Foto: Jakob Landvik


10.09.2016

Å SKAPE LYKKEN

– INTERVJU MED IDA EKBLAD

Av Kåre Bulie

Åtte år etter hun var ferdig på Kunstakademiet i Oslo, er Ida Ekblad (35) for lengst blitt Norges mest framgangsrike kvinnelige kunstner internasjonalt. Hun får mark av «norsk korrekthet» og mener at det er en «lykkens ting» at det finnes et kunstmarked.



Fra Norsk kunstårbok 2015



En kveld i vår var Ida Ekblad i Konserthuset. Orkesteret spilte Rachmaninov. Ekblad syntes konserten var fantastisk. Men mens hun satt der, begynte hodet hennes samtidig å skrive manus til en spillefilm.

– Jeg begynte å tenke ut scener, sier Ekblad en marsdag ikke så lenge etterpå. Hun sitter i en sofa i det digre, lyse rommet hun arbeider i på Snarøya, atelieret Jens Johannessen malte i tidligere. Male gjør også Ekblad for tiden, enten det er akkompagnert av den amerikanske skateartisten Tommy Guerreros musikk eller de britiske radioprogrammene hun har elsket siden hun en periode på 2000-tallet bodde i London: Rundt henne står en lang rekke store, fargeglade lerreter fulle av bokstavlignende tegn, «alien»figurene hun er glad i, og alskens border og mønstre. «En slags postgraffiti», kaller hun dem.

En av de fem assistentene som hjelper henne med å male, sveise og lage figurer, står og arbeider på bildene mens hun snakker. Arbeidene venter på å bli sendt til Max Hetzler, galleristen som på 1980-tallet ble selve symbolet på tiårets nye tyske maleri. I mai skal den norske kunstneren ha sin første Hetzler-separatutstilling, i Berlin. Hetzler blir det fjerde velrenommerte galleriet utenlands som representerer Ekblad, et antall som bringer henne på nivå med eldre mannlige kolleger som Matias Faldbakken, Gardar Eide Einarsson og Bjarne Melgaard. I tillegg har Ekblad stilt ut på alt fra Whitney-museets «Younger than Jesus»-satsning i 2009 til Bice Curigers Veneziabiennale i 2011, en tilværelse som inntil hun fikk barn for tre år siden, innebar bortimot 200 reisedøgn i året. Og stadig er det bare sju år siden hun hadde sin første separatutstilling i Norge, på Fotogalleriet, selv om hun allerede før den tid var bli innkjøpt av Astrup Fearnley Museet: det ikoniske GQ-fotografiet av Jessica Simpson som Ekblad hadde videreutviklet med tyggegummi, kunstnerens avgangsarbeid på Akademiet.

– Jeg har bare jobbet, nesten, sier hun.

Men en overveldende rekke utstillinger til tross har Ekblad stadig prosjekter hun gjerne skulle få gjennomført. Ved siden av å lage spillefilm kunne hun tenke seg både å skape musikk og gi ut bok.

– Jeg skjønner aldri hvor produktiv jeg har vært før jeg har sånne samtaler som dette, sier hun og smiler.

– Og da er det tusen ting som gir mening, som jeg ikke har hatt tid til å tenke på.

Blant dem er Ekblads interesse for handlevognen. Et spørsmål om maleriene som står rundt henne, leder henne inn i en omfattende utlegning om handlevognens egenskaper og historie, noe som i sin tur bringer henne videre til refleksjoner over feminismens rolle i kunstnerskapet hennes, men det skal vi komme tilbake til. Det hele begynte da hun skulle stille ut separat på Bergen Kunsthall i 2010.

– Jeg brukte handlevogner som jeg dyppet i en svær balje med klor, og som jeg så drev og danset med på stoff. Da brant det seg inn hjulspor – ideen om å skrive med dem hadde ikke falt meg inn ennå. Men jeg har vært veldig opptatt av handlevognen av mange grunner. Fordi jeg ikke kjører bil, så var den et fremkomstmiddel, spesielt da jeg lagde sementskulpturene mine, «Gold Bug Drifts»-serien.

