biologisk nedbrytbar og ikke kan råtne, utsettes den for lysnedbryting, og den sprekker, revner og smuldrer opp med bruk, slik at fragmentene blir mindre og mindre, men forsvinner gjør de ikke. Plastfragmentene fortæres og finner veien inn i ulike organismers tarmsystem, fra koraller til hval. Det sirkulerer en rekke oppsiktsvekkende bilder som viser dyr som skal ha dødd av sult fordi magen er full av plast, men den største trusselen er likevel at plast er giftig. Når kjemikaliene som tilsettes plasten for å gjøre den rosa eller varmebestandig eller myk å ta på, lekker ut og avgir gasser, og når plast kommer i vann, trekker den til seg andre kjemiske forurensende stoffer som finnes i havet, som flammehemmere, sprøytemidler og industrielle kjemikalier som PCB. Disse stoffene akkumuleres oppover i næringskjeden etter hvert som ulike dyr spiser dem, og utsetter derved en rekke organismer for skadevirkninger.

Plastic Souls uttrykker, med sin sammenkobling av «sjel» og «plast», en underlig omfavnelse av denne grusomme virkeligheten. Verket uttrykker noe av det som alltid har fascinert meg med plastens vesen: nemlig det nære og intime forholdet vi har til den. Plasten framviser, som jeg har skrevet et annet sted, vår fortrolighet med oljen.H Plast er petrokapitalismens trivielle og hverdagslige ansikt. I motsetning til olje og gass som hovedsakelig anvendes som energi og er en forutsetning for den infrastrukturen vi er så avhengige av, har plasten en stor og viktig plass i hverdagen vår. Vi har den så å si til enhver tid i, på og rundt kroppen. Plasten er blitt en slags samtidssjel. Den kan også være klodens sjel siden den representerer en komprimert masse av oppsamlet liv og tid. Som den politiske teoretikeren Timothy Mitchell skriver om oljen: «En måte å se for seg denne kompresjonen på, er å ta i betraktning at én enkelt liter olje som brukes i dag trenger omtrent tjuefem tonn fossilt marint liv som grunnsubstans, eller at organisk materie tilsvarende alt planteog dyreliv produsert over hele jorda i fire hundre år måtte til for å produsere det fossile brenselet som vi forbrenner i løpet av et enkelt år i dag.»I Plasten representerer en liten del av dette (rundt åtte prosent), men prinsippet er det samme. Vi kan se det som en massiv akkumulasjon av liv, bygget opp over tid, som forbrukes og kastes i løpet av noen måneder. Det er dette kulturteoretikeren Tom CohenJ har kalt «tempofagi» – bokstavelig talt det å svelge tid – som peker på hvor raskt vi synes å bruke opp både fremtiden og fortiden. Grunnen til at det er fruktbart å se på hvordan plastsjelen har utviklet seg, handler om hvordan den tar innover seg denne dype tiden, og hvordan jorda og alle dens skapninger, også den energien som gikk med til å skape oljen, er knyttet sammen i innbyrdes avhengighet. Plastic Souls synes å gi all denne tiden, alt dette livet og alle disse kroppene en måte å snakke tilbake på.

