Foto: Karl Martin Jakobsen


08.09.2016

KUNSTNEREN:
SABOTØR ELLER DANSENDE BJØRN?

Av Per Platou

Historien om den internasjonalt mest omtalte kunstbegivenheten i Norge i 2013, åpningen av «Solspeilet» på Rjukan, og om hvor utsatt den kunstneriske ideen kan være i møte med prosesser som ligger utenfor dens kontroll.

Fra Norsk kunstårbok 2014



I februar 2007 fikk jeg en mystisk liten melding på nettstedet Underskog. Den var fra noen som kalte seg «sabotørene», og de ba meg kikke på adressen themirrorproject.org. Nettsiden var et ganske hjelpeløst forsøk på å være smart og halvfancy, et par ikke-klikkbare flash-animasjoner, en strek og noen bølger. Om dette var et forsøk på sabotasje, så funka det ikke. Et lett irritert museklikk senere var jeg i ferd med å se på noe annet og sikkert mye mer spennende. Det jeg ikke visste da, var at jeg seks år senere skulle stå på torget i et høstmørkt Rjukan med solstråler fra tre gedigne heliostatiske speil i ansiktet.

Men først en digresjon: Min generasjon 
har bli tvangsfôret med norske heltehistorier fra andre verdenskrig gjennom hele barndommen, ikke minst tungtvannsaksjonen på Rjukan. Da 1980-tallet nærmet seg, var det derfor med skrekkblandet fryd vi nærleste bildene av spyttklysespyttende engelske punkere med hakekors i skinnjakka. Der og da skjønte vi noe som har preget tilværelsen i alle årene etterpå – at en «sabotør» er en helt og ikke en skurk.

La oss hoppe enda litt bakover (sånn cirka hundre år). Den 31. oktober 1913 skrev en av Norsk Hydros bokholdere, Oscar Kittelsen, en avisartikkel der han lanserte ideen om at innbyggerne i Rjukan kunne få litt sollys gjennom vintermånedene, projisert ned til en sirkel på torget ved hjelp av store speil montert i fjellet på nordsiden av dalen. Selv om Hydro-grunnlegger Sam Eyde likte tanken, skjedde det ingenting, og ideen havnet i skuffen for lokal kuriosa.

Da tusenkunstneren Martin Andersen flyttet til Rjukan, fikk han ideen å realisere Kittelsens prosjekt. Han og kona Amel utgjorde de nye 
og selverklærte sabotørene på Rjukan, med nevnte nettside som frontvåpen. De kontaktet meg på ny i juni: Om jeg kunne være behjelpelig med å pitche solspeilprosjektet som «kunst»? Noen fra kommunen hadde hørt om planene og syntes det virket som et morsomt prosjekt. Som nyvalgt leder for PNEK (Produksjonsnettverk for Elektronisk Kunst) var dette midt i blinken for meg. Solspeilene passet strålende som et kunstprosjekt man kunne vise fram for både lek- og fagfolk: Det er vakkert, enkelt, storslagent og poetisk (i tillegg til høyteknologisk, historisk og definitivt noe for «folk flest»).

Martin ble invitert til å møte resten av PNEK-folket da vi reiste på firmatur til den teknologiske kunst-/fagmessen Ars Electronica 
i Linz på sensommeren. Der fikk vi god kontakt og endte den første kvelden på mitt overdådige hotellrom der vi ble sittende og pjalle om solspeil, livet og døden til langt utpå morrakvisten. Som seg hør og bør husker jeg ikke detaljene, men hyggelig var det utvilsomt, og fremtiden var (sol) lys. Det kom noen kommunale penger til et forprosjekt. Utover høsten 2007 ble KORO involvert, og noe stort var virkelig på gang.

Martin og jeg holdt kontakten i årene og vintrene som fulgte. Prosjektet hadde etter
hvert blitt så omfattende at det var vanskelig 
å fokusere, utfordringene var alltid «et annet sted», enten i byråkratiet eller hos en eller annen teknologisk næringslivsbedrift. Den kunstneriske ideen ble erstattet av utredninger som skulle konkretiseres og vurderes av diverse styrer og komiteer før alt sammen skulle etterprøves grundig. På kulturpolitisk nivå var både stat, fylke og kommune inne i bildet, mens lokale næringslivsbedrifter forsøkte å levere teknologien som skulle drifte det hele til en pris som aksjeeierne ville godta.

For å bruke en passende metafor: Det var overskyet, veldig lenge. Stemningen på Rjukan var ikke lenger så positiv, flere i lokalbefolkningen tok til orde for at solspeilet ville ødelegge den unike stemningen vinterstid og dessuten fullstendig ta luven av den årlige solfesten – en heidundranes lokal begivenhet. En artikkel i Morgenbladet vinteren 2010 bekreftet skepsisen, og mange fryktet at Rjukan-folket risikerte å bli stemplet som «bygdetullinger». Nærmest over natten begynte ting å skje igjen, og nå i et rasende tempo. Speilene skulle ferdiggjøres til hundreårsdagen for Kittelsens avisartikkel. Et stort skår i gleden var at Martin Andersen ikke lenger var involvert – han jobbet nå deltid som badevakt på Rjukan bad.