I handlevognen fylte hun sement i tomme bøtter og bokser. Så trillet hun avgårde og lagde skulpturer underveis. Noe av det Ekblad stadig er mest kjent for, er fenomenet hun kaller «Drifts», turer gjennom ulike bylandskaper hvor hun plukker opp gjenstander andre har kastet, enten det er t-skjorter eller rester av hele rom, og enten de befinner seg i Venezia, Berlin eller New York City. På lignende vis har hun lett etter skrot på alskens søppelplasser: Også da hun stilte ut på Bergen Kunsthall, arbeidet hun på byens fylling, som er Norges største.

– Jeg ble opptatt av at handlevognen hadde noe menneskelig ved seg, noe kroppslig – den har ben og en mage, sier hun.

– Også når du bruker dem i et supermarked, er de en slags rare fartøy med hjul på som du kan dytte mat nedi. Handlevognen dukker opp også i flere dikt jeg har skrevet – at den er en «trollop», altså en hore, noe du misbruker litt, enten i supermarkedssammenheng eller slik jeg bruker den. Da jeg lagde utstillingen på Museet for samtidskunst i Oslo, slo det meg at her går det an å skrive ting i hjulene og lage primitive trykkemaskiner. Så puttet jeg skrotet fra skraphaugen ned i magene på vognene fordi de da ble de tyngre og trykte bedre. Jo mer stappet de er, jo bedre.

«Trackmalerier», kaller Ekblad resultatet. Utviklingen er typisk for den spontane måten hun arbeider på.

– Jeg har hatt veldig tro på å være en kunstner som jobber mye i atelieret, som prøver, feiler og tester og jobber seg gjennom materialer og måter å male på, som utvikler kunstnerskapet veldig fysisk, begynner hun.

– Etter at jeg hadde begynt å gjøre en del av de tracksene, var det en gang at jeg hadde alt for mye maling: en skikkelig suppe. Da tok jeg et allerede oppspent lerret og la det over lerretet jeg jobbet på, for at det skulle suge til seg overflødig maling, for å få den vekk fra det jeg holdt på med. Men så satte jeg det inntil veggen og tenkte: «Fy faen». Det negative, stempelaktige maleriet var enda mer interessant enn tracksene, syntes jeg. Du kunne stadig se teksten, men den var speilvendt. Da begynte jeg med det.

Ekblad peker på noen av de store maleriene som hviler mot atelierveggen.

– Så disse her er negativene.

Menneskelig filtreringssystem

Gjennom sin korte, men intense karriere har Ekblad jobbet med omtrent det som finnes av medier: malerier, tegninger, collager, tekster, videoer, skulpturer og større installasjoner. Nå kunne hun godt tenke seg å arbeide mer med fotografi igjen, og hun tror i det hele tatt at «ting nok kommer til å blande seg enda mer». Teknikker blander hun stadig, og i det siste har hun begynt å vende tilbake til måter å jobbe på som preget arbeidet hennes for lang tid siden.

– Det rosa du ser bak, er airbrushet, sier hun og nikker mot bildene igjen.

– Airbrush brukte jeg mye for lenge siden. Jeg jobbet også mye med silketrykk før – jeg begynte på kunstskole, da jeg drev med det som i dag så forferdelig kalles «Street Art».
Hun smiler.

– Men til mitt forsvar var jeg ganske tidlig ute. Stensiler, plakater – you name it.

Nå er altså denne perioden i ferd med å få en renessanse i kunstnerskapet hennes. Hun begynner å snakke om hvordan hun og kjæresten hennes den gang, kunstneren Anders Nordby, samarbeidet i Oslos gater under signaturen Pil og Bue. Inspirasjon fikk de fra San Francisco-kunstnere som Chris Johanson, Barry McGee og Margaret Kilgallen.

– Det er fortsatt folk fra Halden eller bygda som kommer til meg og sier: «Det var du som skrev Pil og Bue». Noen få steder kan jeg stadig se Pil og Bue-klistremerker eller en tagg. Det skled ut til at det begynte å bli veggmalerier. For eksempel dro vi til en bussgarasje på Bjølsen som er borte nå. På taket der var det mange vegger – du kunne klatre opp en liten stige og stå og male en hel sommer.

Denne bakgrunnen ble viktig for Ekblad på flere måter: Da hun etter hvert oppdaget amerikaneren Jean-Michel Basquiats verker, åpnet en ny verden seg for henne.