Forestillingen om en sjel av plast knytter oss ugjenkallelig til petrokapitalismen. Vi er, som kunstneren og aktivisten Brett Bloom har hevdet, petrosubjekter – oljesubjekter. Petrosubjektiviteten, sier han, «er noe hver av oss hele tiden erfarer. Det er en følelse av selvet og verden som former hvem vi er og hvordan vi tenker. Den stammer delvis fra det faktum at bruken av olje er til stede i alt vi foretar oss. Den har formet begrepene som styrer vår tenkning.»K Jeg vil legge til at den også helt bokstavelig har formet oss, alt fra hvordan vi har tilpasset vaner og livsstil etter forskjellige plastgjenstander, til plastkjemikaliene som strømmer gjennom kroppen vår, og ikke minst medisinske implantater som bygger ut og støtter kroppen. Når så mye av livet er styrt av plastens materielle infrastruktur, så som digitale nettverk og byggematerialer, kan vi ikke se bort fra hvordan subjektiviteten er nært forbundet med olje og plast. Plastic Souls er en påminnelse om at vi på en rekke måter allerede er plastsubjekter. Men de farer og de muligheter plasten og materialets toksisitet fører med seg er på ingen måte politisk nøytrale. For eksempel har fattige, arbeiderklassen og den ikke-hvite befolkningen, ofte et mye høyere nivå av bisfenol-A (BPA) og andre endokrinforstyrrende plastiseringsmidler i kroppen enn andre, som en del av hva som kalles deres kroppsbelastning. Dette skyldes at slike materialer er mye billigere. Bare de velstående kan både høste fruktene av petrokapitalismen og samtidig aktivt beskytte seg mot de verste forurensende stoffene som følger av den.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal lese Plastic Souls i lys av prosjektets uttalte mål om å gi lyd til problemet med plastens havforurensing. Det er mulig det glir for lett inn i en estetisering av antropocen. Trass i verkets skjønnhet – eller kanskje på grunn av det – flørter det med de bedøvende prosessene som Nicholas Mirzoeff, forsker på visuell kultur, har beskrevet. Han skriver: «Antropocen-tidens estetikk oppsto som et utilsiktet supplement til den imperialistiske estetikken – og kom til å bli betraktet som naturlig, riktig og deretter vakker, og bidro slik til å bedøve persepsjonen av moderne industriell forurensing».L Vi kan se denne prosessen i flere aspekter ved dagens virkelighet og i samtidskunsten. Mirzoeff påpeker at et av verdens mest berømte malerier, Monets Impresjon, soloppgang (1872), ikke bare er et utslag av kunstnerisk geni eller av utviklingen av en ny malestil. I stedet representerer det en estetisering av den ekstreme luftforurensingen i Le Havre på begynnelsen av den industrielle æra. Arbeidene til en fotograf som Edward Burtynsky kan betraktes på samme måte, som verk skapt av miljøødeleggelse. Når motivet forskjønnes, risikerer man å redusere publikums kritiske distanse, og dermed begrense deres mulighet til å kritisere de underliggende årsakene til det økologiske forfallet. Og risikoen for bedøvelse er definitivt til stede i Plastic Souls , i og med at verket tar for seg plastens allestedsnærværenhet i havet, for så å sende den tilbake, men da som en ren estetisk respons. Jeg mener imidlertid også at på tross av Mirzoeffs skarpe kritikk, er det ofte nødvendig å bruke stor ord når man skal formidle hvor forferdelige og omfattende miljøødeleggelsene er. Å finne en måte å formidle historien om den plastsuppen som havet nå er, er tvingende nødvendig om vi skal kunne reflektere over det etiske i denne nå irreversible situasjonen.

Plastforurensingens vesen er i seg selv et problem: Det er ikke så enkelt som det kan virke. Arbeidet som organisasjoner som Plastic Pollution Coalition gjør for å redusere bruken av engangsplast, er svært nyttig, men det er ikke nok at budskapet er effektivt og nødvendig; så lenge det utelukkende fokuseres på det private forbruket, mister vi den industrielle forurensingen av syne. Sosiologen Myra Hird har påpekt at bare to prosent av all verdens avfall produseres av private forbrukere. 98 prosent er med andre ord industrielt og militært avfall.M Hobijn and Staalplaat Soundsystem samlet plast – og lot sine skulpturer drive omkring i et område hvor mye av plastavfallet stammer fra drivhusene i Almeria, som produserer en stor andel av avlingene som konsumeres i Storbritannia og andre deler av Europa. Almerias drivhus har fått sterk kritikk både for uverdige arbeidsforhold blant gjestearbeidere og for den ulovlige plastforurensingen som dumpes rett i havet. Drivhusene omtales ofte som et «hav av plast», og «vidde på vidde av plasttunneler».N Med sin omfattende bruk av akkurat plastflasker i Plastic Souls ­, er det nok en gang den enkelte forbruker som pekefingeren heves mot, heller enn mot industriproduksjonens hav av plastsøppel.

«I dag, når plasten, på tross av sin omfattende og utbredte bruk, betraktes som et kjipt og farlig materiale, kan det være vanskelig, å forstå hvordan plasten en gang ble hyllet som en mirakuløs triumf for den menneskelige vilje. I den banebrytende boken Mytologier som første gang ble utgitt i 1957, gir Roland Barthes en innføring i hvordan plasten blir til. Han beskriver opplevelsen i nesten mytiske termer: «Ved inngangen til [utstillingen] ... står publikum i lang kø for å studere den magiske operasjon par excellence: hvordan materien forvandles.»O Han fortsetter sin beskrivelse av den «stadige forundring,» over å se dette nye materialet ta form av så å si hva som helst, «menneskets drømmerier over materiens ynglende kraft, over de forbindelser det oppdager mellom opprinnelsens entall og virkningenes flertall. Denne forundring er for øvrig lykkelig siden mennesket kan måle sin egen evne på forvandlingenes omfang, og siden selve plastens vandring gir det en euforisk følelse av en praktfull glideflukt henover naturen.»P I det korte essayet beskriver Barthes den makten plasten synes å fremkalle, og den demokratiserende effekten et slikt materiale hadde på smak og uttrykk. I mye av litteraturen fra 1950-årene beskrives plasten i slike utopiske termer, som et materiale som omsider vil sette oss fri slik at vi ikke lenger vil stå i gjeld til jorda, enn si være en del av den. Plasten representerte menneskets triumf over omgivelsene.