Høsten 2013: «Solspeilet» skal åpnes, kommunen har invitert verdenspressen og tatt i bruk hele etasjen over turistkontoret som pressesenter. Journalister fra alle verdenshjørner
er er til stede og mediehordene benytter seg flittig av tilbudet om hotell, helikopterturer over Gaustablikk og raus bevertning fra en stolt ordfører og lokalbefolkning. Selv Martin har latt seg lokke ut av badet – i det store mediebildet som nå skal krone prosjektet, trenger man en lokal raring (dvs. kunstner) med fantastisk kinnskjegg og et lunt smil. Rollen som dansende bjørn er fylt, og festen kan starte. Selv var jeg invitert til å si noen ord om «Solspeilet som teknologisk kunstprosjekt» under åpningen den 30. oktober.

Da vi, forsinket av traktorer langs svingete Telemark-veier, kjørte innover i den mørke Vestfjorddalen sent på ettermiddagen, åpenbarte sola seg. Den offisielle åpningen var over og torget i Rjukan framsto som et forlatt, men opplyst filmsett av David Lynch, med en halvferdig sandvolleyballbane og noen veltede strandstoler slengende. Skyggene var lange, og sollyset kom rett nordfra og dannet en ti kvadratmeter stor lysellipse i sanden med det mørke og monumentale kraftverket Såheim som backdrop. Åpningsseminaret på Rjukanhuset var derimot stappfullt, med store firmabannere på scenen. Innlederen takket kommunens prosjektansvarlige og Martin Andersen, som fikk en blomst hver og stor applaus fra salen.

Powerpointpresentasjoner la for dagen (velberettiget) stolthet fra telemarksbedriftene som hadde vært med på å få til dette miraklet. Større og større ringvirkninger og konsekvensanalyser ble trukket opp av hatten, større og større beløp. En av sjefene for næringslivet i fylket dro til med en kontant hardingfeleslått fra scena i begeistring over hva telemarkingene hadde fått til. Direktøren for reiseliv i Virke (Næringslivets Handelsorganisasjon) ville ikke være dårligere, hun mente at oppmerksomheten rundt «Solspeilet» vil kunne generere hundretalls millioner i inntekter om bare kommunen og lokalbedriftene visste å spille kortene riktig. Det var bare ett ord som ingen av talerne tok i sin munn, kanskje ikke så rart – ordet «kunst» blir jo fort så svulstig og rart.

Like før jeg skulle holde mitt innlegg, spurte jeg Martin (som hadde satt seg på bakerste benk mens alle powerpointene durte og gikk) om hvor mye han egentlig hadde fått i lønn gjennom den tolv år lange prosessen. – Et par tusen kroner, svarte han tørt. Det som skulle vært lønna fra forprosjektet, hadde nemlig gått med til å dokumentere at alt var gjort på en forsvarlig måte. Dermed måtte jeg bruke mine tilmålte minutter til en liten skjennepreken. «Solspeilet»
 som kunstprosjekt hadde vært (nesten) like fantastisk om det hadde strandet oppi lia på grunn av uvær, tekniske komplikasjoner eller kulturbyråkratisk motvind. Kultur og næring 
i skjønn forening høres bra ut. Dette prosjektet er nå en historie med lykkelig slutt, men med en suksessklaring som er så liten at den kunne få plass i en av turbinstrålene på Vemork. For å få til radikale ting, trenger vi sabotører – jeg skulle ønske noen i næringslivet også kunne si det høyt.

Epilog

Etter talen min fikk jeg mindre applaus enn de andre (men mer fra de bakerste radene 
i Rjukanhuset). Etterpå var alle invitert til stor middag på Vemork kraftstasjon der det ble servert rallarsuppe, og ikke minst masse gratis akevitt. Etter mangfoldige slurker med både suppe, sprit og tungtvann (!) bar det rett som det var inn på pissoaret. Der dukket selveste ordføreren opp, tett ved siden av meg, med kjede og i sin fineste skrud. Han smilte og insisterte på å håndhilse så jeg måtte bytte hånd for å gjøre ferdig mitt ærend. – Jeg hørte hva du sa, vi skal ikke glemme Martin, forsikret han.

Rett før jul kunne man lese i lokalavisa at kommunestyret hadde tildelt kunstner Martin Andersen et stipend på 100 000 kroner for arbeidet med «Solspeilet» – riktignok fratrukket 40 % kommuneskatt, men det går jo til en god sak.


<< Tilbake / Back