– Han var en som hadde drevet med graffiti, men dratt det ut i en annen type kunstverden. På et tidspunkt fikk jeg en reaksjon på disse tingene, en skam. Men nå har jeg åpnet igjen for mye av den innflytelsen jeg sto under da. Aliens, det graffitiaktige språket: Ting som jeg tidligere har tatt litt avstand fra, kommer inn i kunstnerskapet igjen. «Alien»-figuren sitter i hånden hennes, mener Ekblad, og har vært med henne helt fra graffitidagene.

– Jeg lagde aliens med lange peniser som snodde seg rundt kroppen, veldig tegneserieaktig, sier hun og smiler.

– Sikkert litt Robert Crumb-inspirert.

Ekblad har da også snakket om sin interesse for visuell kultur i bredden, enten det gjelder serieskapere som Crumb og Chris Ware, grafiske designere eller Asger Jorns «fine» kunst. Gjennom årene er hun blitt intervjuet i et høyere antall internasjonale kunst- og popkulturpublikasjoner, enten de heter Frieze, Mousse eller Interview, enn de aller fleste av sine norske kolleger, og i vår prydet hun forsiden av det Milano-baserte visuell kultur-magasinet Kaleidoscope. Den fargesprakende billedserien – Ekblad er iført en hettejakke fra det feirede amerikanske skatemerket Supreme og dramatisk malte negler – var tatt av nordmannen Sølve Sundsbø, en av verdens mest fremgangsrike motefotografer. I intervjuet snakket Ekblad om hvordan hun satt limt til MTV i oppveksten, og om sin interesse for det tidlige internettets visualitet.

– Jeg har vært veldig «voracious», veldig glupsk, og var tidlig ute med å oppsøke ting på internett, sier hun.

– Sånn er jeg fortsatt. Jeg klarer ikke å slutte å gjøre research. Jeg er ikke noe flink til å lytte til kroppens signaler. Hvis jeg synes noe er spennende eller interessant, så bare søker og søker og søker jeg på det. Jeg får en sånn trip på det, liksom. Jeg kan sitte oppe hele natta og lete etter musikk – jeg klarer ikke å gi meg. I det siste har jeg sett på trance- og ravepartyflyere. Det gjelder veldig mange ting. Jeg samler opp og er som en slags handlevogn.

Hun ler igjen.

– Jeg klarer ikke helt å sette grenser for meg selv – jeg er litt grenseløs.

– Men i neste omgang anvender du det?

– Ja, så anvender jeg det. Jeg er et slags filtreringssystem. Og det er dét jeg nesten ikke klarer å forklare: Den måten det kommer ut på, den er så organisk for meg. Jeg kan føle at det er tørke, og så plutselig bare renner det ut: Jeg er inspirert og har tusen ideer, og de flyter ut på papiret.

Hun begynner å snakke om dikt hun skrev for lenge siden. Mange av ordene var hentet fra magasinet National Geographic, som hun pleide å samle på.

– Det handlet veldig ofte om ekstremt grandiose ting: livet og døden. Så klipte jeg i tekstene og satte sammen dikt. Nå har jeg lyst til å gjøre det igjen.

»Ekstremt intuitiv», kaller hun arbeidsprosessen sin. Det ene arbeidet leder til det neste: Elementer fra et plateomslag hun har laget for vennen Nils Bech, ender plutselig opp i et maleri.

– Fordi jeg kan få aversjon mot all slags planlegging – jeg er veldig dårlig på å planlegge. Fordi det er en eller annen rytme der som jeg bare vet at er der på en naturlig måte. Så jeg har ideer på alle mulige slags ark. Jeg prøver å samle dem og gå gjennom dem, men for eksempel da jeg skulle være med på Veneziabiennalen, maste de og ville vite nesten et halvår i forveien akkurat hva jeg skulle stille ut, for de skulle forsikre ting. Da måtte jeg pushe og si at jeg ikke jobber på den måten: Jeg kommer til å ville lage noe på stedet, jeg kommer til å ta med meg for mange verk, jeg kommer til å fjerne noen verk. Jeg fikk det til til slutt, men det var helt fascinerende hvor vanskelig det var. Businessdelen av å være kunstner, at ting må planlegges, der er jeg et mareritt. Det funker for noen, men det kveler den måten jeg jobber på.