Samtidig som det dukker opp nye teknologiske løsninger på problemet med plastavfall og andre miljøproblemer, er det viktig å minnes at det var vår egen hybris, vår higen etter å beseire naturen, etter grunnleggende å manipulere materien, som ledet oss ut i dette uføret. Det som gjorde at jordas sjel ble til plast, var ingen ondsinnet handling, det var optimisme – en tro på menneskets ånd, og på mennesket som atskilt fra verden omkring. Vi kan fortsette å tro på teknologisk framskritt og vår egen oppfinnsomhet, men vi kan aldri bli mer enn våre omgivelser, selv om de nå altså består av plast.

Noter


A. For dokumentasjon av dette arbeidet, se: https://www.youtube.com/ watch?v=coNVa0P2Tak

B. Barthes, Roland. Mytologier. Oversatt av Einar Eggen. Oslo: Gyldendal, 1991: 146–47.

C. Davis, Heather, ”Paints and Varnishes (Incl. Enamels & Lacquers) Based On Synthetic Polymers, etc. in an Aqueous Medium, Based on Acrylic or Vinyl Polymers”, i More & More (A Guide to the Harmonized System), red. Marina Zurkow. Brooklyn: Punctum Books, 2016: 297.

D. Zalasiewicz, Jan, Colin N. Waters, Juliana A. Ivar do Sul, et. al. ”The geologic cycle of plastics and their use as a stratigraphic indicator of the Anthropocene”, Anthropocene Review 13 (mars 2016): 4–17: 6.

E. ibid.

F. Corocan, Patricia, Charles J. Moore, og Kelly Jazvac, ”An anthropogenic marker horizon in the future rock record”, GSA Today (juni 2014): 4–8.

G. Youngstead, Elsa. ”Laundry Lint Pollutes the World’s Oceans”, American Association for the Advancement of Science News, 21. oktober 2011. http://news.sciencemag.org/environment/2011/10/laundry-lint-pollutes-worlds-oceans

H. Davis, Heather, ”Toxic Progeny: The Plastisphere and Other Queer Futures”, PhiloSOPHIA 5.2 (sommer 2015): 232–250. Davis, Heather, ”Life and Death in the Anthropocene: A Short History of Plastic”, i Art in the Anthropocene: Encounters Among Aesthetics, Politics, Environments and Epistemologies, red. Heather Davis og Etienne Turpin, 347–358. London: Open Humanities Press, 2015b.

I. Mitchell, Timothy, Carbon Democracy: Political Power in the Age of Oil. New York: Verso, 2011.

J. Cohen, Tom, ”Introduction”, i Telemorphosis: Theory in the Era of Climate Change, årg. 1, red. Tom Cohen, 13–42. Ann Arbor: Open Humanities Press, 2012.

K. Bloom, Brett. Petrosubjectivity: Deindustrializing Our Sense of Self. Chicago: Breakdown Break Down Press, 2015.

L. Mirzoeff, Nicholas, ”Visualizing the Anthropocene”, Public Culture 26.2 (2014): 214–232.

M. Hird, Myra, ”Microontologies of Waste, and the Radical Asymmetry of a Stratified Planet”, foredrag holdt ved Boundaries of the Human in the Age of the Life Sciences, Pennsylvania State University, 13. oktober 2016. http://sites.psu.edu/ iahboundaries/myra-hird/

N. Wockner, Gary, ”Europe’s Dirty Little Secret: Moroccan Slaves and a ’Sea of Plastic’”, EcoWatch (18. desember 2015) http://www.ecowatch.com/europes-dirty-little-secret-moroccan-slaves-and-a-sea-of-plastic-1882131257.html


O. Barthes, Roland. Mytologier, 146. P ibid., 147.


<< Tilbake / Back