En pur faen

Da Ida Ekblad flyttet tilbake til Oslo etter å ha studert i London en periode i første halvdel av 2000-tallet, møtte hun en kunstverden som ikke var hennes.

– Man merket veldig godt hva som var riktig og korrekt, det ble tredd nedover hodet ditt på Akademiet. Det var veldig tørt i Norge. Sånn og sånn, det skulle være Joseph Kosuth. Og jeg er veldig lite tiltrukket av tørre ting.

Ekblad ler. Bildene som omringer henne, bekrefter ordene hennes.

– Så begynte jeg å gjøre mye research på yngre kunstnere som gjorde ting jeg syntes var interessante. Da kom Willy Wonka Inc. og «With Us Against Reality, Or Against Us!», som sikkert også var et behov for å lage sin egen kontekst og sitt eget miljø.

Den digre gruppeutstillingen «With Us Against Reality, Or Against Us!» i 2005 har gått inn i historien som et av de mest sagnomsuste kunstprosjektene i Oslo på 2000-tallet. En fargesprakende rekke kunstnere som i dag er stjerner – fra Erik van Lieshout og Cory Arcangel til Terence Koh og Ryan McGinley – bidro.

– Jeg følte at mange av kunstskolelærerne mine ikke visste noe som helst om hva som foregikk her og nå, sier Ekblad ti år senere.

– De visste bare om en eldre kunsthistorie.

Takket være internett og Willy Wonka Inc.-arbeidet fikk Ekblad og Nordby kontakter i en større kunstverden, og nå har Ekblad få lyst til å kuratere mer igjen. Hun har da også studert, arbeidet og kuratert i mange land: På Bali sveiset hun den første av de mange portene som etter hvert har dukket opp i prosjektene hennes, senest i scenografien hun lagde til teaterstykket Konstellasjoner. På typisk Ekblad-vis hadde hun lagt ut på skrotjakt i Nationaltheatrets rekvisittlager. I Genova-traktene gikk hun i flere måneder i Asger Jorns fotspor og arbeidet med de samme teknikerne som dansken i sin tid hadde brukt. Hun tror i det hele tatt at stedet kunsten blir til på, har mye å si for resultatet.

– Det er superspesifikt. Det beror både på byen du bor i, stemningen du er i, og hvordan du har det psykisk. På hva slags flyt du får, sier Ekblad.

Hun snakker om behovet for en slags motstand, betydningen av at ikke «alt er fryd og gammen».

– Jeg bodde i Berlin en periode. Berlin er en ganske hard og stygg by, men det er noe vakkert i det harde. Der hadde jeg en psykisk tøff periode og malte masse. Jeg liker den perioden: Det var ofte fuckings iskaldt i studioet, jeg sto med bobledress og malte, og jeg synes mange av de maleriene er veldig gode. Der hadde jeg en eller annen «immediacy» – jeg trengte å male.

Mange av bildene hennes bærer en tydelig signatur: Med store bokstaver har Ekblad yndet å male I.E.

– I Norge var det galt å signere verkene sine, det fikk man også vite – signatur var helt ute. Så det er sikkert også en atal reaksjon, at jeg signerte foran og likte det. Nå har jeg ikke noe stort behov for det lenger.

De abstrakte maleriene hun en periode skapte, som ofte er bli satt i sammenheng nettopp med Asger Jorn og CoBrA-gruppen, er da også bli møtt med mye kritikk i Norge.

– Jeg kan gå gjennom faser jeg vet at kommer til å bli oppfattet som ekstremt traurige, sier hun selv.

– Jeg gjør det med vilje, det er en pur faen i meg. Jeg vet hva folk ønsker, og føler at jeg er langt foran mange av de ønskene. Jeg har en intuitiv idé om hvordan ting ligger an, om hva som trengs i miksen for å pushe det videre, for å gjøre det interessant. Det at jeg fikk det krakilske behovet for å male med olje, tjukt og pastost, var nesten humor også. Det var fullstendig seriøst, men litt morsomt at jeg visste at det kom til å bli så forhatt.

Plassen man har krav på

Denne typen maleri har også utpreget maskuline konnotasjoner. I en kunstverden som ynder å presentere seg som radikal og grenseoverskridende, er forskjellen på mannlige og kvinnelige kunstneres priser og synlighet stadig påfallende. For Ekblad har temaet vært et tveegget sverd.

– Det er helt klart at du går gjennom tusen erfaringer som kvinnelig kunstner, på godt og vondt. Du kan oppleve ekstrem urettferdighet og bli behandlet på en utrolig ufin måte. Jeg har opplevd alle disse tingene – masse. Jeg kan godt huske ekle samlere i Oslo som sa: «Å, ja, men kvinner er det ikke noen vits i å samle på, for de får barn og faller ut av kunsthistorien, de kommer aldri til å bli verdt noe.»

Hun tenker seg om.

– Samtidig er jeg i veldig liten grad den typen feminist som sitter sammen med andre jenter og klager. Jeg får helt mark av en sånn type feminisme. Jeg går ikke i tog på 8. mars, for eksempel. Men jeg har alltid sett på masse kvinnelige kunstnere. Jeg synes Isa Genzken er helt rå, for eksempel. Jeg elsker sterke kvinner, og jeg føler at bare ved å ta en naturlig plass, den plassen jeg føler at jeg har fullt krav på, er jeg en feminist.

Det er i forbindelse med feminismetemaet at hun vender tilbake til handlevognene og påpeker hvordan de tradisjonelt har vært knyttet til kvinnens sfære, og hvordan hun har hatt behov for å bruke dem på en annen måte, slik hun også har hatt med støvsugerposer, nok et utradisjonelt Ekblad-materiale. Hun ler.

– Det man vil forandre, må man være.

– Du har også sagt at du aldri har hatt noe behov for å være i periferien?

– Dét er også en norsk korrekthet som jeg får helt mark av, svarer hun.

– At med en gang man er et kunstnerdrevet sted, så er det bedre enn et galleri som selger kunst. At man er en kunstner som ikke selger noe, er så innmari mye bedre ... Folk mener det virkelig, og jeg synes det er helt idiotisk. Gud, så bra at det finnes et kunstmarked, tenker jeg. Jeg har et ekstremt behov for å utvikle meg videre som kunstner, og det koster mye penger. Jeg må jo gå på KEM og handle for hundretusener av kroner for å få nok maling, nok lerret og nok materialer. Det er en prosess hvor jeg lager veldig mange ting, og hvis det ikke fantes noen i enden av denne prosessen som ville ha disse tingene, så hadde det bli helt stappa på dette studioet her. Så dét er jo en lykkens ting.

Hun smiler igjen.

– Jeg har tenkt mye på de tingene der. Jeg synes det er en feig strategi. Jeg har sett mange som har holdt på sånn, og så får de muligheten til å selge, og da finner de alltid et argument for at det er greit likevel. Det er en litt muggen norsk greie: Fordi man har det stipendet, så kan man være så jævlig høy på pæra.

Store deler av det hun kaller «en veldig korrekt kunstverden», er hun da også sterkt kritisk til, og hun opplever seg i liten grad som del av noen norsk kunstnergenerasjon eller noe norsk miljø. At Ekblad har atelier i en gate på Snarøya full av villaer, som på et skilt dessuten gjør alle gjester oppmerksomme på at den av sikkerhetshensyn er videoovervåket, er da også trolig unikt blant norske kunstnere. At hun ikke samarbeider fast med noe galleri i Oslo, er en bevisst avgjørelse, sier hun.

– De samlerne i Norge som er bra, kjøper også internasjonalt. Så får du veldig fri, på en måte, hvis du ikke har galleri i byen du bor i. Det er sikkert også fordi jeg hele tiden har søkt mye mer ut i en internasjonal kunstverden. Det har vært flere ting der som jeg har syntes har vært interessante, og det har vært mye ved den norske kunstverdenen som har vært ekstremt irriterende. Jeg har knapt vært inne på Kunstkritikk siden 1999, holdt jeg på å si.

Hun tenker seg om igjen.

– Det er et eller annet i Norge som jeg får helt fnatt av, kanskje det litt pekefingeraktige, veldig selvhøytidelige ... Jeg vet ikke. Også kritikken jeg har fått her: Jeg føler at en del kritikere i Norge er lite oppdaterte på kunstnerskapet mitt. Jeg tar Artforum og Frieze hakket mer seriøst enn jeg tar den norske dagspressen.

I begge magasinene har hun fått rosende omtaler som står i motsetning til det hun opplever som «så mye dritt i Norge». Derimot tror hun kunstnerskapet hennes og dets internasjonale gjennomslag har vært til inspirasjon for en yngre kunstnergenerasjon.

– En del folk har sett at det faktisk er mulig å få en ordentlig kunstkarriere, for det er ikke så mange kunstnere, spesielt kvinnelige, som har gjort dette før meg i Norge, sier hun.

– At det har falt meg naturlig å male så mye, tror jeg har gjort mye for en yngre malergenerasjon i Norge – at det ikke er flaut å male lenger, ikke så emment som da jeg begynte med det. Det er veldig mange som maler nå.

Heller ikke erfaringene hun gjorde da hun stilte ut separat på Museet for samtidskunst i 2012, var gode. Hun følte at hun ble presset, og har omtalt det hele som marerittaktig. Hun mener at museet ville lage en slags retrospektiv, noe hun selv ikke var interessert i. Boken som skulle kommet ut den gang, stoppet hun.

– Jeg fikk så lite frihet at det var helt jævlig, faktisk. Jeg likte ikke utstillingen. Det var ikke noen god erfaring i det hele tatt. Den utstillingen skulle vært nå, ikke da. Potensialet hadde vært veldig mye større.

Smaken av ord

Den gang opptrådte – som vanlig – sangeren Nils Bech på åpningen hennes. Helt siden han sang på åpningen av den store Willy Wonka Inc.- gruppeutstillingen for ti år siden, har Ekblad samarbeidet tett med Bech, som med årene selv er bli noe av et fenomen i kunstverdenen. At han nesten alltid opptrer på Ekblads vernissasjer, har gjort at de også har reist mye sammen og delt hotellrom.

– Nils er gradvis blitt min beste venn, sier hun.

– Jeg kan snakke veldig naturlig med ham om verkene mine. Når man reiser så mye i forbindelse med utstillinger, er man litt alene og utsatt. Det er alltid nye mennesker, og du er ganske naken. Nils er blitt et slags hjem. Han har gjort allting litt mer trygt. Jeg har fått litt mer tro på meg selv fordi han er med som en slags buffer. Så er det veldig fint å se hvordan han reagerer på mitt kunstnerskap og synger til det.

Ord er viktige i den litteraturinteresserte kunstnerens arbeider på flere måter. Gjennom mange år har hun skrevet dikttekster til dem, og ofte inngår ord i verkene på helt konkrete måter – for eksempel kan de være skrevet i marmor. Mange av verkene har dessuten dikttitler.

– Mange av diktene har vært basert på at jeg i en periode har jobbet veldig intenst på et bestemt sted. Det har handlet om å fortette den stemningen, de luktene og de bildene jeg har hatt i hodet da. Siden jeg er så allergisk mot å si altfor tydelig hva jeg driver med, har det å skrive dikt blitt min form.

Ofte peker tekstene mot verket, men de kan også inneholde biografiske referanser eller være basert på ord hun har funnet, for eksempel på et lodd på gaten i Paris. Hun skriver dem alltid på engelsk, for hun foretrekker å være det hun kaller «fremmed i språket».

– Jeg kan smake ord. Jeg er veldig fysisk når jeg leser dikt. For meg kan tekst være noe veldig skulpturelt. Når jeg leser Beckett, føler jeg at det er skulpturer jeg leser.

Ekblad ikke bare skriver dikt på engelsk – også når hun snakker, er språket hennes fullt av engelske vendinger. Ordene avspeiler en karriere som først og fremst har funnet sted i utlandet. Primært holder samlerne hennes til i Europa (hun har mange i Sveits og Italia, sier hun) og USA, men den siste tiden har også asiater begynt å kjøpe Ekblad-verk. Om hun husker noen av samlernes reaksjoner særlig godt?

– Noen ganger tenker jeg at jeg lager verk som er vanskelige å svelge, nesten stygge, sier hun.

– Jeg kan føle at det er viktig for meg å lage dem, men kan også tenke at dette ikke er det mest attraktive å ha på veggen. Men jeg tenker egentlig lite på det leddet der, for jeg er ikke gallerist. Det er galleriene mine som må fortelle meg når det har skjedd noe morsomt, det er ikke sånn at jeg vet hvor alle verkene mine er. Men når du spør, kan jeg synes det er morsomt at Sienna Miller har kjøpt et verk av meg, eller Mario Testino. Han har en svær port på soverommet, tror jeg, og har kommet på flere av utstillingene mine. Benedikt Taschen har begynt å samle på verk av meg, blant annet de som var med på Astrup Fearnley Museets abstraksjonsutstilling.

Så mange er de etterhvert blitt at heller ikke alle prosjektene sine har hun i hodet: Under intervjuet må hun stadig innom Google for å finne frem til gamle verk og utstillinger.

Forholdet hennes til internasjonalt kunstliv? Det går i perioder, svarer hun: Noen ganger kan hun få fnatt av messer, andre ganger kan hun synes at de er fantastiske muligheter til å se kunst. Akkurat nå er hun «i et skikkelig sultent hjørne».

– Selv om jeg maler fullstendig grisete og rotete og ikke lager Vermeer-bilder, er det noe med å gå og se gamle bilder på nasjonalgallerier. Jeg bruker jo pensel så mye. Å stå og studere alle mulige malerier, det er noe av det beste jeg vet: se på Matisse-malerier, skjønne hvordan han har malt dem.

Matisse-referansen er neppe tilfeldig: Et blikk på motivene i rommet hun sitter i, forteller om Ekblads interesse for farge, et fenomen hun smilende påpeker at er «det motsatte av tørt». Hun snakker om hvordan hun kan finne en slags vei inn i et gigantisk fjell av søppel ved å bestemme seg for bare å lete etter grønne gjenstander, og kan stadig huske da hun som liten var med faren sin på Jernia-butikken på Disen. Hun oppfattet den som en lekebutikk på grunn av alle fargene. Helt siden den gang har hun vært interessert i farge, og som kunstner er det et område som faller lett for henne, sier hun. Men barndommen bød også på mørkere erfaringer.

– Jeg har ikke vært helt i vater opp i gjennom og jobbet mye med meg selv, sier hun.

– Jeg var hes da jeg var liten, så jeg har vært utsatt for ganske heftig mobbing og tidlig måttet ta standpunkt og være sterk. Uttrykket «Det du ikke dør av, blir du sterkere av» har jeg ha veldig i meg. Jeg har en ganske stoisk ro – det er et eller annet i meg som gjør at jeg driter i om ting blir oppfattet feil. Jeg får ikke noe behov for å rydde opp i det. Jeg jobber videre. Så lenge ting er riktig for meg, i mitt hode, holder det.

Ekblad er fra Oslo og vokste opp i et rekkehus i skogkanten. Moren er psykolog, et yrke også datteren i sin tid vurderte. Hva hun fikk med seg hjemmefra?

– Moren min hadde en ekstrem kjærlighet til oss og ga meg og søsteren min mye trygghet. Men hun var alenemor – foreldrene mine skilte seg da jeg var to – og jeg så tidlig også livets sorger og skjørhet. Jeg ble litt lite beskyttet for livets mørke sider og fikk en emosjonell voksenverden inn på meg tidlig. For meg er det ofte sånn at de menneskene som er litt skadeskutt, er de mest interessante. Jeg blir tiltrukket av mennesker som også har gått gjennom noen harde vintre.

Hun begynner å snakke om at hun liker mennesker som «drar den alt for langt».

– Mange kunstnere er jo sånn. Jeg tror ikke Isa Genzken kommer fra et møblert hjem hvor alt har vært fryd og gammen, liksom. Jeg husker at første gang jeg så Larry Clarks Tulsa-bok, så fikk jeg en fysisk reaksjon. Jeg har vært så veldig klar over en sånn side av livet.

Ekblad mener at slike erfaringer er noe av bakgrunnen for den visuelle glupskheten som har preget henne.

– Jeg har behov for å fylle dystopien med et pluss, og det er kunstnerskapet. Det er så mye jeg hater, så man må lage sin egen verden. Jeg har meldt meg ut av en norsk normalvirkelighet, på godt og vondt, for jeg blir jo kanskje ganske dum, men til gjengjeld leser jeg The New Yorker.

Hun ler kort.

- Jeg blir helt kvalm når jeg går inn på nettsidene til NRK og Dagbladet. Jeg synes verden kan være så erkekjedelig og trist. Så jeg må lage lykken.

Ida Ekblad smiler igjen.

– Den kan man bare lage selv.


<< Tilbake / Back